New York står foran et politisk veiskille. Mens sosialister som Zohran Kwame Mamdani og Alexandria Ocasio-Cortez vinner terreng blant unge og høyt utdannede, holdes partiet fortsatt oppe av svarte velgere med mer konservative instinkter. I denne analysen viser Gregory Hood hvordan rase og klasse former maktkampen i Demokratene, og hvorfor sosialistene fortsatt ikke klarer å overta partiet, til tross for støtte fra både medier og grasrot.
Av: Gregory Hood. Oversatt av Rabulisten.
En av frustrasjonene med demokratisk politikk er at ideer som en gang ble diskreditert, stadig vender tilbake. Det virker som om hver generasjon må gjenoppdage hvorfor visse ideer åpenbart er dumme. De fleste av disse ideene springer ut av den feilaktige troen på at staten enkelt kan dekke alle menneskers materielle behov. En av de mest seiglivede og feilslåtte ideene er leiekontroll.
I 2010 lanserte en svart mann ved navn Jimmy McMillan et Don Quijote-aktig guvernørkandidatur i New York for partiet Rent Is Too Damn High. Den framtidige guvernøren Andrew Cuomo var enig med McMillan i at leien var altfor høy. Episoden ble for det meste oppfattet som en spøk, det er den ikke lenger.
Andrew Cuomo klarte tydeligvis ikke å senke boutgiftene, selv etter at han ble guvernør. Høye bokostnader er nå en viktig sak i valget av ny ordfører i New York. Kandidaten Zohran Kwame Mamdani har gjort det til hovedtema i sin kampanje. Skjebnens ironi er at han utfordrer storfavoritten Andrew Cuomo.
Mr. Mamdani, medlem av delstatsforsamlingen i New York, er en levende parodi på det venstreradikale akademiske miljøet. Han kobler Black Lives Matter til palestinsk motstand og behovet for å kutte i budsjettene til NYPD, en velkjent samling av progressive hjertesaker. Han ble født i Uganda og fikk navn etter Kwame Nkrumah. Men slik afro-sentrisme forhindret ikke Idi Amin i å utvise Mamdanis familie, en opplevelse hans far skildrer i boken From Citizen to Refugee.
Selv om boken hovedsakelig handler om «asiatere» som flyktet til Storbritannia, var det USA som uheldigvis tok imot denne familien av «anti-koloniale» aktivister. Den yngre Mamdani tok en grad i afrikastudier og har vært involvert i venstreradikal aktivisme siden.
Mange eldre konservative tror kanskje at en muslimsk sosialist aldri kan bli ordfører i New York, men de undervurderer konsekvensene av det demografiske og politiske skiftet som nå finner sted. Fremveksten av Mr. Mamdani og lignende kandidater viser en endring i hele Det Demokratiske Partiet, der hvite og jødiske veteraner utfordres av ikke-hvite sosialister som kombinerer økonomisk omfordeling med støtte til Palestina. Det mest iøynefallende eksempelet er Alexandria Ocasio-Cortez, som skjøv en av Demokratenes lederskikkelser ut av Kongressen. Selv de største donorene i USAs rikeste by virker maktesløse mot denne utviklingen.
AOC har nå en sentral posisjon i det nye Demokratiske Partiet. Ifølge en fersk CNN-måling mener Demokratiske velgere at hun best representerer partiets kjerneverdier, mer enn Kamala Harris. Den politiske analytikeren Nate Silver mener AOC til og med kan bli Demokratenes neste presidentkandidat. Men hun kan ha mer beskjedne ambisjoner og heller sikte seg inn på å utfordre Senatets minoritetsleder Chuck Schumer i New York. Om hun gjør det, tyder målinger på at hun lett vil vinne.
Kandidater som Mamdani og Ocasio-Cortez nyter godt av revolusjonen som har funnet sted i «mainstream»-liberale institusjoner siden 2020. Aviser som New York Times opplevde opprør blant ansatte, fordi de tillot senator Tom Cotton å komme til orde. Kanskje det største kulturskiftet i USA etter Trumps fremvekst er at ytringsfrihet ikke lenger er et samlende ideal, journalister og akademikere fremmer nå ideen om at demokratier har plikt til å begrense «desinformasjon» og «hatprat». Dette er et syn AOC deler, hun hånet Tucker Carlson da han mistet jobben i Fox News med kommentaren, «Deplattforming virker, og det er viktig».
Ytre venstre-sosialister kan regne med at hovedstrømsmedia vasker deres ideer og får dem til å høres moderate ut, samtidig som journalister pisker opp hysteri rundt folk som Donald Trump. Dette gir ytre venstre et strategisk overtak. Selv milde kritikere av innvandring må konstant forsvare seg mot fascismeanklager, mens krav om økonomisk omfordeling, erstatninger eller statlig kontroll over formue fremstilles som idealistiske eller inspirerende.
Men vi bør ikke narre oss selv til å tro at sosialistiske ideer er upopulære. En ubehagelig sannhet som republikanerne ofte ignorerer, er at misunnelse og hevngjerrighet er mektige politiske drivkrefter, kanskje de mektigste. Donald Trump har med stor suksess utnyttet folks forakt mot den «liberale eliten», ikke minst fordi motstanderne hans spilte rett inn i narrativet hans. Da Demokratene i 2024 forsøkte å bygge en «respektabel» anti-Trump-koalisjon med Kamala Harris og Liz Cheney som talspersoner for «Bidenomics», begikk de en alvorlig feil.
Dermed åpnes døren for økonomisk populisme fra venstresiden. I New York City støtter over 75 prosent av velgerne et leie-frys. Sosialisme er også ganske populært i USA, over en tredel av voksne amerikanere ser positivt på ideologien. Konservative organisasjoner som rutinemessig stemper alle liberale forslag som «sosialistiske», står uten våpen når sosialismen får ny popularitet. Trump-inspirert populisme er én motstrategi, men Det Republikanske Partiet har lært lite av MAGA. I dag mener enkelte konservative at løsningen er å skamme unge menn for at de ikke jobber hardt nok.
Saken fortsetter under.
Men dersom venstresiden har et implisitt flertall klart til å samles bak multikulturell sosialisme og økonomisk populisme, hva har hindret dem? Svaret er svarte velgere. Svarte dominerer Demokratenes primærvalg og inntar en bemerkelsesverdig konservativ rolle. De stanset Bernie Sanders i flere presidentnominasjonsrunder. De sørget for at Joe Biden ble partiets presidentkandidat i 2020 og forble lojale da andre vendte ham ryggen. Det var også svarte ledere i partiet som sørget for at Kamala Harris skulle krones som Bidens arvtager i stedet for at et åpent primærvalg ble holdt. Begrunnelsen var eksplisitt rasemessig, hvite Demokrater som kunne utfordret Harris, ville ikke gå løs på den første svarte kvinnelige visepresidenten.
Uansett hvor liberale de er, har svarte velgere et gammeldags, nærmest føydalt syn på politikk. Kongressdistriktene som Høyesterett har tvunget fram for å sikre svart representasjon, gir svarte politikere en trygg base og fremmer en småkonservativ holdning som sikrer støtte fra partieliten. Tradisjonelle politiske virkemidler, som å dele ut jobber, kontrakter og privilegier, gjør at svarte politikere støtter sikre kandidater fremfor risikable progressive.
Progressive er dessuten mer bundet til venstreliberal raseortodoksi enn moderate, så svarte straffes aldri for sin konservatisme. Tvert imot, progressive bebreider seg selv for ikke å ha oppnådd den moralske legitimiteten som svart støtte gir. Svarte nyter dessuten allerede godt av særordninger som hvite ikke har tilgang til, og bredere universelle ytelser kan faktisk svekke deres relative posisjon.
Denne dynamikken er tydelig i New York-valget. En nylig måling viser at Andrew Cuomo leder Zohran Mamdani med 35 mot 23 prosent. Men det er store forskjeller langs raselinjer. Nesten tre fjerdedeler av svarte velgere støtter Cuomo. Mamdani leder derimot blant hvite, 57 mot 43, og blant velgere med høyere utdanning, 58 mot 42. Cuomo leder også blant kvinner og eldre velgere.
Mens Mamdani har støtte fra det energiske, progressive grasrota, har Cuomo støtten til de som opprettholder Demokratenes politiske maskineri. Ordfører Eric Adams, som ble valgt med støtte fra svarte velgere, er en politisk joker. Han er pragmatisk nok, han flørtet til og med med Trump-administrasjonen, til at han godt kan komme til å støtte Cuomo. Men selv om Cuomo har overtaket, er det tydelig at Mamdani har politisk momentum og tar innpå.
Kampen om hvordan et politisk nederlag forklares, er ofte like viktig som valget selv. Etter at Mitt Romney tapte i 2012, konkluderte Republikanernes strateger med at partiet var for hardt mot innvandrere. Den såkalte «obduksjonen» i 2013 anbefalte at GOP ble mer innvandringsvennlig og mindre opptatt av rase. I stedet tok Donald Trump over partiet og bygget en bevegelse som vant flere minoritetsstemmer, spesielt fra latinamerikanere, enn Romney kunne ha drømt om. Det er vanskelig å forestille seg hvor ille GOPs situasjon ville vært om de hadde fulgt ekspertenes råd.
En lignende internkamp utspiller seg nå i Demokratene. Noen mener partiet har blitt for woke, særlig i sin kommunikasjon rettet mot unge menn. Demokratene mobiliserer nå minst 20 millioner dollar, mer penger enn hvite identitetsbevegelser noen gang har sett, for å vinne unge menn tilbake, blant annet ved å promotere utvalgte influensere.
Økonomisk populisme kan være en del av strategien. Joe Rogan var for eksempel tidligere Bernie-tilhenger. Men svarte velgere er det største hinderet for en systematisk sosialistisk omdreining i partiet. Det siste svarte partikadre ønsker, er å overlate makten til en ny klasse med medievennlige sosialistiske influensere som ikke er avhengige av partiapparatet. Det finnes også et stort splitt mellom pro-palestinske og pro-israelske krefter i partiet, noe som kommer til uttrykk i forskjellen mellom Chuck Schumer og AOC.
Borgermesterkampen i New York vil gi verdifull innsikt i primærvalget i 2028. Partieliten står for kapitalisme og sionisme, og er derfor et lett mål for unge progressive. Men den forhatte eliten er også førstevalget til svarte velgere, og ingen hvit progressiv har råd til å angripe svarte direkte. Influensere, journalister og podkastere på venstresiden har ristet i partieliten siden 2016, frustrert over at de ikke har fått til det Trump gjorde i GOP. Men det er de svarte velgerne som står i veien for deres etterlengtede sosialistiske revolusjon.
Dersom Mr. Cuomo slår Mr. Mamdani i New York, vil flere progressive kanskje velge en mer radikal retning, i frustrasjon over at de igjen ble stoppet av sine egne svarte allierte. Men hvis Mamdani vinner, bør republikanerne forberede seg på en mer åpenlyst sosialistisk utfordring i 2028. Det er kanskje dét de virkelig burde frykte. For selv om den er mer radikal, kan økonomisk populisme, og til og med sosialisme, appellere mer til økonomisk pressede velgere enn figurer som Hillary Clinton eller Kamala Harris. Vil republikanerne vinne, bør de ikke ønske seg AOC som frontfigur for Demokratene, de bør heller håpe det blir Jasmine Crockett.
