J.R.R. Tolkien regnes som en av 1900-tallets mest innflytelsesrike forfattere, men hans verk blir i dag gjenstand for stadig mer ideologisk omtolkning. Mens venstresiden forsøker å gjøre ham til en forløper for moderne antirasisme og «mangfold», vitner både brevene hans og ånden i bøkene om en dyp forankring i europeisk kultur, tradisjon og identitet. I møte med globalisme, masseinnvandring og kulturell ensretting, fremstår Tolkien i dag som en forsvarer av menneskelig mangfold, i ordets opprinnelige og kulturelt rotfestede forstand.
Av: A. S.
«I alle tilfelle, hvis du vil skrive en fortelling av dette slaget, må du vende deg mot dine røtter, og en mann fra nordvest i den gamle verden vil legge sitt hjerte og handlingen i sin fortelling til en fantasiverden med denne luft og dette landskap: Med det strandløse havet av hans talløse forfedre i vest, og de endeløse landene (hvorfra fiender for det meste kommer) i øst.» – J.R.R. Tolkien
J.R.R. Tolkien er i dag mest kjent som forfatteren av Ringenes herre. Flere år før han begynte å skrive Hobbiten eller Ringenes herre, satte han imidlertid de første utkastene til Silmarillion på papir, fortellingen om skapelsen og de eldste tider i Midgard, som også utgjør grunnlaget for hans mytologi. I disse tidlige dagene, da Midgard ennå var ung, reiste skyggene seg over verden, skyggene til den første mørke herren, Morgoth. Morgoth ønsket, akkurat som Sauron etter ham, som på den tiden bare var hans tjener, å herske over alle levende skapninger og over hele verden. Det som drev dem, var grådighet og tørst etter absolutt makt og dominans.
Men til tross for sin storhet, makt og trolldom, kunne Morgoth ikke skape. Han kunne bare forderve og forvrenge det som allerede fantes. Orkene ble slik til fra alvevesener som han hadde fanget og fordervet. Som Frodo sier i den tredje boken i Ringenes herre: «Skyggen som fostret dem, kan bare etterligne, ikke skape.»
Morgoths skygge
Over Vesten og det eldgamle europeiske kontinentet, som tjente som inspirasjon for Tolkiens mytologi, senker det seg i dag også mørke skygger, skygger av grådigheten til dem som higer etter herredømme. Kosmopolitiske eliter, drevet først og fremst av egeninteresser og hunger etter makt og penger, ønsker å utslette de mangfoldige kulturene og identitetene til verdens folkeslag og nasjoner, og skape en ensartet verden av selskaper og varemerker. En verden der det i stedet for ulike folk bare finnes medlemmer av et «forent menneskehet», underlagt styret til internasjonale liberale eliter.
Men disse elitene og deres tjenere, akkurat som Morgoth, som ikke kunne skape nytt liv, men bare forvrenge det som allerede eksisterte, er ikke i stand til virkelig skapelse. De kan bare ødelegge og forderve. Den nye globale forbrukerkulturen, som angivelig skal forme det moderne mennesket og en verden styrt av konserner under liberaldemokratiets faner, er bygd på fornektelse av tradisjonelle verdier, og på pervertering og degenerasjon av den europeiske kulturarven. Dette ser vi særlig i underholdningsindustrien, som har blitt et av hovedverktøyene for spredning av liberal tankegang, og som, sammen med utdanningsinstitusjoner og de etablerte mediene, utgjør hovedkilden til åndelig korrupsjon blant ungdommen.
I flere år har vi vært vitne til en tilpasning av europeisk historie, kultur og mytologi til det nye multikulturelle samfunnet og dets egalitære verdier, verdier som fornekter betydningen av etnokulturelle særtrekk, individets tilknytning til sin historiske, kulturelle og etniske fellesskap, og det faktum at kulturene gjenspeiler menneskehetens naturlige mangfold, ettersom hver kultur er et speilbilde av folket som skapte den. Derfor får vi i dag filmer om den nordiske guden Tor, der Heimdall, som også ble kalt «den hvite guden», spilles av den svarte skuespilleren Idris Elba. Netflix viser dramaserier satt til viktoriatidens England, hvor vi ser svarte og asiatiske skuespillere i rollene som «engelske» lorder og damer, og en adaptasjon av Homers epos om trojakrigen, hvor både helten Akilles, i Iliaden beskrevet som gyllenhåret og den høyeste greske guden Zevs er fremstilt som mørkhudede. Et av de nyere eksemplene på dette er filmatiseringen av den engelske middelalderdiktningen Sir Gawain og Den grønne ridderen, hvor hovedrollen ble spilt av den indiske skuespilleren Dev Patel, som også spilte David Copperfield i en moderne filmversjon av Charles Dickens’ roman.
Eksempler på denne typen forvrengning av europeisk kultur og historie er mange, altfor mange til å liste opp. Nå virker det også som om tiden er kommet for å tilpasse også Tolkiens legender og myter, som bærer et tydelig europeisk preg, til de nye verdiene om inkludering og multikulturalisme.
Progressiv «oppdatering» av Midgard
Som mange allerede vet, forbereder Amazon, som ikke ligger langt etter Netflix når det gjelder å spre progressive og multikulturelle budskap, en ny Ringenes herre-serie, som etter planen skal ha premiere i september i år. Tolkien etterlot seg uten tvil nok fortellinger, utkast, notater og materiale til at en ny retur til Midgard på kinolerretet eller TV-skjermen er mulig. Den nye serien, som er satt til en tid noen tusen år før hendelsene i Ringenes herre, vil imidlertid åpenbart ikke forbli tro mot den tydelig europeiske ånden i Tolkiens verk, en ånd Peter Jackson, til tross for flere betydelige endringer i selve fortellingen, greide å fange svært godt i sine filmer.
Zeitgeist, altså tidsånden, vil nå få gjennomslag i en ny tilnærming til Tolkiens univers, som «må oppdateres» for å passe bedre inn i vår tids woke-kultur og politiske korrekthet. Rollebesetningen mangler derfor ikke mangfold i hudfarge, og serien skal angivelig også inneholde både «scener for voksne» og «sterke kvinneskikkelser».
Vi så allerede tegn på dette i Jacksons senere trilogi om Hobbiten, hvor svarte statister dukker opp blant nordboerne i byen Esgaroth, og hvor et romantisk forhold oppstår mellom en dverg og en alvekvinne – noe som er en total avvikelse fra boken. I den nye serien vil det ikke lenger bare være statister som er mørkhudede: svarte skuespillere skal også kunne spille hobbiter, alver og dverger.
Tolkien i den moderne venstresidens øyne
Når det i dag snakkes om J.R.R. Tolkien og hans arv, er venstresiden og liberalere, altså de såkalte «progressive» delt i to leirer. Noen av dem mener at verkene hans inneholder sexistiske og rasistiske elementer, noe som er typisk for dagens venstreradikale, som nærmest konkurrerer om å være den første til å oppdage spor av rasisme, sexisme, homofobi og intoleranse i vestlig litteratur, kunst og filosofi, altså i Europas kulturelle arv. I Tolkienes tilfelle gjenspeiler slike «anklager» imidlertid bare en overfladisk lesning og manglende evne til å sette verkene hans inn i en bredere kontekst.
Rasismen skal angivelig vise seg særlig i beskrivelsen av orker, som bruker sabler i stedet for sverd, har mørk eller svart hud og skrå øyne, og ifølge Tolkien selv minner om «de mest frastøtende mongolene sett med en europeisk manns øyne». Også sørlendingene og østlendingene altså folkene som tjener Sauron beskrives som mørkhudede, og deres utseende, klær og våpen har orientalske og afrikanske trekk. Men årsaken til dette er ikke «rasisme», men nettopp det som produsentene bak den nye serien forsøker å viske ut: det spesifikke europeiske preget ved Tolkienes verker. Selv om Tolkien senere la det fra seg, ønsket han opprinnelig å skape en slags mytologi for hjemlandet sitt, England, og han hentet inspirasjon først og fremst fra førkristne europeiske myter, kristne verdier og Europas historie.
Det er viktig å understreke at Tolkien etter eget utsagn «foraktet» allegori og unngikk det bevisst. Her tenker vi særlig på direkte allegori, der personer, steder eller hendelser i en oppdiktet fortelling representerer noe konkret fra virkeligheten eller historien. Tolkien avviste enhver kobling mellom ringkrigen og andre verdenskrig, og også senere spekulasjoner fra den kalde krigens tid om at orkene skulle symbolisere kommunister og Mordor Sovjetunionen. Til tross for at historiene hans altså ikke er allegoriske i slik forstand, de er tvert imot lagt til en dyp og mytisk fortid på vår egen jord, og ikke til noen parallell virkelighet, var Tolkien inspirert av europeisk historie, mytologi og kultur. Som han selv sa, var det hjemlandet hans, altså England og Nordvest-Europa, som inspirerte ham mest. Dette gjenspeiles naturligvis også i naturen og kulturen til heltenes hjemland, hvor hedenske og kristne elementer går hånd i hånd, akkurat som i Europas egen arv. Og hvis Vesten i Midgard ble inspirert av Europas kulturelle og historiske arv, er det helt logisk og konsistent at fiendene hans har asiatiske og afrikanske trekk, slik man også finner hos faktiske historiske angripere og motstandere av vår verdensdel. Det handler altså ikke om «rasisme», et ord som venstresiden i dag bruker så ofte at det nærmest har mistet all mening – men om det faktum at historiene er skrevet fra en europeers perspektiv, en som var inspirert av sitt eget miljø og kontinentet han levde på.
Så er det også anklagene om sexisme, som bygger på påstanden om at Tolkien på en eller annen måte overså kvinnene i sine verk. Her møter vi igjen en svært overflatisk lesning og manglende kjennskap til bøkene. Det er riktig at kjønnene i Midgards samfunn har mer tradisjonelle roller, men blant heltene finner vi også mange «heltinner» som spiller en like viktig rolle i kampen mot det onde som mennene gjør. I Ringenes herre møter vi to svært viktige kvinnelige skikkelser, som kanskje ikke er til stede gjennom hele boka, men hvis handlinger er avgjørende for historiens utvikling. Det gjelder naturligvis Éowyn av Rohan og den mektige og vise alvedronningen Galadriel. De som fortsatt hevder at kvinnene er underrepresentert og bare har passive biroller, har tydeligvis ennå ikke lest den tragiske og romantiske fortellingen om Beren og Lúthien.
Den andre «leiren»: progressive Tolkien-lesere og forsvarere av en «moderne» Midgard
Den andre «leiren» på venstresiden, altså de progressive som liker å lese Tolkien og gleder seg til den kommende Amazon-serien, er til en viss grad enige med sine ideologiske kamerater i den første leiren – nemlig at det finnes elementer i Tolkiens verk som i dag kan virke problematiske. Men de mener at dette først og fremst skyldes tiden Tolkien levde og skrev i. Derfor er de begeistret over at de, takket være Amazon, endelig skal få en «oppdatert» og progressiv versjon av Midgard.
Samtidig forsvarer de Tolkien mot sine egne ideologiske meningsfeller med følgende hovedargumenter:
- Hobbiter er ikke egentlig hvite, hevdes det. De skal snarere ligne folk fra Midtøsten eller til og med Afrika, siden Tolkien delte hobbitene inn i tre grupper, og skrev at den mest tallrike gruppen hadde «brunere hud».
- Tolkien svarte rasende på en tysk forlagsforespørsel under nasjonalsosialistisk styre. Forlaget ønsket å oversette Hobbiten til tysk, men trengte i henhold til nazilovgivningen en bekreftelse på at forfatteren ikke var av jødisk herkomst. Tolkien reagerte sterkt negativt på dette, noe progressive gjerne løfter frem som bevis på hans antirasisme.
- Tolkien var egentlig en forløper for multikulturalisme, hevdes det, fordi Ringens brorskap består av representanter fra ulike «raser» (alver, dverger, mennesker, hobbiter). I tillegg trekkes forholdet mellom Aragorn og Arwen frem som et eksempel på «rasemessig blanding» mellom mennesker og alver.
Dette er de tre vanligste argumentene som dukker opp i ulike nettdebatter, artikler og akademiske «studier» skrevet av progressive Tolkien-fortolkere, som forsøker å forsvare hans verk mot angrep fra sine egne ideologiske rekker. Disse brukes også til å hevde at Tolkien – dersom han levde i dag – ville støttet deres synspunkter, og til å legitimere innføringen av en progressiv, multikulturell ideologi i den kommende serien, som etter alt å dømme vil forvrenge både meningen og ånden i Tolkiens storslåtte mytologi.
Man kunne også legge til et fjerde, populært innslag blant hans «regnbuefargede» fans: nemlig påstanden om at Frodo og Sam egentlig er homofile, og at det utvikler seg et romantisk forhold mellom dem. Her glemmer de selvsagt beleilig at Samwise Gamgee på slutten av boken gifter seg og får hele tretten barn. Enda tydeligere tilbakevises dette av det faktum at Tolkien selv var en dypt troende, tradisjonell katolikk. Slike teorier vitner om en grunn forståelse av det dype kameratskapet og troskapen mellom Frodo og Sam og om en manglende evne til å forstå ekte vennskap og lojalitet uten å seksualisere det. Dette er dessverre også et uttrykk for samtiden vår, der seksuell tolkning og normalisering av unaturlige praksiser brer om seg i både kulturen og det offentlige liv.
«Multikulturelle» hobbiter
Det første argumentet bygger på Tolkiens egen beskrivelse av hobbiter, der han skriver at én av de tre hovedgrenene blant hobbitene var «brunere i huden». Dette gjaldt den mest tallrike grenen, mens de to andre grenene ble beskrevet som lysere i huden. På tidspunktet da hobbitene bosetter seg i Hobsyssel (The Shire), har de tre grenene allerede mer eller mindre blandet seg. Frodo nedstammer delvis fra den lysere hobbitgrenen, mens Sam tilhører den som var «brunere». Det er spesielt beskrivelsen av Sams hender som «brune» i Ringenes herre som venstresiden fremhever som ytterligere «bevis» for at Hobsyssel egentlig var en slags multietnisk samfunn. Det er også denne beskrivelsen av ulike hobbitgrener Amazon har brukt som begrunnelse for å inkludere svarte hobbiter i sin serie, de skal tilhøre den nevnte «brunere» grenen.
Det er imidlertid snakk om en temmelig fri tolkning av Tolkiens tekst, der «brunere hud» åpenbart tolkes som svart hud av subsaharisk afrikansk type. Den britiske skuespilleren og erklærte venstreliberalen Lenny Henry, som spiller en mørkhudet hobbit i serien, uttalte i den forbindelse at serien viser «de tidlige dagene» i Hobsyssel og at han spiller en hobbit fra denne stammen:
«Vi er multikulturelle, siden vi er en stamme og ikke en rase, så vi har svarte, asiatiske og brune hobbiter og også noen som ser maoriske ut.»
Det er å forvente at dette argumentet, bygget på forestillingen om «brun hud hos hobbitene», igjen vil dominere nettdebatter og omtales i hovedstrømsmediene når serien får premiere.
Alle som gleder seg over denne «kulturelle berikelsen» av Hobsyssel, er tydeligvis ikke klar over at inspirasjonen til hobbitene faktisk var det engelske bondesamfunnet. Hobbitene og Hobsyssel er sterkt preget av livet på den engelske landsbygda, med dype røtter i jorden og i det naturlige miljøet i hjemlandet, akkurat som folk på bygda gjerne er. Tolkien var svært spesifikk på dette punktet: han pekte særlig på det engelske landskapet i West Midlands som inspirasjon for Hobsyssel, området hvor han selv vokste opp. Gitt at inspirasjonen var engelske bønder, og at man i Tolkiens samtid ikke akkurat kunne finne mange pakistanere eller nigerianere på det engelske landsbygda, må det være rimelig å anta at uttrykket «brunere hud» viser til hudfargen man får etter lang tid i solen, som for eksempel hos bønder og gartnere.
Før hobbitene slo seg ned i Hobsyssel, levde den «brunere» grenen hovedsakelig i fjellområder, hvor solen er sterkere. Vi kan dermed trygt anta at deres brunfarge var en naturlig variasjon innenfor europeisk hudtone, ikke en henvisning til svart hud. Det er som å sammenligne en middelhavs-europeer med en skandinav, begge er europeere, men med ulike hudtoner. Det samme gjelder Sams «brune hender», han er gartner og arbeider ute i solen.
Her bør det også påpekes en detalj som ser ut til å ha gått mange venstreorienterte Tolkien-tolkere hus forbi: I kapittel fem av første bok i Ringenes herre, når det kommer frem at Sam har «spionert» på Frodo og avslørt planene hans til vennene for å kunne hjelpe, står det at Sam ble så flau at han «rødmet til ørene». Denne fysiske reaksjonen, synlig rødming, er ikke mulig å observere hos mørkhudede mennesker på samme måte, på grunn av høyere melanininnhold i huden. Likevel beskrives det eksplisitt at Sam, selv om han tilhører den «brunere» hobbitgrenen, rødmer tydelig.
Denne detaljen undergraver forestillingen om mørkhudede hobbiter og viser hvordan venstresidens tolkninger er farget av ønsket om å lese inn sin egen ideologi i en av 1900-tallets mest betydningsfulle bøker. De forsøker dermed å omskape Ringenes herre til en plattform for sin progressive, multikulturelle visjon, i direkte motstrid med Tolkiens egen inspirasjon og intensjoner.
Slike forklaringer og diskusjoner ville i en annen tid vært helt unødvendige – det burde vært mer enn tilstrekkelig å vite at hobbitene var inspirert av engelskmenn, og at deres hjemland, Hobsyssel, er basert på det engelske landskapet. Men i dag er slike påpekninger nødvendige, fordi venstresiden forsøker å tolke mange av de mest innflytelsesrike verkene i vestlig litteratur i tråd med sine egne ideologiske overbevisninger og i prosessen forvrenger og ødelegger de verkets egentlige budskap. Ringenes herre er et slikt verk: det har preget 1900-tallet på mange måter og er blitt en integrert del av vestlig kultur og litteratur.
Nettopp derfor kan ikke de kulturmarxistiske kreftene bare feie det til side – til tross for at verket uttrykker verdier og dyder som ikke stemmer med «moderne verdier». I stedet forsøker de, som allerede nevnt, å «oppdatere» det i tråd med dagens rådende multikulturelle og liberale ideologi. I denne prosessen vil de samtidig undergrave og viske ut de dypere verdiene og innsiktene Tolkien ønsket å formidle til sine lesere, som troskap, beskjedenhet, kjærlighet til hjemlandet, respekt for gamle tradisjoner og visdom, og et liv i harmoni med naturen.
Med andre ord: de ønsker å slette det europeiske særpreget i verkene hans, hvor både førkristne myter fra det gamle Europa og kristne verdier er til stede og vevd sammen. Det er derfor viktig å påpeke den egentlige naturen til Tolkiens univers, og å motsette seg forsøkene på å presse inn multikulturelle og feministiske, progressive elementer i fortellingene hans.
En del av dette arbeidet består i å minne om at hobbitene ikke er en slags multikulturell blanding, slik den nye serien vil fremstille dem, men et lite folk med tydelig engelske og europeiske trekk, dypt rotfestet i hjemlandets jord og kjærligheten til det.
Tolkien, rasisme og globalisme
Et av de mest brukte argumentene blant venstresidens tilhengere av Tolkien, er hans reaksjon på et brev fra det tyske forlaget Rütten & Loening i 1938. Forlaget ønsket å utgi Hobbiten på tysk, men i tråd med datidens nasjonalsosialistiske lover krevde de en bekreftelse på at forfatteren var av «ariansk» opprinnelse.
Tolkien utarbeidet to ulike svar på denne henvendelsen, men det er ukjent hvilket som faktisk ble sendt. Den ene var mer høflig og diplomatisk, mens den andre ga uttrykk for hans tydelige avsky over hele forespørselen. Da han mottok brevet gjennom sin forlegger, Stanley Unwin, kommenterte han syrlig:
«Må jeg virkelig finne meg i slike frekkheter bare fordi jeg har et tysk etternavn? Eller krever deres vanvittige lover slike ariske attester fra alle utlendinger?»
I det skarpere utkastet til svar skrev han blant annet:
«Min tippoldefar kom fra Tyskland til England på 1700-tallet, så de fleste av mine forfedre er engelske, og jeg er britisk statsborger. Det burde være tilstrekkelig for dere. Likevel har jeg alltid vært stolt av mitt tyske navn, selv under den nylige uheldige krigen, hvor jeg tjenestegjorde i den britiske hæren. Men jeg må si at dersom slike frekke og irrelevante forespørsler blir dagligdags i litterære anliggender, da er tiden snart inne hvor et tysk navn ikke lenger vil være noe å være stolt av.»
Dette svaret brukes i dag av mange progressive som «bevis» på at Tolkien tok avstand fra rasisme og hadde en «universell» eller «inkluderende» grunnholdning. Men i realiteten sier det mer om Tolkiens reaksjon på byråkratisk diskriminering enn det sier noe om hans syn på globalisme eller moderne identitetspolitikk. Hans bøker, verdier og kulturelle referanser forblir klart forankret i en europeisk, førmoderne verden, med dype røtter i både kristendom og gammel hedensk mytologi.
Tolkien, nasjonalsosialisme og samtidens venstreside
Tolkien var også kritisk til nasjonalsosialismen, særlig fordi han oppfattet at nazistene utnyttet den nordiske kulturarven og ånden i det nordeuropeiske folkets historie til politiske og ideologiske formål. I et brev til sin sønn Michael i 1941 skrev han at Hitler var i ferd med å ødelegge og misbruke den «edelmodige nordiske ånden», som Tolkien selv betraktet som et av Europas største bidrag til menneskeheten, en ånd han «alltid hadde elsket og forsøkt å fremstille i sitt sanne lys». Det er all grunn til å tro at Tolkien i dag ville brukt like sterke, eller enda sterkere, ord om de «woke» progressive som forsøker å fjerne nettopp denne edle ånden fra hans verk.
Likevel henviser progressive og venstresiden entusiastisk til brevet til det tyske forlaget og til hans kritikk av nasjonalsosialismen hver gang noen av deres ideologiske meningsfeller hevder at det finnes rasistiske elementer i Tolkiens tekster. Brevet og hans uttalelser om nazismen blir også ofte brukt for å «imøtegå» den populariteten Tolkien nyter blant identitære og i konservative miljøer, noe som i seg selv ikke er overraskende. Gjennom denne strategien forsøker de å fremstille Tolkien, som i virkeligheten hadde tydelig tradisjonelle, kristne, konservative og delvis libertarianske overbevisninger, som en uttalt motstander av «rasisme» i den moderne venstresidens betydning av ordet.
Men samtidig tier de stilltiende om det faktum at Tolkien under den spanske borgerkrigen uttrykte støtte til Franco og de nasjonalistiske styrkene, spesielt på grunn av venstresidens voldsbruk mot prester og nonner. Han var også, på samme måte som overfor Hitler, skarp i sin kritikk av kommunismen og Josef Stalin og til og med overfor Winston Churchill. I et brev til sin yngste sønn Christopher i 1943 kommenterte han Teheran-konferansen slik:
«Jeg må innrømme at jeg lo bittert, og deretter sluttet å følge med, da jeg hørte at den blodige gamle morderen Josef Stalin inviterte alle nasjoner til å slutte seg til den glade familie av folk som var viet til å bekjempe tyranni og intoleranse. Jeg må også innrømme at vår engel Winston Churchill, på fotografiet, faktisk ser ut som den største banditten av dem alle.»
Slike uttalelser siteres naturligvis ikke så gjerne av dagens venstreside.
Som vanlig velger de å fokusere utelukkende på de få utsagnene som kan tolkes i tråd med deres ideologiske agenda, og ignorerer alt som taler imot.
Tolkien, «rasisme» og den moderne venstresidens språkbruk
Når man snakker om Tolkiens motstand mot «rasisme», noe dagens progressive elsker å fremheve, er det samtidig viktig å belyse et sentralt aspekt ved venstresidens språkbruk, et aspekt som, på grunn av deres betydelige innflytelse over medier og utdanningssystemer, også preger allmennheten. Venstreorienterte og liberale aktører har lenge for vane å omdefinere og forvrenge begreper, slik at de får nye betydninger i tråd med deres ideologiske mål. Dette gjelder særlig begreper som «rasist» og «fascist», som i offentligheten er blitt sterkt negativt ladet.
Hensikten med slik språkbruk er å diskreditere politiske motstandere, og derfor har definisjonene av disse begrepene gradvis blitt utvidet til å omfatte flest mulig meningsmotstandere av den progressive venstresiden og liberalismen. Ordet «rasisme» betyr i dag noe ganske annet enn det gjorde på Tolkiens tid. Da var rasisme forbundet med hat mot andre raser og troen på deres underlegenhet. I dag brukes begrepet også om dem som:
- Stiller seg kritisk til masseinnvandring til Europa
- Anerkjenner eksistensen av biologiske eller kulturelle forskjeller mellom raser
- Mener at multikulturalisme kan ha negative virkninger på samfunn
- Eller som uttrykker bekymring over at hvite briter har blitt minoritet i London
I vår tid vil en patriot som motsetter seg demografisk utskiftning gjennom masseinnvandring raskt bli stemplet som «rasist».
Tolkiens egne brev og uttalelser tyder på at han var kritisk til rasisme, slik det ble forstått i hans samtid, altså forestillingen om at etnisk bakgrunn avgjør menneskers verdi. Dette ser vi blant annet i svaret han skrev til det tyske forlaget som ønsket en bekreftelse på at han var «ariansk». Her tar han avstand fra at rase eller etnisitet skal være noen målestokk for kvaliteten på et litterært verk.
Samtidig viser dette brevet, samt hans kritikk av hvordan nasjonalsosialistene «forvrengte» den edle nordeuropeiske ånd, at Tolkien verdsatte sine kulturelle og etniske røtter og var bevisst deres betydning. Han var stolt engelskmann, og en dyp beundrer av Europas kulturarv og historie.
I lys av dette er det rimelig å anta at Tolkien ville vært oppriktig opprørt over tilstanden i dagens England, ikke bare over den allestedsnærværende forbrukerkulturen, miljøødeleggelsen og forvitringen av naturen, alt sammen drevet fram av den moderne sivilisasjonen og teknologien han kritiserte i Ringenes herre, men også over den demografiske utskiftningen og masseinnvandringen som har gjort briter og andre europeere til minoriteter i sine egne byer.
Det er derfor ikke usannsynlig å hevde at Tolkien i dag ville vært kritisk til masseinnvandring og motstander av det venstreliberale meningsmonopolet som råder ved universiteter og skoler. Framfor alt ville han trolig ha vært en tydelig stemme mot den «woke» venstresiden og deres forsøk på å viske ut og forvrenge Europas historie og kultur.
Tolkien, rasisme og globalisme: I lys av den «Den nye høyresidens» tenkning
Når man diskuterer Tolkiens holdning til rasisme, er det verdt å trekke inn perspektivene fra den franske og europeiske tankeretningen kjent som Den nye høyresiden, representert blant annet av Alain de Benoist. I Manifest for en europeisk renessanse, som han skrev sammen med Charles Champetier, skiller de mellom to former for antirasisme: universalistisk og differensialistisk (eller pluralistisk).
Den universalistiske antirasismen, som i dag dominerer den progressive kosmopolitiske venstresiden og liberale kretser, bygger på ideen om at menneskeheten i bunn og grunn er ensartet, at rasemessige og etniske forskjeller er uvesentlige, flytende eller rent sosiale konstruksjoner. Denne tilnærmingen fornekter menneskelig pluralisme og hevder at det bare finnes én global menneskelig identitet, vi er alle «verdensborgere».
Den differensialistiske antirasismen, derimot, anerkjenner og respekterer reelle forskjeller mellom raser og folkeslag, forskjeller som også kommer til uttrykk i kultur, historie og sivilisasjon. Den avviser samtidig at noen folkeslag skulle være «bedre» eller «verre» enn andre. Denne tilnærmingen handler ikke om overlegenhet, men om mangfold og gjensidig respekt.
I Tolkiens univers er rase ikke bare et sosialt fenomen, men en integrert del av verdensstrukturen. Hver rase, alver, dverger, mennesker, orker, hobbiter har sitt særpreg, sine styrker og svakheter, og sine historiske og kulturelle uttrykk. Tolkien verdsatte sin hjemland England, dets historie og kultur, men også de øvrige europeiske sivilisasjonene og deres rike arv. Dette mangfoldet gjenspeiles i Ringenes herre og Silmarillion, og det gir god grunn til å hevde at Tolkien, dersom han levde i dag, ville hatt mer til felles med differensialistisk antirasisme enn med den globalistiske og utjevnende universalisme som i dag dominerer vestlige eliter.
Denne tankegangen underbygges av et brev Tolkien skrev til sin sønn Christopher under krigen. Etter å ha uttrykt avsky for det han kalte hykleriet under Teheran-konferansen, fortsatte han med en skarp kritikk av globalismen og kosmopolitismen, særlig i amerikansk utgave:
«Jo større tingene blir, jo mindre og mer monotont blir jordens overflate. Til slutt vil alt være ett eneste forbannet forstad. Og hvor glade vi skal være, når amerikansk hygiene, motivasjonstaler, feminisme og masseproduksjon innføres i Midtøsten, Østen, Sovjetunionen, på pampasen, i Gran Chaco, Donaudalen, i nær- og fjern-Mumbo-land, på Gondwana, i Lhasa og i de mørkeste landsbyene i Berkshire. Uansett, reisetiden vil gå ned, folk vil ikke ha noe sted igjen å reise til. Men de vil reise raskere.»
Han legger til at han finner den amerikanske kosmopolitismen «avskyelig».
Det er ikke vanskelig å forestille seg hvordan Tolkien ville reagert på dagens virkelighet: woke-kultur, kjønns- og identitetspolitikk, masseinnvandring, global homogenisering og forsøket på å påtvinge en liberal verdensorden overalt. Det er høyst sannsynlig at hans holdninger i dag ville blitt stemplet som «rasistiske» og «politiske ukorrekte», ikke fordi han hatet noen, men fordi han elsket noe: sitt hjemland, Europas mangfoldige kulturer og det åndelige arvegodset som Vesten er bygget på.
Kilder:
- J.R.R. Tolkien – Ringenes herre: Ringens brorskap (Mladinska knjiga, 2002)
- J.R.R. Tolkien – Ringenes herre: To tårn (Mladinska knjiga, 2002)
- J.R.R. Tolkien – Ringenes herre: Atter en konge (Mladinska knjiga, 2003)
- J.R.R. Tolkien – The Silmarillion (HarperCollins, 1992)
- The Letters of J.R.R. Tolkien (HarperCollins, 1995)
- Patrick Curry – Defending Middle-Earth (HarperCollins, 1997)
- Alain de Benoist & Charles Champetier – Manifest for en europeisk renessanse (red. Primož Kuštrin og Igor Kernel, 2018)
Dette innlegget ble først publisert på Tradicija proti tiraniji.
