Dr. Márton Békés er en ungarsk forfatter, spaltist, redaktør og leder for en tenketank. Arbeidet hans fokuserer på analyser av den kulturelle kampen og fenomenet Orbán-regjeringen, samt bredere samfunns- og politiske spørsmål. Vi snakket med ham om kulturelt hegemoni, Sentral-Europas rolle i dagens politiske landskap og andre interessante temaer.
Dr. Békés, du er direktør for 21st Century Institute, samt sjefredaktør for det nasjonalkonservative kvartalstidsskriftet Kommentár. Kan du kort presentere både tenketanken og tidsskriftet?
Instituttet står under ledelse av historikeren professor Mária Schmidt, som også er generaldirektør for det velkjente Terrorhuset-museet i Budapest. I vårt moderat-konservative, sentrum-høyre-orienterte institutt analyserer vi samtiden i ungarsk politikk, europeiske prosesser og den internasjonale situasjonen. Siden 2018 har jeg også vært sjefredaktør for det nasjonalkonservative tidsskriftet Kommentár, som av og til ligger på bordet til Viktor Orbán. Tidsskriftets oppdrag er å gi både teoretiske impulser og praktiske bidrag til en nasjonal fremtid. Rundt magasinet har det vokst frem et helt økosystem av fellesskap (bevegelse, sommerfestival, kringkastingsprogram, bokserie) under paraplyen av Tranzit-prosjektet.
Du har også skrevet, medforfattet og redigert en rekke bøker. Har noen av verkene dine blitt oversatt, og hva handler bøkene dine hovedsakelig om?
En av mine nyeste bøker handler om metapolitikk, skrevet i 2020. Den finnes også i en forkortet, revidert og engelskspråklig e-bokversjon på 57 sider, med tittelen Cultural Warfare – The Theory and Practice of Cultural Power. I 2022 skrev jeg en liten bok om det såkalte «nasjonale blokken», altså det politiske og sosiale systemet som eksisterer i Ungarn i dag. Den ble også utgitt i Tyskland av Jungeuropa året etter. I 2023 kom et kort bind om teori og praksis i den konservative revolusjonen. Nå i mars 2025 ble min nye bok utgitt, Nemzeti maximum («Det nasjonale maksimum»), som handler om det nåværende ungarske regimet i et historisk, politisk, sosialt og kulturelt perspektiv.
En av bøkene dine handler om kulturell krigføring. Dette virker som et veldig viktig tema, ettersom, som Andrew Breitbart sa, politikken kommer nedstrøms kulturen, og i store deler av Vesten i dag er kulturen sterkt preget av venstresiden. Hvordan kan vi ta kulturen tilbake? Bør vi bygge en alternativ kultur, og hva er de viktigste våpnene i denne kampen?
Jeg er helt enig, for politikken er bare en avledning av kulturen. Derfor: de som får flertall på kulturfeltet, vil etter hvert vinne flertall ved valgurnene. Den gamle høyresiden mislyktes fordi den ikke brydde seg om kulturen, i motsetning til den nye venstresiden, som gjennomførte sin egen «lange marsj gjennom kulturinstitusjonene» (kringkasting, kommunikasjon, underholdning, markedsføring, media, film). Derfor må vi på den nye høyresiden ha vår egen «lange marsj». Derfor er slagordet mitt: «tilbake til kulturen».
Vi fortsetter i samme spor: hva er situasjonen i Ungarn i dag? Har Orbáns nasjonalkonservative regjering klart å oppnå et høyreorientert kulturelt hegemoni? Hvor sterk er venstresiden i Ungarns kulturliv?
Det nåværende Orbán-systemet er det viktigste fenomenet i Ungarn siden regimeskiftet i 1989/90. Det er et svært politisk regime med særegne kjennetegn: nasjonaldemokratisk grunnlov, flertallsstyre, arbeid- og familieorientert økonomi, suverenitet og barnevern i sentrum. Men vi må ta neste skritt – å bygge en ny epoke, en stor historisk æra. For å gjøre det, er det viktigste verktøyet kulturen, altså å oppnå kulturelt hegemoni. Jeg er derfor en høyreorientert gramscianer, en identitær-kulturalist, som mener at «politikk + kultur = historie».
I Vesten, hvor venstresidens hegemoni fortsatt står sterkt, har den identitære høyresiden valgt metapolitikk: å påvirke samfunnsnormer og kultur utenfor parlamentet. Men i Ungarn har dere allerede en konservativ regjering. Er metapolitikken fortsatt relevant hos dere, eller er det andre strategier som nå er viktigere?
Venstresiden har forstått viktigheten av kultur av to grunner. For det første: på grunn av den kommunistiske arven, det var et politisk og økonomisk regimeskifte, men ikke noe kulturelt skifte. For det andre: fordi høyresiden lenge har vært uinteressert i kulturfeltet. Men nå ser vi to endringer i Ungarn: for det første er den institusjonelle strukturen blitt fornyet siden 2010, og staten kan nå prioritere konstitusjonelle og nasjonale verdier i kulturen. For det andre finnes det et bredt høyreorientert (konservativt, nasjonalistisk, populistisk, suverenistisk) metapolitisk fundament. Vi har altså både statens apparat og sivilsamfunnets initiativer, men vi må fortsatt kjempe for vår nasjonale kultur, for venstresiden, med støtte fra utlandet, fører en Kulturkampf mot den.
På grunn av Ungarns fokus på familieverdier, patriotisme og grensevern, havner landet ofte i konflikt med EU. Brussel fremstiller Ungarn som en slags høyreautoritær stat, mens landet i virkeligheten er blant få i EU som lar folket avgjøre spørsmål som migrasjon og LHBT-propaganda gjennom folkeavstemninger. Hva mener du er kjernen i konflikten mellom Brussel og Budapest?
I Ungarn har vi et majoritetsbasert demokratisk system. Regimet bygger på folkets stemme og nasjonal vilje. Siden 2010 har Fidesz, ledet av Orbán, vunnet fire valg på rad med to tredels flertall i parlamentet (2010, 2014, 2018 og 2022). Vi har «nasjonale konsultasjoner», folkeavstemninger og en folkelig bevegelse kalt Békemenet (Fredsmarsjen) som siden 2012 har mobilisert hundretusener i støtte til regjeringens politikk. Striden mellom Brussel og Budapest er den europeiske fronten i det 21. århundrets hovedkonflikt: globalister mot lokalister, internasjonalister mot nasjonalister, eller sagt på en annen måte, nyliberalister mot populister.
De konservative gruppene i EU-parlamentet, inkludert Orbáns «Patriots for Europe», får stadig større støtte, men EPP med sine bånd til EU-ledelsen, vil heller samarbeide med liberale og venstresiden. Hva mener du om EPP, og kan EU reformeres? Eller bør man heller bygge nye allianser og føderasjoner?
EPP følger i sporene til de tyske kristendemokratene, i navnet er de konservative og kristne, men i praksis er de bare progressive mainstream-fraksjoner som følger den atlantisk-globalistiske elitens ordre. De er sentrum-høyres stemme for EU-føderalisme, i allianse med venstre-, liberal- og grønne partier fra samme lobby. Problemet deres er at på den andre siden av Atlanteren skjer det en grunnleggende forandring med Trump II og MAGA-bevegelsen. Vindene skifter raskt i Washington, men i Brussel står alt stille. EU alene har verken makt eller penger til å være bastionen for en unipolar-globalistisk verdensorden. Patriotene rundt Orbán har mulighet til å endre spillet i Brussel i løpet av noen få år. Jeg tror Europa, kanskje EU har en fremtid, men det vil komme nedenfra, fra vår region: Sentral-Europa.
President Trumps seier har rystet verdenspolitikken. Orbán virker å være en nær alliert av Trump. Hva er forholdet mellom de to, og tror du Trumps politikk er bra eller dårlig for Europa?
Trumps seier var det amerikanske folkets svar på 30–35 år med globalistisk styre, de tverrpolitiske krigs- og globalistregimene til Clinton, Bush, Obama og Biden. MAGA-bevegelsen er en klassisk amerikansk populistisk oppstand mot kysteliten, og Trump II vil bli et nasjonalistisk Jacksoniansk regime hjemme, med en nesten isolasjonistisk og proteksjonistisk utenrikspolitikk, à la Monroe-doktrinen. «Trump-tornadoen» påvirker også været i Europa, og kan styrke de europeiske patriotene. Men vi er europeere, ikke USAs 51. delstat, vi trenger et eget perspektiv, basert på etnopluralisme, europeisk arv og kontinentalt samarbeid.
Ungarn har en rik og sammensatt historie, fra kampene mot osmanerne til motstanden mot kommunismen. Hvordan har dette formet den ungarske mentaliteten?
Historien har gjort oss sterkere. Fra 1526 til 1989 ble vi okkupert flere ganger, sørfra, vestfra og østfra (osmanere, habsburgere, tyske nazister og sovjetiske kommunister). Vi lærte at vår eneste håp er vår egen nasjon. Det finnes et uttrykk blant Hopi-stammen i Arizona: «vi er dem vi har ventet på», det gjelder også vårt folk. Jeg tror den felles historiske erfaringen, fra middelalderen til kommunismens ulykker, har gjort nasjonene våre til brødre. Vi har mer som forener enn skiller oss. Min favorittenker fra 1900-tallet, László Németh, sa at Sentral-Europas nasjoner har blitt «melkebrødre», ulike i opphav (baltere, germanere, ungarere, rumenere, slaver), men forent gjennom felles erfaringer. Vi er denne jordens urfolk. Hvorfor skulle vi ikke samarbeide, slik vi har gjort i tusen år?
Til slutt: hvilke andre nasjoner har Ungarn best relasjon til i dag, og hvor viktig er europeisk samarbeid i kampen mot liberalisme og kreftene som ødelegger Europa?
Jeg mener alle nasjonene i regionen er potensielle allierte, både med Ungarn og med hverandre. Vi har historisk gode forhold til Visegrad-landene, men etter krigen og regimeskiftene i Warszawa og Praha er forbindelsene til Polen og Tsjekkia dessverre svekket. Derimot har vi utmerket vennskap med Slovakia og Serbia. Som en «Sentral-Europa-fanatiker» mener jeg vi bør styrke båndene fra Adriaterhavet til Svartehavet, fra Østersjøen til Balkan, vi har felles verdier, felles kulturarv, lignende historiske erfaringer og felles interesser. Vest-Europa er i forfall, men vår region er full av liv, vilje til makt og aktivisme. Den rumenske forfatteren Emil Cioran skrev at «fremtiden tilhører jordens utkant». Jeg mener fremtiden tilhører vår region. Sentral-Europa har lenge vært Europas periferi, men i fremtiden vil vi bli Europas sentrum.
Biografi:
Dr. Márton Békés ble født i 1983 i Szombathely, Ungarn, og har doktorgrad i statsvitenskap og historie. Han var redaktør for et TV-program fra 2009 til 2014 og redigerte nettstedet Young Conservatives fra 2010 til 2014. Siden 2019 har han vært direktør for tenketanken 21st Century Institute, og siden 2018 sjefredaktør for kvartalstidsskriftet Kommentár. Han har gitt ut ti bøker de siste ti årene, blant annet Nemzeti blokk (2022), Konzervatív forradalom (2023) og Nemzeti maximum (2025). I tillegg har han bidratt som medforfatter i tre bøker og vært redaktør for femten.
Dette intervjuet ble først publisert her.
