Med et sterkt fokus på organisatorisk disiplin, lokal forankring og europeisk samarbeid, peker John McLoughlin fra National Party på en vei fremover som både er rotfestet i irsk erfaring og orientert mot en felles framtid for Europas nasjoner. Motstanden mot globalisme og det nasjonale forfallet skal ikke være et nostalgisk prosjekt, men en fremoverlent, strategisk og kollektiv bevegelse.
I etterkant av Remigration Summit 25 i Milano 17. mai, har Rabulisten gjennomført en serie intervjuer med en av konferansens mest fremtredende og unge talere: John McLoughlin, bare 21 år gammel, men allerede en lederskikkelse i det irske National Party. Med en sterk og uredd tale høstet McLoughlin applaus i salen og bred støtte i sosiale medier etterpå og satte en tydelig agenda for hva irsk og europeisk nasjonalisme må handle om fremover: suverenitet, remigrasjon og ungdommelig kampvilje.
Dette er første del i en serie intervjuer der McLoughlin diskuterer alt fra remigrasjon og europeisk samarbeid til valgstrategi, disiplin og motstandsdyktighet.
Remigrasjon, Europa og suverenitet
Rabulisten spør McLoughlin hvordan hans budskap ble mottatt av både publikum og medaktivister på den historiske konferansen i Italia.
Du talte på Remigration Summit i Milano, hva slags respons fikk du fra de andre talerne og deltakerne?
Responsen var svært oppmuntrende. Jeg fikk mye støtte umiddelbart etter talen, fra medtalerne, fra deltakerne og nå, flere uker senere, ser jeg fortsatt at utdrag fra talen deles i sosiale medier, ofte i videoklipp med svært gode tilbakemeldinger.
Mange sa at de følte en fornyet følelse av håp, ikke bare på grunn av hva som ble sagt, men fordi det ble sagt av en så ung person som meg. Og egentlig er ikke det uvanlig for National Party. Vi er en ungdommelig bevegelse. Vi bærer fakkelen videre fra det gamle Irland, men gjør det med ungdommens glød og en tydelig visjon for fremtiden. Jeg tror man ser det samme med bevegelser som vår over hele Europa, som jeg nevnte i talen, så er det en voksende bølge av nasjonalister som nå når sitt høydepunkt, mens våre beste fiender allerede har passert sitt.
Et sentralt spørsmål for enhver nasjonalistisk bevegelse: Hvordan forbinder man nasjonal arv med felleseuropeisk kampvilje?
Hvilke spesifikke irske erfaringer brakte du til den europeiske scenen og hvilke lærdommer tar du med hjem igjen?
Det jeg tok med meg til Milano var minnet om det Irland som en gang var, et levende minne, ikke bare et historisk. Det er noe ganske unikt. Mange av de som kom fra andre deler av Europa var enten født inn i samfunn som allerede hadde forfalt, eller så denne forfallet skje gradvis over flere tiår.
For meg og for mange i den irske delegasjonen, særlig vi som kommer fra utenfor Dublin, har opplevelsen vært mer plutselig og sjokkerende. Vi ble født inn i trygge, tett sammensveisede irske lokalsamfunn, hvor folk fortsatt kjente hverandre, hvor identitet ikke var noe abstrakt. Og i løpet av noen få korte år har vi sett disse samme samfunnene bli destabilisert av en politikk som setter globalismen over felleskapet.
Så jeg dro til Milano for å vise at vår generasjon fortsatt husker det som var godt og verdt å bevare og at vi fortsatt er villige til å forsvare det. Lærdommen jeg tar med meg tilbake er at Irland ikke står alene i denne kampen. Over hele Europa våkner folk opp og det gir styrke i denne felles oppvåkningen.
På hvilke måter skiller Irlands erfaringer med masseinnvandring seg fra andre europeiske lands?
Her peker McLoughlin på historiske paralleller mellom dagens politikk og koloniale metoder brukt mot irsk suverenitet.
Irland har en historie med masseinnvandring brukt som våpen mot nasjonen gjennom konseptet «Plandáil», «plantasjen». Under plantasjonene på 1500- og 1600-tallet ble store deler av Irland «plantet» av engelske monarker med horder av lojale engelske eller covenant-troende undersåtter, i håp om at den opprørske etniske irske befolkningen kunne kues ved å erstatte dem med en mer lojal innvandrerbefolkning.
Denne engelske politikken var mest vellykket i den nordlige provinsen Ulster, som som følge av Ulster-plantasjonen i 1609 er majoritetsunionistisk den dag i dag. Konseptet om våpenisert masseinnvandring for å erstatte europeiske urfolk er en engelsk oppfinnelse som Irland fortsatt lever med.
Irlands historiske erfaring med masseinnvandring har ført til at statlige sentre som huser åpenbart svindelaktige asylsøkere med rette har blitt kalt «plantasjesentre».
Hva slags juridisk rammeverk krever remigrasjon i Irland, vil det være nødvendig med konstitusjonelle endringer?
Remigrasjon som politisk forslag krever ingen grunnlovsendringer i Bunreacht na hÉireann (Irlands grunnlov). Det eneste som trengs er en endring i det politiske lederskapet i Irland. Alt som kommer etter det, er rent lovgivende.
Hvilke europeiske land anser partiet som viktigst for fremtidig samarbeid om remigrasjon?
McLoughlin beskriver partiets visjon for internasjonalt samarbeid på nasjonalistisk grunnlag.
Fra et irsk perspektiv er disse nasjonene: Polen, Romania, Latvia og Litauen. National Party har allerede etablert kontakt med politiske allierte i Polen, som vi med glede vil samarbeide med i fremtiden for å få en slutt på tvillingonder: masseinnvandring og masseutvandring.
Britiske statsborgere utgjør en av de største gruppene europeiske innvandrere i Irland, men tallene rundt dette er misvisende, siden mange av disse «innvandrerne» er etniske irer som bare har britisk pass. Faktisk er alle offisielle statistikker fra irske myndigheter om innvandring naturlig misvisende, fordi den irske folketellingen kun registrerer statsborgerskap og ignorerer etnisitet. Denne taktikken skjuler det reelle antallet innvandrere i Irland, som nesten helt sikkert er mye høyere, siden barn av innvandrere regnes som «irske».
Ser partiet en felles europeisk remigrasjonspolitikk som realistisk, eller bør hvert land følge sin egen vei?
Hvert europeisk land er forskjellig. Selv om vi alle er europeere og deler brede likheter i verdenssyn og verdier, er de kulturelle, historiske og sosiale forskjellene mellom nasjonene for store til å vedta en felles innvandringspolitikk.
Bredt samarbeid er helt oppnåelig og stort sett allerede på plass, slik som EUs rammeverk og databaser for deling av identitet og fingeravtrykk på falske asylsøkere mellom grensemyndigheter i EU-land.
Tett politisk samordning som ignorerer de ulike behovene og målene i hvert enkelt land, selv med gode hensikter, ville ligne for mye på EUs byråkratiske mål om «stadig tettere union», noe National Party alltid stolt har motsatt seg.
Hvordan ser partiet på FNs globale migrasjonsavtale og hva burde Irlands holdning være?
National Party støtter umiddelbar utmelding av FNs globale avtale for migrasjon, som er et direkte angrep på nasjonenes suverenitet.
Valgstrategi og organisering frem mot 2028
Hvilke spesifikke kvaliteter ser partiet etter hos «kandidater av høyeste kvalitet» til fremtidige valg?
Hva skiller National Partys kandidatutvelgelse fra andre partier på høyrefløyen?
Disiplin, først og fremst. Som nasjonalister er vår ideologiske forpliktelse først og fremst til gruppen, ikke individet. Vi forventer at våre beste kandidater forstår og internaliserer dette, for sammenheng og samhold er avgjørende for organisasjon.
Intelligens og initiativ med en passende dose ydmykhet er nødvendig. Evnen til å ta imot veiledning og kritikk er sjelden i dag.
Slik kan våre kandidater bidra sterkt, men også forstå når og hvorfor visse ideer ikke er gjennomførbare. Altfor mange i nye bevegelser har sine «kjepphestideer» og faller raskt av om noen motsier dem, ofte et trekk ved den såkalte «boomer»-generasjonen.
Hvordan planlegger partiet å unngå stemmesplitting mellom nasjonalistiske kandidater i 2029?
Et kjent problem for patrioter i hele Europa, McLoughlin forklarer strategien.
Innen 2029 håper vi at det er gjort framskritt i å forene den irske høyresiden under en samlet og profesjonell blokk som kan kjempe og vinne valg. Mer informasjon finnes i en tidligere artikkel skrevet av National Party med tittelen «General Elections, Reflections – Part I».
Det finnes rivaler som påstår å være nasjonalister, men som ikke er det – de handler i ond tro, og har gjort det gjentatte ganger. Vi håper på en smidigere valgkamp neste gang, men vi er ikke redde for konflikt med dem som undergraver Irlands framtid.
Vi samarbeider gjerne med og støtter folk som kjemper i god tro. I forkant av stortingsvalget i november ledet National Party dannelsen av National Alliance, en valgallianse mot stemmesplitting blant patriotiske kandidater.
Hvilken rolle spiller National Alliance i partiets videre strategi, er det en overgangsmodell?
Samling av krefter eller vei videre alene?
Det var det første forsøket på å forene den nasjonalistiske bevegelsen politisk. Det lyktes dessverre ikke med dette målet fordi de andre deltakerne trakk seg fra politikken etter valget. Men det var et skritt i riktig retning. Vi har identifisert flere personer som er villige til å jobbe i god tro, og vist at vi er åpne for samarbeid med alle som gjengjelder det.
I fremtiden ønsker vi likevel heller å vise, gjennom eget arbeid, hvilke fordeler det gir å være medlem og kandidat for National Party, fremfor å knytte seg til andre organisasjoner. Lettere sagt enn gjort, men arbeidet vårt taler for seg selv
Hvordan avgjør partiet hvilke kandidater eller grupper som har legitimitet til å stille i bestemte valgkretser?
Et konkret innblikk i hvordan partiet arbeider med lokal forankring og representasjon.
Under utvelgelsen av kandidater i National Alliance fikk den sterkeste kandidaten i et område førsteprioritet, uavhengig av partimedlemskap. Dette ble bestemt ut fra prestasjonen i deres lokale valgkrets (LEA) under lokalvalget i mai 2024.
For eksempel ble Patrick Quinlan valgt for National Party i Blanchardstown-Mulhuddart LEA, som inngår i det større Dublin West-valgkretsområdet. Mangelen på sterke nasjonalistiske kandidater i andre deler av Dublin West gjorde Patrick til det klare valget for denne valgkretsen. Etter at de sterkeste kandidatene var valgt ut, ble de gjenværende valgkretsene tildelt mindre profilerte kandidater.
Hva slags struktur utvikles for å sikre koordinering mellom nasjonale, regionale og lokale kampanjer?
Organisatoriske grep for makt og slagkraft.
Vi arbeider etter en ‘Cumann’-struktur: hver region har sin egen overordnede gruppe aktivister som har ansvar for området, og disse er koblet sammen sentralt via sine organisatorer.
Hvordan sikrer partiet at kampanjen handler om makterobring, og ikke bare synlighet?
Forskjellen mellom protest og politikk.
Godt spørsmål. Vi ønsker å vise at vi kan oppnå ting og tiltrekke oss dyktige folk. En viktig del av dette er vår grasrotstrategi, men det er like viktig å bygge nettverk av innflytelse.
Vi er det eneste nasjonalistiske partiet i Irland som i stor skala samarbeider med nasjonalistiske organisasjoner over hele Europa, den støtten betyr mye.
Partibygging, lojalitet og intern disiplin
Partiet har blitt beskrevet som en «politisk hær», hvilket nivå av engasjement forventes av medlemmer og aktivister?
Hva betyr lojalitet og innsats i praksis?
National Party omtaler seg ikke som en «politisk hær». I Irland, når et parti når et visst nivå av støtte eller representasjon, får det statlig støtte. Det er et mål vi har for fremtiden, slik at vi kan få mer gjennomslag og kanskje også heltidsansatte. Akkurat nå bidrar våre aktivister frivillig, noen gir bort det meste av fritiden sin til organisasjonen. Men realiteten er at en organisasjon må ha en viss makt for å kunne belønne og holde på sine medlemmer. Vi har svært dedikerte aktivister, men ønsker å komme i en posisjon hvor vi kan tiltrekke oss flere gjennom godtgjørelse og status.
Foreløpig forventer vi at medlemmer og aktivister bidrar så godt de kan, der de kan.
Hvordan identifiserer partiet aktører som handler i ond tro eller undergraver bevegelsens samhold?
Internt vern mot infiltrasjon og ideologisk forvirring.
Dessverre kommer slik innsikt bare gjennom erfaring. Det å tilbringe tid i irsk politikk gir deg en lynrask opplæring i hvem du kan stole på og hvem du ikke kan. Det finnes personer som rett og slett virker destruktivt og som man må ta avstand fra.
Det finnes også løst tilknyttede individer i «bevegelsen» som kaller seg patrioter, men som mener vi bør forenes med lojalistiske eller britiske nasjonalister fordi de ser et felles anliggende i innvandringsspørsmålet. En slik «enhet» er verken mulig eller ønskelig blant ekte irske nasjonalister. Utenforstående lesere undrer seg kanskje over hvorfor irer ikke bare kan tilgi og glemme århundrer med britiske forsøk på å utslette det irske folket, men faktum er at selv en offentlig høflig relasjon med britiske nasjonalister er umulig, så lenge disse samme «nasjonalistene» nekter å gi opp de seks fylkene i Nordøst-Ulster, en uatskillelig del av den irske nasjonen. Såkalte irske «patrioter» bør huske dette.
Hvilke mekanismer har partiet for å beskytte sine medlemmer mot doxxing, trakassering og statlig undertrykkelse?
En ærlig vurdering av farene nasjonalister står overfor i dagens Europa.
Som stater over hele Europa raskt viser, er rettferdighet en luksus forbeholdt staten, mens urettferdighet er et våpen for å demoralisere politiske motstandere. Den nylige annulleringen av første runde i Romanias presidentvalg, og forbudet mot at Marine Le Pen kan stille til valg i Frankrike de neste fem årene, er handlinger fra et dyr i dødskramper. Vi innbiller oss ikke i Irland at vi er noe annerledes.
Vi forventer fullt ut at staten vil bruke nye lover mot ytringsfrihet til å gå etter legitim politisk opposisjon, støttet av en medskyldig venstreside.
Måten å «beskytte» våre medlemmer fra staten på, er enkelt og greit å bli staten selv. På veien dit ligger styrken i tall. Jo flere som slutter seg til våre rekker, jo mer organisert vi blir, jo flere representanter vi får valgt, alt dette gjør det vanskeligere og vanskeligere for regimet å rettferdiggjøre sine gamle knep.
Hvordan forener partiet den irske preferansen for selvstendighet med behovet for struktur og intern disiplin?
Kan disiplin og frihet sameksistere? McLoughlin svarer tydelig.
Disse faktorene er ikke i konflikt, de utfyller hverandre. Disiplin er selvstendighet. De økende rekkene i National Party viser en generasjon, hovedsakelig unge menn og kvinner, som ønsker å bli en del av en struktur og dyrke egen selvdisiplin i en organisasjon de kan være stolte av.
John McLoughlin fremstår som en talsperson for en ny generasjon irske nasjonalister, unge, disiplinerte og historisk bevisste. I dette første intervjuet har han gjort det klart at kampen for remigrasjon og suverenitet ikke bare er en politisk nødvendighet, men et moralsk kall for en ny tid.
Rabulisten takker John McLoughlin for at han delte sine vurderinger. Vi vil følge utviklingen videre med interesse, både i Irland og i det voksende samarbeidet mellom europeiske aktører som ønsker å løfte remigrasjon inn i den politiske debatten.
