Hvordan skal Storbritannia reversere masseinnvandringen? Kenny Smith, leder for Homeland Party, har en plan som er konkret, omfattende og moralsk forankret. I denne tredje del i vår intervjuserie forklarer Smith hvorfor remigrasjon er nødvendig for å sikre nasjonal overlevelse.
Her finner du del en og del to i denne intervjuserien.
Rabulisten fortsetter sin eksklusive serie med samtaler med Kenny Smith, den kompromissløse lederen av britiske Homeland Party. I denne tredje delen retter vi blikket mot remigrasjon, ikke som slagord, men som praktisk politikk. Smith presenterer et gjennomtenkt helhetlig program for hvordan Storbritannia kan gjenvinne kontroll over eget territorium og demografisk utvikling.
Remigrasjon som realpolitikk
Smith slår fast at en seriøs remigrasjonspolitikk må begynne med å gjenvinne nasjonal suverenitet, og peker særlig på Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) som en barriere mot effektiv grensekontroll. Homeland Party vil trekke Storbritannia ut av avtaler og strukturer som underminerer nasjonal beslutningsmakt.
Han utdyper:
«Vi vil forlate Den europeiske menneskerettskonvensjonen og gjenopprette full nasjonal jurisdiksjon over våre egne grenser. Det er avgjørende for å kunne håndheve en effektiv remigrasjonspolitikk.»
Tiltakene Smith skisserer er både håndfaste og vidtrekkende:
«Vi vil returnere alle illegale innvandrere, utvise utenlandske kriminelle, gjennomgå og annullere visumordninger som ikke tjener våre interesser, og opprette dedikerte remigrasjonssentre. Vi vil også stanse statsfinansierte programmer som fremmer multikulturalisme, og gjeninnføre undervisning og offentlig kommunikasjon som styrker britisk identitet, historie og lojalitet.»
Smith nevner også nødvendigheten av å endre lovverket:
«Vi vil innføre nye lover som gjør det mulig å trekke tilbake permanent opphold og statsborgerskap gitt under falske forutsetninger eller i strid med nasjonale interesser. Den nåværende liberale tolkningen av menneskerettigheter må erstattes av en nasjonal forståelse for kollektiv trygghet.»
Det «radikale» spørsmålet
På spørsmålet fra Rabulisten hvordan han svarer de som avfeier remigrasjon som «radikalt»? er Smith tydelig:
«Det er ingenting galt med radikale løsninger når problemene vi står overfor er ekstraordinære. Det er det virkelig politikk skal gjøre: respondere til virkeligheten, ikke trekke seg tilbake til trygge abstraksjoner. Å avfeie remigrasjon som «for radikalt» er en taktikk brukt av den innholdende høyresiden: de som vil høres bekymrede ut, men som aldri vil ta et virkelig standpunkt eller risikere sitt rykte.»
Og legger til:
«Jeg nekter å la den demografiske transformasjonen av vår nasjon fortsette uhindret; det ville være uansvarlig og direkte feigt. Radikal endring er nødvendig, fordi det er uholdbart å late som om vi kan håndtere nedgangen for alltid. Remigrasjon er ikke ekstremt, det er nødvendig, og blir i økende grad forstått som sunn fornuft av vanlige folk.»
Smith nevner at han har møtt mange mennesker som har «gitt opp» politikken:
«De føler seg dolket i ryggen av partier som hevder å representere dem. Når de hører noen snakke ærlig om demografi og remigrasjon, tenner det et håp de trodde var borte.»
Frivillig retur eller tvang?
Smith understreker forskjellen mellom maktbruk mot kriminelle og frivillig retur for dem som har holdt loven:
«Det handler om rettferdighet og å bruke riktig verktøy for situasjonen. Hvis noen har brutt loven, er det helt berettiget å bruke statens maktmonopol. I slike tilfeller er tilbakesending til opprinnelseslandet bare en naturlig utvidelse av lovlig myndighet.
Men det ville ikke være rettferdig å bruke makt mot noen som ikke har gjort noe galt. I et sivilisert samfunn er det bedre å skape forhold der slike personer velger å dra frivillig. Det betyr å korrigere push- og pull-faktorene: å stå for vår egen kultur uten unnskyldninger, avslutte multikulturalismen og fjerne de materielle insentivene som oppmuntrer til permanent bosetting.
Kort sagt bør frivillig retur muliggjøres gjennom en sterk kulturell og politisk endring, mens makt reserveres for de som har mistet sin rett til å være her gjennom feilatferd. Begge tjener samme mål: å gjenopprette nasjonal samhold, men de må anvendes med moralsk klarhet.»
Han nevner noen av insentivene:
«Økonomiske kompensasjoner, subsidiert flytting, juridisk hjelp til etablering i hjemlandet og støtte til frivillige organisasjoner som bistår i repatrieringsarbeid. Samtidig må det bli klart at fremtiden for innvandrere i Storbritannia ikke vil innebære privilegier og særbehandling.»
– økende etnisk konflikter
På spørsmål om Storbritannia kan forbli et selvstyrt og sammenhengende samfunn uten å stanse Den store utskiftningen? Er svaret nei.
«Vi ser allerede konsekvensene: økende etnisk konflikt, parallelle samfunn og uforholdsmessig høy kriminalitet. Dette er ikke midlertidige utfordringer, de er strukturelle resultater av demografisk transformasjon.
Ingen mengde repetisjon av «mangfold er vår styrke» vil endre det. Når staten må aggressivt håndheve et mantra gjennom sensur, propaganda og undertrykkelse, er det ikke lenger enhet, det er liberal totalitarisme. Et samhold og selvstyrt samfunn må være forankret i en felles identitet, ikke administrert splittelse.»
Statens ansvar
I en tid hvor nasjonens identitet og fremtid står på spill, minner han oss om statens grunnleggende ansvar:
«Kjernen er at staten har en moralsk plikt til å beskytte sitt folk. Dette landet er ikke bare en økonomisk sone, det er hjemlandet til vårt folk, den opprinnelige befolkningen på disse øyene. Det må bevares som sådan og forstås på disse vilkårene.
Å la vårt hjemland bli transformert til det ugjenkjennelige er å bryte pakt mellom nasjon og stat. Når staten, gjennom politikk eller forsømmelse, lar sitt eget folk bli en minoritet, fratas de deres grunnleggende rett til selvbestemmelse.
Remigrasjon er ikke motivert av hat, men av lojalitet, rettferdighet og den høytidelige plikten til å sikre fremtiden for vårt folk. For å oppfylle den plikten må vi gjenvinne kontroll over staten.»
– erstatningsmigrasjon er en reell og dokumentert politikk
Smith tar også bladet fra munnen om Den store utskiftningen, et begrep han sier påpeker på fakta, ikke konspirasjonsteorier:
Fakta om migrasjon og demografi er klare. I mange av våre byer er den innfødte befolkningen allerede en minoritet, og vi er på vei til å bli en minoritet i vårt eget hjemland hvis ingenting gjøres for å endre kurs.
Selv FN har referert til denne prosessen som «erstatningsmigrasjon», et begrep som brukes åpent i politiske dokumenter. Det finnes grupper og enkeltpersoner i politikk og akademia som aktivt fremmer dette. På den andre siden har den franske forfatteren Renaud Camus myntet begrepet «Den store utskiftningen» for å beskrive fenomenet fra perspektivet til de som motsetter seg det.
Etablissementet prøver rutinemessig å avfeie denne bekymringen som en «konspirasjonsteori» og svartmale alle som tar det opp ved å assosiere dem med handlingene til forstyrrede individer som har brukt samme begrep. Men disse individene handlet ikke basert på Camus’ skrifter, og de reflekterer ikke hans syn. Den bevisste sammenblandingen er en taktikk for å tie legitim politisk kritikk og unngå ubehagelige sannheter.
Til syvende og sist er det opp til enkeltpersoner hvilken terminologi de foretrekker. Homeland Party forholder oss til fakta: at erstatningsmigrasjon er en reell og dokumentert politikk, at den aktivt skjer, og at vi motsetter oss det fast og fredelig på moralsk, kulturelt og demokratisk grunnlag.
Vi bryr oss lite om hva motivet bak det er, det er rett og slett ikke ønsket, og må stoppes.»
Han legger til:
«Målinger har konsekvent vist at folket vil ha slutt på massinnvandring. Det som mangler er en politisk klasse villig til å handle. Det er svært få institusjoner med både mot og ressurser til å bestille målinger som går utover kontrollerte spørsmål, som direkte å spørre om støtte til remigrasjon på grunn av de innholdende taktikkene jeg nevnte tidligere.
På grasrotnivå er bildet enda tydeligere. Tilbakemeldinger er overveldende positive til immigrasjonskontroll og åpne for seriøse løsninger. Folk er frustrerte, men også villige til å lytte og engasjere seg. I den forstand er folket langt foran politikerne moralsk, politisk og emosjonelt. De venter bare på at noen skal gi stemme til det de allerede vet.»
Hvem skal gjøre jobbene?
I dagens debatt om nasjonalstatens fremtid fremmes ofte økonomiske argumenter som reduserer Vesten til et rent arbeidsmarked. Vi spurt Smith om hvordan han svarer på disse økonomiske innvendingene.
«Det argumentet holder ikke lenger, selv på sine egne premisser. I økende grad innrømmer selv etablerte institusjoner at massemigrasjon ikke er en netto økonomisk gevinst. Migranter forbruker i gjennomsnitt mer i offentlige tjenester enn de bidrar med i skatt, samtidig som de holder ned lønningene for innfødte arbeidere og belaster boliger, infrastruktur og NHS. Storbritannia er ikke bare et arbeidsmarked, det er et hjemland, og dets folk er ikke engangstjeneste økonomiske enheter.»
Hva sier du til folk som spør: «Hvem skal gjøre jobbene?»
«Når færre lever på staten, er det mindre behov for maskineriet og personalet som støtter dem. Det alene reduserer arbeidsmengden. Utover det kan og må vi gjøre essensielle jobber godt betalt og verdt å utføre, spesielt for vårt eget folk. Massemigrasjon har blitt brukt til å rettferdiggjøre lave lønninger og dårlige arbeidsforhold. Remigrasjon skaper muligheten til å reversere den trenden og bygge en økonomi som tjener vårt folk først.»
Juridiske begrensninger?
I et politisk klima der lovverk som likestillingsloven ofte brukes for å presse gjennom ideologier som undergraver tradisjonelle verdier, hvordan kan et nasjonalkonservativt parti forsvare sin agenda uten å gå på kompromiss med sine prinsipper?
«Valgkommisjonen har privat hevdet at et politisk parti med politikk som kan sees på som «direkte eller indirekte diskriminering» kan være ugyldig for registrering, med henvisning til deres plikt under seksjon 149 av likestillingsloven (den offentlige sektors likestillingsplikt) om ikke å legge til rette for handlinger som kan føre til ulovlig diskriminering.
Vi navigerte rundt dette ved å unngå slik politikk under registreringsfasen. Nå som vi er registrert, har kommisjonen ingen myndighet til å undersøke vår interne politikk eller plattform. Det ansvaret vil falle på Equality and Human Rights Commission (EHRC). Men siden vi ikke handler på en ulovlig diskriminerende måte overfor noen, har vi ingen grunn til å frykte slik gransking.
Likevel ville det være en dypt avslørende utvikling hvis EHRC (eller en annen statlig enhet) hevdet at bare å foreslå demokratiske reformer av likestillingsloven, eller å hevde at vårt folk eksisterer og bør ha en stemme over sitt hjemland, i seg selv er ulovlig. Det ville være et åpent angrep på ytringsfrihet og et svik mot demokratiske normer.
Fra begynnelsen av har vi hevdet vårt folks rett til et hjemland. Vi har allerede publisert politikk som krever fjerning av «kjønnsidentitet» fra britisk lov og et effektivt forbud mot institusjonell promotering av kjønnsideologi. Selv om disse standpunktene er radikale etter dagens mainstream-standarder, er de rett og slett en tilbakevending til sunn fornuft, og var mainstream for bare en eller to generasjoner siden. Hvis staten motsetter seg oss på det grunnlaget, viser det bare hvor langt den har drevet fra folkets verdier, og fra verdiene våre forfedre ville anerkjent som riktige.
Vi er klare til å forsvare våre prinsipper rolig og lovlig, i retten om nødvendig. For vi vet at det vi står for ikke er hat, det er fornuftig, rettferdig og støttet av millioner. Hvis staten ønsker å hevde at det å forsvare sitt eget folk er ulovlig, sier det mer om deres korrupsjon enn vår overbevisning.
Vi lar oss ikke skremme. Vi gir ikke etter. Vi vil jobbe innenfor systemet der vi kan, og utfordre det der vi må.»
Smith har snakket om skoler uten engelske elever, vi spurte hvordan han svarer de som sier at å anerkjenne denne virkeligheten er «diskriminerende»?
«Sannheten er sannheten. Å nekte for den er en løgn; å undertrykke den er autoritært. Å erkjenne at noen skoler i vårt land nå ikke har noen innfødte engelske elever er ikke en handling av diskriminering, det er en ærlig uttalelse av fakta.
Hvis det å si observerbare fakta nå anses som støtende, er det ikke taleren som tar feil, men systemet som krever taushet. Vi kan ikke begynne å fikse problemene våre hvis vi ikke engang får navngi dem.»
Langsiktige perspektiver
Veien til politisk gjennomslag for remigrasjon kan være lang og krevende. Hva gjør Homeland Party hvis valgsuksessen lar vente på seg? Og hvordan ser de for seg at Storbritannia kan forvandles på sikt når remigrasjon og nasjonal fornyelse virkelig får gjennomslag? Vi ba Smith forklare partiets langsiktige strategi og visjon for fremtiden.
«Vi er her for å bli. Strategien vår er å legge det intellektuelle og moralske grunnlaget, å argumentere for remigrasjon på klart engelsk, og å sikre at ideen blir bredt forstått, større enn noen enkeltperson eller parti.
Hvis andre ønsker å adoptere eller fremme denne politikken, ønsker vi dem velkommen. Målet vårt er ikke eierskap, men seier: vi vil at remigrasjon skal bli et populært krav, en nasjonal samtale, og til slutt politisk sunn fornuft. Grunnarbeidet vi legger nå vil forme fremtiden, uavhengig av hvem som leverer den.»
Hva slags nasjonal gjenreisning kan vi egentlig forvente, og hvordan vil et slikt samfunn skille seg fra dagens situasjon? Som avsluttende spørsmål i denne runden spurte Rabulisten hvordan nasjonal fornyelse egentlig vil se ut i Storbritannia når remigrasjon og gjenopprettingspolitikk er implementert.
«For å låne en frase: «Hvis du bare visste hvor bra ting kunne bli.» Folk ville ikke bare føle seg trygge igjen, de ville være tryggere. Lokalsamfunn ville gjenvinne stabilitet, og tillit til politikken kunne begynne å vende tilbake.
Vi ser for oss en kulturell gjenoppblomstring forankret i vår egen arv, som kommer fra grasrota, men støttes der det er passende av staten. Økonomien ville tjene de mange, ikke bare de globale få. Det ville være stolthet i å være en del av noe større enn deg selv: en fornyet følelse av nasjonal tilhørighet og en ånd av brorskap med dine naboer.
Over tid ville vi se gjenopprettelsen av et høyt tillitssamfunn, fred i hverdagen, og en følelse av tilfredshet som ingen valuta kan kjøpe. Det er det vi mener med nasjonal fornyelse.»
Rabulisten takker Kenny Smith for at han tok seg tid til å besvare våre spørsmål grundig. Svarene gir en tydelig innsikt i Homeland Partys syn på remigrasjon, nasjonal fornyelse og hvordan de forholder seg til dagens juridiske og politiske utfordringer. Vi setter pris på muligheten til å belyse disse temaene gjennom hans perspektiv.
