Opptøyene i Los Angeles sommeren 2025 har avslørt en brutal sannhet: Nasjonal identitet og etnisk lojalitet betyr mer enn noen gang også for dem som påstår det motsatte. Med meksikanske flagg vaiende i gatene og politikere som avviser føderal lovhåndhevelse, viser protestene et voksende opprør mot amerikansk nasjonal suverenitet. I denne kommentaren peker Gregory Hood på at spørsmålet ikke lenger er om USA skal styres av etnonasjonalister, men hvilke.
Av Gregory Hood. Oversatt av Rabulisten.
Er det noen progressive igjen? Har det noen gang vært noen?
Nesten alle er blod-og-jord-nasjonalister for de menneskene de liker. De kan påstå at de er individer, at nasjoner ikke er ekte, eller at grenser er kunstige, men nesten alle gjør et unntak. For visse grupper blir plutselig identitet virkelig. Nasjonalitet bestemmes da av etnisitet. Historiske grenser er ikke lenger meningsløse linjer på en stein som svever i verdensrommet. Rasesolidaritet er ikke lenger en brysom levning fra fortiden, men et inspirerende tegn på fellesskap og håp.
Den avdøde Lawrence Auster kalte slike delvise avvik fra liberalismen for «prinsippløse unntak», og advarte om at de ikke er nok til å bygge et alternativ til liberalismen. Men selv om ideer er viktige, er de ikke det viktigste. Ideer springer ofte ut av identitet, og argumenter er ofte rasjonaliseringer i etterkant for å rettferdiggjøre konkrete interesser. De prinsippløse unntakene er langt fra uvesentlige, de avslører hva en person egentlig verdsetter og hvem han egentlig er.
De nylige opptøyene i Los Angeles er særlig opplysende. De ble utløst da immigrasjonsmyndigheten ICE våget å håndheve loven i byen. Resultatet har vært en uke med spredte opptøyer, uten tegn til at det roer seg. Uroen kan til og med spre seg nasjonalt, ettersom anti-ICE-protester nå kobles sammen med «No Kings»-marsjene mot Trump som finner sted i morgen. Lørdag er også 250-årsjubileet til den amerikanske hæren, som skal feires med parade i Washington D.C. Også dette vil trolig bli møtt med protester.
Selv New York Times innrømmet at protestenes fremste symbol er folkemengder som bærer meksikanske flagg. «Meksikanske flagg har blitt republikansk skyteskive, men demonstrantene vifter fortsatt med dem», skrev avisen. «Det meksikanske flagget har blitt det definerende symbolet på protestene i Los Angeles», sa CNN. Sacramento Bee oppfordret «Trump-demonstranter» til å «Legge ned de meksikanske flaggene», og minnet om at protester under fremmede flagg bidro til at Proposition 187 ble vedtatt i 1994 med nesten 60 prosent av stemmene.
Men Sacramento Bee minnet også om at disse demonstrantene til slutt vant:
«Teknisk sett vant motstanderne av tiltaket til slutt. Domstolene slo fast at Prop. 187 var grunnlovsstridig. Men de politiske følgene for tilhengerne av innvandrere strakte seg langt utover dette ene valget. Vedtaket av Prop. 187, drevet frem av det visuelle narrativet med fremmede flagg i protestene, bidro til å omforme California-politikken i en hel generasjon, men ikke nødvendigvis slik demonstrantene ønsket. Kampanjens intense følelser vekket en ny generasjon av latinoaktivisme, men også en anti-immigrasjonsiver som preget California-politikken i tiår.»
Spilte det noen rolle? Noen få republikanske politikere i California fikk kortsiktig gevinst på innvandringsmotstand, selv Arnold Schwarzenegger tok avstand fra ulovlig innvandring da han stilte som guvernør. Men sosiale tjenester ble ikke kuttet, og Den store utskiftningen fortsatte. Delstatsmyndighetene var ikke villige til å trosse en domstol som underkjente en folkeavstemning. California blir kulturelt meksikansk, om ikke politisk, ennå. Våre herskere påtvang delstaten en demografisk revolusjon, mot velgernes vilje og vant.
Er California egentlig en del av USA i dag? Borgermesteren i Los Angeles, Karen Bass, sier at ICE-raidene var «årsaken til problemene som har oppstått i byen». Hvis innvandringslover ikke kan håndheves i Los Angeles, viser det at de burde vært håndhevet langt strengere tidligere. Jo lenger man ignorerer problemet, jo verre blir det. Karen Bass, da hun satt i Kongressen, brukte manipulerte statistikker fra Anti-Defamation League for å kreve mer sensur mot talsmenn for hvites interesser. Vi kan altså ikke si at hennes holdning bunner i prinsipiell motstand mot myndighetsovergrep.
Californias guvernør Gavin Newsom uttalte at «demokratiet er under angrep for våre øyne». Å sende tropper for å kontrollere opptøyer er ikke et angrep på demokratiet, det er knapt noe nytt i Los Angeles, som minner stadig mer om den tredje verden. Hvis «demokrati» betyr noe som helst, ville Proposition 187 blitt satt ut i livet. Da ville California vært et annet sted, og Gavin Newsom ville trolig ikke vært guvernør. I stedet vil ulovlige innvandrere som arresteres av LAPD ikke bli overlevert til ICE for deportasjon. Da Charlie Kirk pekte på den demografiske hvite befolkningsutskiftningen i Los Angeles med en graf laget av American Renaissance, hevdet Media Matters at det var en «rasistisk myte». Men det er jo nettopp fordi det ikke er en myte at vi har opptøyer.
I en artikkel i Politico kalt «Hvorfor demonstranter i Los Angeles vifter med det meksikanske flagget», sa aktivisten Angelica Salas: «Det handler egentlig om å si at vi er amerikanere, meksikansk-amerikanere, og vi skammer oss ikke over å være meksikanske.» Brittany Wong i The Huffington Post sa at liberale som bekymrer seg for hvordan dette ser ut, ikke har noen rett til å fortelle et «undertrykt samfunn» hvordan det skal reagere på et «rasistisk overgrep». Dessuten er det «diskutabelt» om det meksikanske flagget egentlig er «fremmed» i Los Angeles. «Kanskje er det meksikanske flagget nå et symbol for alle migranter og deres støttespillere», sa en professor i «Chicano/a-studier». Gustavo Arellano i Los Angeles Times avfeide flagget som bare et «tøystykke», men kombinerte dette nihilistiske synet med støtte til at hispanikere vifter med utenlandske flagg som «gir dem en følelse av stolthet». New York Times skrev at flagget «representerte [demonstrantenes] chicano-røtter snarere enn en nasjonal lojalitet».
Mange av demonstrantene er tydelige på hvor deres lojalitet ligger. De er i gatene fordi de er meksikanske, fordi de ser Sør-California som meksikansk, og fordi de ikke mener at føderale myndigheter eller innvandringslover gjelder der. Journalister, kjendiser og influensere gjentar dette: fordi California en gang (kortvarig) tilhørte Mexico, gjelder ikke USAs lover der. Alexandria Ocasio-Cortez hevdet at hispanikere egentlig er urfolk, og at de derfor har et slags raseunntak fra innvandringslovene, de er de egentlige eierne av Amerika.
Demonstrantene ønsker åpenbart ikke å vifte med det amerikanske flagget. De vil ha sine egne flagg. Vi bør gi dem honnør for deres ærlighet.
Saken fortsetter under.
Protestene sprer seg.
Noen av de mest populære innleggene på X hevder at fordi California en gang var meksikansk, bør det bli det igjen. Den meksikanske staten sier det samme.
Dette problemet kunne vært løst. Politiske ledere som Pat Buchanan og Tom Tancredo, og intellektuelle som Samuel Huntington, advarte mot masseinnvandring fra Latin-Amerika. Deres spådommer har slått til. Nervøs småprat om at innvandrere «ønsker å bli amerikanere» eller at Los Angeles var «fredelig» før myndighetene forsøkte å håndheve loven, fremstår hult når demonstrantene er helt tydelige på hvor de står.
Amerika vil bli styrt av «rasister» og etnonasjonalister. Det eneste spørsmålet er: av hvilke? Territoriell revisjonisme, nasjonalisme og til og med imperialisme er helt akseptabelt, for ikke-hvite. Dette århundret vil bli identitetens århundre. Tradisjonelle mål på nasjonal makt, som militære ressurser, økonomisk potensial eller myndighetenes effektivitet, er mindre viktig enn den rasemessige bevisstheten i de konkurrerende gruppene. De som mangler kollektiv identitet, vil bli oppslukt av dem som har en.
Forsøket på å innføre det mest beskjedne uttrykket for borgerlig nasjonalisme, å håndheve loven i Los Angeles, har oppnådd lite, annet enn å avsløre hvor mye millioner av «amerikanere» forakter landet sitt, dets historie og dets folk. Det finnes bare tre muligheter: Hvis amerikansk identitet ikke kan reddes, må hvit identitet ta dens plass. Hvis amerikansk identitet kan reddes, må hvit identitet komme først og danne grunnlaget. Hvis verken hvit identitet eller amerikansk identitet kan reddes, vil fremmede nasjonalister herske over ruinene av det som en gang var Amerikas forente stater. Det som aldri vil skje, er et «post-rasistisk» Amerika bestående av atomiserte «individer». Protestene i Los Angeles viser at nesten ingen tror på det lenger, hvis de noen gang gjorde det.
