Lars von Triers Dogville er ikke bare et filmeksperiment, men en genial avsløring av venstresidens moralistiske selvbedrag. Bak sitt minimalistiske teaterpreg skjuler filmen en brutal satire over godhetsposering, skyldkultur og den naive troen på menneskets iboende godhet. Resultatet er et mesterverk som, med kirurgisk presisjon, vender venstresidens egen retorikk mot den selv.
Av Thunderbernd. Oversatt av Rabulisten.
Denne filmen har en spesiell plass i mitt hjerte, for da jeg så den for første gang, var det intet mindre enn en åpenbaring! Jeg husker det nøyaktig. Den gangen gikk jeg på senvisningen i den lille kommunale kinoen i hjembyen min i Nord-Tyskland, der jeg som tenåring selv hadde jobbet som filmoperatør.
Den lille salen var nesten tom, utenfor raste et uvær, og stemningen min var like dyster. Jeg søkte bare litt adspredelse fra den vanlige verdenssmerten. Da jeg etter noen minutter innså at dette tydelig var en venstrevridd «arthouse»-film, var jeg nær ved å få hodepine. Men alt snudde brått. For etter en halvtime gikk det opp for meg at denne filmen var den mest treffsikre tilintetgjørelsen av godhetsposering og den mest rungende ørefik mot venstresiden jeg noensinne hadde sett på et kinolerret!
Raffinert høyreorientert forkledning
Selv filmens kunstneriske innpakning plaget meg ikke lenger. Jeg forsto plutselig at denne formen bare var et trojansk hest, en kamuflasje for å smugle dette kontrarevolusjonære mesterverket inn i den venstredominerte kulturverdenen.
Og ja, kritikerne, for det meste venstresidens skrivemaskiner, fokuserte da heller ikke på innholdet, men på den eksperimentelle formen. De roste filmens teatralske virkemidler og dens minimalistiske scenografi. Filmen begynner med et fugleperspektiv over den vesle bygda Dogville. Men man ser ingen hus, bare konturene, malt med hvit maling på gulvet i et stort studio. Det finnes bare noen få rekvisitter, som møbler og biler, men det er nok til å gi scenen liv. Sett ovenfra ligner innbyggerne små rotter i en labyrint.
Handlingen foregår på 1920- eller 30-tallet, i forbudstidens Amerika, et sted i Rocky Mountains. Dogville er et fattig og nesten forlatt tidligere gruvesamfunn. Innbyggerne eier lite, men lever noenlunde fornøyd. En av dem blir nærmere presentert: Tom Eddison (spilt av Paul Bettany), en om lag tretti år gammel dagdriver, «forfatter» ifølge seg selv, selv om han aldri har skrevet et eneste ord.
Velkommen til Dogville: idyll eller søppelplass?
Inn i dette miljøet kommer plutselig Grace, spilt av Nicole Kidman, iført en elegant pels. Hun er et slags arisk ideal, overlegent vakker, dannet og sivilisert sammenlignet med de enkle Dogville-folkene (merk de talende navnene: «Dogville» mot «Grace»). Men i stedet for å vende seg bort fra pøbelen, slik overklassens barn pleide å gjøre i gamle dager, oppfører Grace seg som om hun var kommet til paradiset på jord.
Hun behandler de lurvete innbyggerne som om de var de edleste menneskene på jorden: «Jeg er ikke verdig til å spise dette brødet,» sier hun ydmykt når noen gir henne en skorpe. Hvis leseren nå får bilder i hodet av unge blonde kvinner fra velstående hjem som smiler på selfies omgitt av mørkhudede barn i et eller annet slumområde – ja, nettopp denne typen menneske må Lars von Trier ha hatt i tankene da han skapte Grace.
Grace forteller Dogvilles befolkning at hun er på flukt og trenger tilflukt for en tid. Snart dukker det opp gangstere som leter etter henne, og en politimann henger opp en etterlysning. Dogvillerne er i utgangspunktet vennlige, men skeptiske, med rette, skal det vise seg. Tom, som er tiltrukket av Grace, går i bresjen for henne, og til slutt får hun bli. Av takknemlighet vil hun arbeide for innbyggerne, men også det møtes med skepsis: «En hushjelp for en hushjelp? Du må tulle.» Etter hvert venner de seg likevel til hjelpen hennes, og en lykkelig periode av gjensidig takknemlighet oppstår.
Venstresidens vilje til ødeleggelse
Denne idyllen varer ikke lenge. Snart merker Dogvillerne at Grace lar seg tråkke på. Hun sier aldri nei, tilgir alt, og lar enhver fornærmelse passere. Takket være dette glir samfunnet sakte over i ren utnyttelse. Grace blir lenket fast, mishandlet og voldtatt. Likevel fortsetter hun å se landsbyen i et romantisk lys:
«Alt jeg ser, er en fortryllende liten by omgitt av storslåtte fjell. Et sted der mennesker har drømmer og håp, selv under de vanskeligste forhold.»
Tom, som later som han er hennes beskytter, gjør ingenting for å hjelpe. I stedet unnskylder han innbyggernes handlinger. Da det går opp for ham at Grace ikke ønsker å sove med ham, bestemmer han seg for å bli kvitt henne og tilkaller gangsterne som lette etter henne.
Men overraskelse! De er ikke hennes fiender, slik hun hevdet, men hennes far, en gangsterboss. Han viser seg å være den eneste noenlunde sympatiske figuren i filmen. Han frigjør Grace, og i limousinen følger filmens nøkkelscene, en samtale som jeg her gjengir i sin helhet. Grace har nettopp forsvart Dogvillerne, mens faren kaller henne arrogant:
Far: En ødelagt barndom og derfor er et mord ikke lenger et mord, ikke sant? Du gjør omstendighetene alene ansvarlige. Voldtektsmenn og mordere er ifølge deg ofre, men jeg … jeg kaller dem hunder!
Grace: Men hunder følger bare sin natur, så hvorfor skulle vi ikke tilgi dem?
Far: Man kan lære hunder mange nyttige ting, men ikke hvis man tilgir dem hver gang de følger sin natur.
Grace: Så jeg er arrogant? Arrogant fordi jeg tilgir andre mennesker?
Far: Herregud, merker du ikke hvor nedlatende du er når du sier det? Du antar at ingen andre stiller like høye moralske krav til seg selv som du gjør. Dermed fritar du dem for ansvar. Jeg kan ikke tenke meg noe mer arrogant. Du tilgir andre på grunnlag du aldri ville akseptert for deg selv.
Grace: HVORFOR SKULLE JEG IKKE VÆRE BARMHJERTIG? HVORFOR IKKE?
Far: Jo, du bør være barmhjertig, når barmhjertighet er berettiget. Men du må forbli tro mot dine prinsipper. Det skylder du dem. Straffen du selv ville fortjent for dine synder, fortjener også de for sine.
Grace: De er mennesker.
Far: Ja, og hvert menneske må stå til ansvar for sine handlinger. Men du lar dem ikke engang få sjansen, og det er ekstremt arrogant!
Etter denne samtalen beslutter Grace å bruke farens makt. Hun lar gangsterne henrette hele landsbyen, også barna. Til slutt dreper hun Tom selv.
Med Bertolt Brecht mot venstresiden
Hva Lars von Trier gjør her, står i tradisjonen etter Bertolt Brechts episke teater. En samfunnskritikk formidlet gjennom en fortelling, men på en abstrakt måte, der tid, sted og personer kan endres uten at den moralske kjernen svekkes. Og det som kritiseres her, er ikke mindre enn venstresiden selv. Genialt nok gjør Trier det gjennom et av venstresidens yndlingstemaer: «Hvordan skal vi forholde oss til de tilbakestående?»
Dette temaet har alltid gitt venstresiden den livsnødvendige følelsen av moralsk overlegenhet. For uansett hva man gjør, gjør man feil, og venstresiden har alltid rett:
- Hvis man koloniserer og misjonerer, roper de:
«Dere ødelegger deres lokale kultur og erstatter den med vestlig kultur. Skam dere!» - Hvis man lar dem være i fred, roper de:
«Disse menneskene sulter, dere må hjelpe dem!» - Hvis man hjelper dem, roper de:
«Varene dere gir dem ødelegger deres egen økonomi! Hvordan våger dere!»
Dogville viser brutalt hva som skjer når venstresidens naive kjærlighet til de «tilbakestående» møter virkeligheten. Filmen speiler nøyaktig det som skjer i Europa i dag. Man ønsket seg alt mulig positivt fra de fremmede, men endte med Kölns nyttårsnatt.
Filmen rommer enda mer kritikk av venstresidens tankegods. Graces løgn om å være på flukt er et klart tilfelle av asylbedrageri. Tom Eddison er et mesterlig portrett av den late, selvrettferdige venstresønnen fra et velstående hjem, som tror hans meninger er dypt viktige, men som er fullstendig impotent når han møter reell autoritet.
Graces forvandling, fra tilbedelse av Dogville til ønske om utslettelse, kan også leses som en kommentar til venstresidens egen historie: De massedrap som ble begått på 1900-tallet mot dem som ikke passet inn i deres verdensbilde, og den stadige tendensen til å svikte sine «beskyttede» grupper og finne nye.
I oppfølgeren Manderlay gjør Grace nettopp det. Der møter hun en plantasje hvor svarte fortsatt holdes som slaver. Hun idealiserer dem, «frigjør» dem med farens hjelp, men resultatet er kaos. De frigjorte oppfører seg hensynsløst og ber til slutt Grace om å gjeninnføre slaveriet. En strålende ironisk vending.
Det finnes mye mer å si om dette mesterverket. Men jeg vil avslutte med en anbefaling: Dogville er en film enhver på høyresiden bør se. For en gangs skyld vil man føle at en film virkelig forstår ens frustrasjon over venstresidens selvbedrag.
