Din guide til den nyeste og mest brennhete konspirasjonsteorien der ute.
Av: Martin Lichtmesz.
Jeg hadde så lyst til å tro på det. Men historien var rett og slett for drøy, for vanvittig til å kunne være sann.
Vi snakker altså om den nye konspirasjonsteorien som hevder at Brigitte Macron, kona til Frankrikes president Emmanuel Macron, egentlig er en mann.
Så sprøtt som det høres ut, sprer den seg nå i både amerikanske og franske medier, etter at den ble presentert for et stort publikum av den amerikanske influenseren Candace Owens (6,8 millioner følgere på Xitter) i en serie på seks episoder på YouTube (del 1 har fått 3,9 millioner visninger så langt).
Teorien har fått enda mer oppmerksomhet etter at den ble løftet fram av Tucker Carlson, som kanskje er den mest innflytelsesrike konservative journalisten i USA akkurat nå. (Også Joe Rogan har latt seg fenge, så det er ikke usannsynlig at hele greia snart regnes som «alternativ mainstream».)
Carlson fortalte at han i utgangspunktet var svært skeptisk til hele greia, til tross for at det var hans smarte og hyggelige venn Candace som fremmet den. Han syntes det minnet litt for mye om «flat earth»-greiene, og holdt seg derfor på avstand. Men nå, tro det eller ei, innrømmer han med forbløffelse: «Og så viser det seg, hun har rett! Jeg er helt satt ut!» Intervjupartneren hans, en tidligere kollega fra Fox News ved navn Clayton Morris – som egentlig var invitert for å snakke om det beryktede israelske angrepet på et amerikansk skip i 1967 – nikket entusiastisk:
Candace Owens’ gjennomgang av dette er helt fenomenal. Jeg gir henne all ære for å virkelig ha løftet fram denne saken, som først ble avdekket av franske journalister – som siden, så vidt jeg forstår, ble utstøtt og i praksis ble fortalt at de ikke fikk rapportere mer om det.
Jeg vet ikke om Carlson og Morris faktisk orket å sitte gjennom de mer enn seks langdryge timene der Owens presenterer saken og “stiller spørsmål”, avbrutt av meldinger fra (nå antakelig svært fornøyde) sponsorer eller om de, som undertegnede, heller har lest den engelske oversettelsen av boka Becoming Brigitte, skrevet av den franske, høyreorienterte “gravejournalisten” Xavier Poussard. Boka markedsføres nå under Owens’ navn, og fremstår som en redigert oversettelse ved hjelp av kunstig intelligens (KI), for eksempel skifter personlige pronomen stadig, noen ganger midt i én og samme setning.
Selv om jeg bare hørte deler av serien på YouTube, ble jeg hektet og bestilte boka. Den viste seg å være en fengslende og ganske opplysende leseropplevelse som holdt meg oppslukt i flere dager – men av helt andre grunner enn det Xavier Poussard hadde tenkt seg.
Hva handler dette egentlig om? Jeg skal oppsummere det for deg, så du slipper å ramle ned i det kaninhullet selv.
Det hele startet med en dame ved navn Natacha Rey, som Xavier Poussard – en gjenganger hos Alain Sorals Égalité & Réconciliation, som ofte promoterer arbeidet hans – omtaler som en «vanlig, selvlært borger», altså ikke en journalist, og dermed heller ikke en som har «undersøkt saken etter vanlige metoder».
Hun lot seg irritere av Brigitte Macrons «uvanlige» utseende, som hun skrev på Facebook: …
… bredden på halsen hennes, skuldrene, lengden på brystkassen sammenlignet med den smale, midjeløse underkroppen. Derav denne ubalanserte silhuetten, den mandige gangen med alltid lange skritt, denne måten å sitte naturlig med bena fra hverandre.
Det slående, noe harde og maskuline utseendet til Brigitte Macron (f. 1953) er en av grunnene til at transe-teorien umiddelbart virker plausibel, eller i det minste tenkbar, for mange. En annen grunn er det uvanlige inntrykket paret Macron gir.
Emmanuel Macron (f. 1977) er en kjekk, relativt ung mann som minner litt om Alain Delon (Merk: Noen i Unz-kommentarfeltet har klaget på denne sammenligningen. Jeg sier bare «litt». Ingen kan selvfølgelig måle seg med Delon, som så ut som en levende gud.) Siden 2007 har Macron vært gift med en kvinne som er nesten 24 år eldre enn ham, en kvinne som, aldersmessig, kunne vært moren hans.
Siden menns seksuelle attraktivitet avtar langsommere enn kvinners, både av biologiske og sosiobiologiske grunner, er dette en sjelden konstellasjon, i motsetning til det motsatte, som er langt vanligere. Historien blir enda mer spesiell når man vet at forholdet begynte allerede da Emmanuel fortsatt var tenåring, og Brigitte var hans 40 år gamle lærer.
I tillegg fremstår paret som svært “LHBTQ-vennlig” i offentligheten, og Macron har, i tillegg til diverse rykter, en viss narsissistisk, og etter min oppfatning mistenkelig homofil utstråling. Og jeg antar dere alle har sett bildene av ham der han omfavner svette, halvnakne mørkhudede pøbler med et uttrykk av synlig begeistring i øynene. Uansett hva sannheten måtte være, er det noe merkelig med ham og seksualiteten hans.
I dokumentaren Un Roman Français fra 2018, laget av Virginie Linhart, kom Natacha Rey over et bilde av familien Trogneux (Brigittes pikenavn) fra 1954 som hun syntes virket mistenkelig.
Bildet skulle forestille lille Brigitte på morens fang, men Natacha Rey fikk inntrykk av at en annen person lengst til venstre på bildet lignet mye mer på dagens Brigitte – ja, hun mente det var et “kliss likt” bilde. Denne personen er ifølge de offisielle opplysningene Brigittes eldre bror, Jean-Michel Trogneux, født i 1945.
Den første versjonen Natacha Rey spant ut fra denne magefølelsen var følgende: Brigitte er i virkeligheten gutten til venstre på bildet, ikke babyen til høyre. Etter en kjønnsoperasjon tok Jean-Michel navnet “Brigitte”, og er identisk med den Brigitte Macron vi kjenner i dag.
Før denne “transformasjonen” (fremdeles ifølge Natacha Rey) skal Jean-Michel ha fått tre barn med en kvinne ved navn Catherine Audoy. Disse barna regnes i dag som Brigittes offisielle barn fra hennes første ekteskap med en bankmann ved navn André Auzière: Sébastien (1975), Laurénce (1977) og Tiphaine (1984).
Rey hevder at barna har fått etternavnet “Auzière” fordi de ble adoptert av en mann ved navn Jean-Louis Auzière da han giftet seg med Catherine Audoy. “Brigitte Trogneux” og “André Auzière” er i denne versjonen fiktive personer, oppfunnet for å skjule Brigittes egentlige identitet og livshistorie.
Ifølge Xavier Poussard skjedde følgende: I juni 2021 sendte Madame Rey to bildekollasjer via WhatsApp til Catherine Audoy, som skulle bevise at Jean-Michel og Brigitte er samme person – og at Jean-Louis og André er én og samme mann. Hun skrev:
«Jeg vet alt. Jeg vet alt om deg, Jean-Michel, Sébastien, Laurence og Tiphaine!»
Tre uker senere sto politiet på døren til Natacha Rey, arresterte henne og utsatte henne for et hardt avhør, hvor hun ble truet og trakassert. I det minste er det slik hun har fortalt det (blant annet til journalisten Emmanuelle Anizon, som skrev en bok for å avkrefte «falske nyheter» rundt denne konspirasjonsteorien.
Poussard rapporterer også at, etter at Rey navnga ham som en av sine journalistiske kontakter, ble huset hans ransaket, og webmasteren for hans egen nettside Faits & Documents (som hadde tatt opp teorien i mai-april med en stor dokument-dump) ble arrestert.
Natacha Rey kom i trøbbel igjen da hun presenterte sine anklager og teorier om Brigittes Macron identitet i episke detaljer under et fire timer langt (nå slettet) YouTube-intervju (som samtidig ble strømmet på Twitch, Facebook, VK og Odysee) med en klarsynt person ved scenenavnet Amandine Roy 10. desember 2021.
De to damene med det “kongelige” etternavnet ble dømt til å betale henholdsvis 8 000 og 5 000 euro i erstatning til Brigitte Macron og hennes bror Jean-Michel Trogneux, som – sammen med barna Auzière og søsteren deres – var blant saksøkerne, og altså tilsynelatende faktisk eksisterer.
Disse strenge reaksjonene fyrte naturlig nok opp under iveren til de amatørdetektivene som allerede var i gang. Hadde de virkelig avdekket en statshemmelighet? Og hvorfor, hvorfor publiserte ikke Brigitte bare dokumenter som kunne bekrefte identiteten til alle involverte én gang for alle – hvorfor finnes det ingen bilder fra hennes “tidligere” liv som Madame Auzière og trebarnsmor? Det ville jo avgjort saken for godt!
Mangelen på offentlig tilgjengelige bilder og dokumentasjon fra tiden før Brigitte Trogneux-Auzière møtte Emmanuel Macron, er et av hovedpoengene som konspirasjonsteoretikere fester seg ved. De mistenker at noe bevisst holdes skjult.
Oppfatningen om at det finnes lite materiale fra Brigittes liv som Madame Auzière, ser ut til å stemme. Familien virker i alle fall svært opptatt av å holde privatlivet sitt unna offentligheten. Poussard siterer Virginie Linhart, regissøren bak Un Roman Français:
Intervjuobjektene, med unntak av hennes tidligere elever, hadde alle godkjenning fra Élysée-palasset og var svært forsiktige med hva de sa. Det er en tykk mur av taushet. Nivået på kontroll og gjennomgang er, vel, ganske forbløffende. (…) [Filmen] er et 90 minutters svært personlig portrett. For å lage den trengte jeg bilder av den unge Brigitte Macron, småbarnsbilder … noe som kunne vise en livsreise, ikke bare de godkjente fra bildebyrået Bestimage. Det som ikke kommer frem, er alt som har med hennes tidligere liv å gjøre. Det er total mørklegging.
Jeg antar dette er enda en grunn til at teorien får fotfeste hos mange: Poussard & co har utvilsomt rett i at både Brigitte Macrons og Emmanuel Macrons offentlige personaer er glansbilder skapt av mediene.
Macron, som opprinnelig var investeringsbanker i tjeneste hos Rothschild & Cie, var fra starten en slags “reagensrørpolitiker” – nøye pleiet og trukket opp av hatten for å bli presentert for velgerne i 2016 som en sentrumsorientert frelser fra den “høyrepopulistiske” trusselen. Jacques Attali, en grå eminense i det franske globalistmiljøet, skrøt til og med åpent: «Jeg oppdaget Emmanuel Macron. Jeg oppfant ham.»
Medieoffensiven til støtte for Macron måtte naturligvis også fremstille det spesielle forholdet hans til Brigitte på en spiselig måte. Dette innebar tilsynelatende en rekke “kosmetiske justeringer” (som for eksempel hvor gammel Emmanuel egentlig var da de møttes), som etterforskerne nå kaster seg over. Som så ofte før er drivkraften en dyp mistillit til de styrende politiske elitene og den er jo helt berettiget.
I kjølvannet av den første versjonen av teorien, som spredte seg som ild i tørt gress på sosiale medier, satte ulike “etterforskere” i gang med å enten tilbakevise eller bekrefte den.
Også Poussard fant fødselsannonser for Brigitte Trogneux (med henvisning til broren Jean-Michel) i gamle aviser, samt for Sébastien, Laurence og Tiphaine – selvsagt under navnet “Auzière”. Da han konfronterte Natacha Rey med dette, avfeide hun alt sammen med det samme gamle svaret: «Alt er forfalsket!»
Nå som det forelå tilstrekkelig bekreftelse på at Brigitte Trogneux og Jean-Michel Trogneux er (eller i det minste var) to forskjellige personer, og at Brigitte faktisk giftet seg med en virkelig, nå avdød mann ved navn André Auzière i 1974, måtte teorien justeres.
I den reviderte versjonen til Xavier Poussard lyder det nå slik: En Brigitte Trogneux, født 13. april 1953, har faktisk eksistert. Hun er personen man kan se på de få bildene som offisielt viser dagens Brigitte Macron før 1986: familiebildet fra 1954, et bilde fra førstekommunionen i 1963 og et bryllupsbilde fra 1974, publisert i april 2019 i magasinet Le Point.
Og nå kommer bomben: Ifølge Poussard er denne Brigitte Auzière, født Trogneux, ikke identisk med den Brigitte Macron vi kjenner i dag.
Denne Brigitte Auzière skal ha dødd en gang på 1980-tallet. Etter det overtok broren hennes, Jean-Michel, identiteten hennes. Brigitte Macron er derfor ikke moren, men tanten (eller rettere sagt onkelen) til Sébastien, Laurence og Tiphaine. Det finnes altså to Brigitter i dette mystiske familiedramaet: en ekte (Trogneux), som er død, og en falsk (Macron), som har tatt hennes identitet.
Dette er kjernen i saken – punktet teorien til Poussard står og faller på – og nettopp her mangler han ethvert bevis eller dokumentasjon som kan underbygge påstanden.
Og her kommer klimakset: Ifølge Poussard er ikke denne Brigitte Auzière, født Trogneux, identisk med den Brigitte Macron vi kjenner i dag.
Denne Brigitte Auzière skal ha dødd en gang på 1980-tallet. Etter hennes død skal broren Jean-Michel ha overtatt identiteten hennes. Brigitte Macron er derfor ikke moren, men tanten (eller rettere sagt onkelen) til Sébastien, Laurence og Tiphaine. Det finnes altså to Brigitter i dette mystiske familiesagaet: én ekte (Trogneux), som er død, og én falsk (Macron), som har tatt hennes identitet.
Dette er selve kjernen i teorien – det punktet alt står og faller på – og det er nettopp dette Poussard ikke klarer å underbygge eller bevise på noen som helst måte.
Siden det ikke finnes noe dødsattest for Brigitte Trogneux og ingen grav, må familien hennes ha dekket over dødsfallet. Men hvordan er det mulig? Var det ingen utenfor familien som merket at hun forsvant? Ingen som stusset over at en helt annen person plutselig opptrådte i hennes navn? Og hva skjedde med kroppen hennes? Ble den gravlagt i hagen til familien Auzière?
Slik det fremstilles i boka, er alt dette ren diktning, spekulasjoner for å fylle det avgjørende hullet i teorien om hvordan Jean-Michel kunne bli Brigitte. Fordi det overhodet ikke finnes noe bevis for at dette påståtte “identitetstyveriet” faktisk har funnet sted, står vi igjen med fantasien. Poussard spekulerer for eksempel i at den virkelige Brigitte Trogneux, “i visshet om at hun var dødelig syk, overlot både barna sine og identiteten sin til broren hun stod så nært, og som alltid hadde følt seg som en kvinne.”
Men selv et så usannsynlig og melodramatisk scenario forklarer fortsatt ikke hvorfor hele denne manøveren i det hele tatt ble gjennomført – og enda mindre hvorfor hele Auzière–Trogneux-klanen skulle ha gått med på det.
Nå har det dukket opp enda en komplikasjon for Poussards teori – en som i praksis undergraver hele fortellingen hans.
I januar 2022 publiserte journalisten Jonathan Moadab, en jødisk (men anti-sionistisk) Macron-motstander som har skrevet for det konservative ukebladet Valeurs actuelles og RT France, en rekke dokumenter som beviser at Jean-Michel Trogneux ikke bare er en virkelig person, men at han fortsatt lever i Amiens under dette navnet i dag: et utdrag fra fødselsattesten, en innføring i byens manntall, og en vielsesattest fra 1980 som dokumenterer Jean-Michels ekteskap med en viss Véronique Dreux (med Brigitte som forlover). I en fotnote bekrefter til og med Poussard selv at det finnes både et personnummer, en bil og et registreringsnummer knyttet til navnet Jean-Michel Trogneux.
Moadab rapporterte at han oppsøkte denne Jean-Michel Trogneux på hans offisielle og lett tilgjengelige adresse i Amiens (der det også finnes en Trogneux-familiebedrift), men at Trogneux nektet å snakke med ham.
Til slutt publiserte Moadab en video fra Macrons innsettelse den 14. mai 2017 på Élysée-palasset, der en mann kan sees som han hevder er nettopp Jean-Michel Trogneux, identisk med mannen han møtte ansikt til ansikt i Amiens. Denne mannen dukker også opp i flere bilder og videoer fra offisielle arrangementer med Macron-paret.
Poussard er naturligvis ikke fornøyd med dette. Hvor er beviset, spør han, for at denne mannen, som han nedsettende kaller «den lubne fyren» (le petit gros), faktisk er den samme som bor i Amiens og som avviste Moadab ved døra? Han har ingen forklaring (ikke engang en alternativ teori) om hvem «le petit gros» eller mannen med navnet Jean-Michel Trogneux i Amiens egentlig er (Ockhams barberkniv: det er Jean-Michel Trogneux, Brigitte Macrons bror, født Trogneux – og altså «den lubne fyren»).
Og her kommer Poussards store trumfkort på banen. Siden hele teorien hans bygger på opplevde likheter, som ofte tolkes svært subjektivt avhengig av betrakteren, valgte han å undersøke de eksisterende bildene ved hjelp av det kinesiske ansiktsgjenkjenningsprogrammet Face+++.
Små svart-hvitt-bilder på frimerkeformat med KI-ens vurderinger opptar en betydelig del av boken hans, inkludert sammenligninger med ungdoms- og eldre bilder av flere kjendiser fra Brigittes generasjon (som Kim Basinger eller Isabelle Huppert), eller Jean-Michels tidligere klassekamerater.
(Nesten) hver gang gir KI-en ham det ønskede, og dermed mistenkelige, resultatet. Noen barndomsbilder av Jean-Michel som Poussard har oppsporet, viser mellom 57,73 % og 66,97 % likhet med «den lubne fyren». Likheten mellom disse bildene og senere eller nåværende bilder av Brigitte er bare litt høyere, mellom 62,2 % og 68,29 %. Samsvar mellom bryllupsbildet av Brigitte Auzière fra 1974 og ulike bilder av dagens Brigitte Macron ligger derimot bare på mellom 48 % og 57,7 %, noe Poussard framstiller som bevis på at de ikke er samme person.
Morsomt nok finnes det ingen KI-sammenligning mellom det bildet av Jean-Michel som startet det hele (familiebildet fra 1954) og bilder av dagens Brigitte. Poussard nevner bare i en fotnote at både «Brigitte» og «den lubne fyren» bare oppnådde 55 % samsvar med gutten på familiebildet.
Ifølge Poussard er bildet uansett ubrukelig, fordi Jean-Michels tenner «åpenbart» ble endret i ettertid for å matche de «reparerte» tennene til dagens Brigitte (og en lampeskjerm ble retusjert!!). Dette gir selvsagt ingen logisk mening, konspiratørene ville vel heller forsøkt å tilsløre sporene mellom Brigitte og Jean-Michel, ikke gjøre dem tydeligere.
Det er selvsagt åpenbart hvorfor KI-metoden er svakt bevisgrunnlag. Den dårlige kvaliteten på bildene, kameravinklene, ansiktsuttrykkene, det faktum at Brigitte har gjennomgått flere ansiktsløftninger – alt dette påvirker naturligvis resultatene.
«Bomben» som angivelig skal fjerne enhver tvil, eksploderer til slutt på side 287 (i den engelske utgaven). Candace Owens og Xavier Poussard presenterer dette funnet som det store, avgjørende beviset som skal overbevise selv den siste skeptikeren.
Etter en lang og nærmest besatt leting klarte Poussard til slutt å hente opp et ungdomsbilde av Jean-Michel fra 1964 fra dypet av et arkiv.
Jeg kan bare forestille meg hvor oppspilt, nærmest ekstatisk Poussard må ha vært da han fant dette bildet. Og ja, Jean-Michel ser faktisk påfallende lik ut Brigitte Macron. Det var i hvert fall min umiddelbare tanke. Men da jeg viste bildet til flere venner, ble de langt mindre imponert, de så flere forskjeller enn likheter.
Problemet for Poussard er at Jean-Michel har briller på bildet. Dette gjør ironisk nok dette ene, avgjørende trofébildet uegnet for KI-analyse.
Poussard’s avhengighet av visuelle likheter kommer også til å slå tilbake når det gjelder «den lubne fyren», hvis eksistens skaper et stort problem for teorien hans. Fordi denne mannen, selv om han har blitt gammel og tykk, har tydelige trekk fra Trogneux-familien, spesielt når det gjelder nesen, ørene og munnen/kinnområdet.
Nå, en skeptisk venn av meg, bare for moro skyld, brukte en Face-app for å gjøre «den lubne fyren» yngre. Resultatet er grovt, men viser en klar likhet med Jean-Michels barndomsbilder. Hva er sjansene for at «den lubne fyren» bare er en skuespiller uten noen familietilknytning til Trogneux-klanen?
Den enkleste forklaringen er altså den offisielle: Jean-Michel fra 1954 og 1964 ligner så mye på Brigitte fordi han faktisk er hennes bror. Med alderen falmet likheten, fordi Jean-Michel har gått opp i vekt, mens Brigitte i dag er en tynn, bønnestengel med flere ansiktsløftninger.
Det er «Brigitte Macron er en mann»-teorien i sine essensielle trekk. Jeg må utelate utallige detaljer, påstander og assosiasjoner som Poussard bringer inn, som uten unntak er svake eller helt irrelevante, av plasshensyn og for å unngå mer «kaninhull-sperging» for leseren.
Men jeg kan ikke la være å nevne to spesielle godbiter.
Først er det den mann-til-kvinne-transen «Véronique», som dukket opp anonymt i silhuett på et fransk TV-program i 1977. Det er slående at stemmen hennes ikke kan skilles fra en kvinnes (en venn av meg påstår at hun kan høre den dempede mannlige tonen, men det er umulig for meg å oppfatte). Ifølge den utvidede teorien er denne personen identisk med Jean-Michel Trogneux og dermed også Brigitte Macron.
Poussard, for eksempel, mener at man klart kan høre på intonasjonen, ordvalget og stemmen at de er samme person, alltid med tanke på at Brigitte Macrons nåværende stemme selvfølgelig har endret seg med årene. Et grafikkbilde, hentet fra Lydredigeringsprogrammet Audacity, skal også bevise stemmenes identitet.
Det virker spesielt slående for Poussard og Candace (hvis fransk uttalelse er den mest forferdelige mishandlingen av et språk jeg noensinne har hørt) at Véronique bruker uttrykket «c’est à dire», som også Brigitte Macron har brukt (og praktisk talt hver levende franskmann og -kvinne). Véronique nevner Chopin, og flere tiår senere rapporterte fransk presse at Emmanuel liker å spille Chopin på pianoet for sin kone. Trenger man mer bevis??
På et tidspunkt satt jeg der og begynte å sammenligne de to stemmene og karakterene manisk om og om igjen, men uten å komme til en endelig konklusjon. Fordi det var så spennende, ønsket jeg å finne Brigitte i Véronique, men det klaffet egentlig ikke.
Nå, hvis «Véronique» er Jean-Michel (og dermed Brigitte Macron), så møter Poussards teori alvorlige problemer (som han ikke ser ut til å innse). Programlederen sier eksplisitt at Véronique allerede hadde gjennomgått operasjonen. Hun forklarer videre at «kvinner» av hennes slag kan «kopulere, men ikke reprodusere» («copuler, mais pas procréer»).
Men ifølge offisielle dokumenter som Poussard ikke bare ikke tviler på, men også inkorporerer i sitt narrativ, giftet Jean-Michel Trogneux seg i 1980 og fikk to barn. Hvordan var det mulig hvis Véronique allerede hadde vært «post-op»? Beholdt hun sine reproduktive organer? Og identifiserte hun seg som mann igjen for bryllupet?
Verken Poussard eller Owens bryr seg om å forklare, for ikke å snakke om å adressere åpenbare inkonsekvenser og selvmotsigelser som disse. De feier rett og slett disse elefantene under teppet. Poussard vrir seg unna ved å uttale seg på en unnvikende måte og sier at Jean-Michel og hans kone «erklærte» disse to barna som deres «uansett hva materialiteten til paret de dannet var».
Når det gjelder Jean-Michels barn, fører de oss til den andre delikatessen, det absolutte kirsebæret på toppen av teorikaken.
Hans sønn, Jean-Jacques Trogneux, født i 1982, har en slående likhet med Emmanuel Macron, ifølge dem som prøver å avsløre sannheten. I alle fall i noen bilder av Jean-Jacques kan en slik likhet faktisk sees; for eksempel i en spørreundersøkelse som ble gjennomført i et fransk bysentrum assosierte nesten alle som ble spurt umiddelbart Macron med bildet av Jean-Jacques.
Men hva ville konsekvensen av dette være? Poussard antyder det bare: siden han også mener at det finnes hull og inkonsekvenser i Emmanuel Macrons biografi, innebærer hele saken implisitt at Macron og Jean-Jacques Trogneux er i slekt, muligens halvbrødre, muligens begge sønner av Jean-Michel.
Og fordi Jean-Michel, som vi nå alle vet, faktisk er Brigitte, ville dette i sin tur bety at Emmanuel giftet seg med sin egen kjønnsopererte far.
For å bære mer ved til denne forvirrende påstanden, gir Poussard boken sin et epilog om “Blodet fra Rothschild-familien”, som han tilskriver den langlivede dynastiets praksis med omfattende incestuelle-endogamiske vaner. I denne sammenhengen stoler han på uttalelser fra Nathalie Reims, kusinen til David de Rothschild, som igjen er en av Macrons viktigste støttespillere.
Jeg vil la være å nevne referansene til satanisme (satanister elsker jo også incest, som vi alle vet) og bryllupskaken som angivelig er dekorert “med Baphomets horn” (som ser mer ut som hornene til en antilope). Pedo-sataniske påstander er selvfølgelig en del av standardrepertoaret til QAnon og relaterte konspirasjonsteorier. Poussard forklarer ikke hva denne blandingen av uhyggelige antydninger, som han prøver å knytte til teorien sin, egentlig skal bety.
Politisk sett reduseres selvfølgelig Brigitte-teorien til å forsøke å velte den franske grenen av den globale “kabalen” ved å avsløre denne ene svindelen (som, hvis den skulle vise seg å være sann, tross alt ikke ville vært så ond etter min beskjedne mening, med mindre man er med på å kjøpe rammeverket om “statutory rape” og “pedofili” som Poussard og Owens prøver å påføre historien, noe jeg ikke gjør).
I dette manuset er ikke Brigitte Macron bare en transseksuell (som angivelig Michelle Obama), men en marionettmester koblet til Rothschild-familien, pedofilringen og LGBTQ-mafiaen, som faktisk styrer Élysée-palasset, mens den homofile, viljeløse, kokainavhengige Emmanuel bare er en marionett. Dette forklarer sannsynligvis også den misjonerende, fanatiske iveren til den hengivne katolikken Poussard (Owens er også en katolsk konvertitt).
Jeg har inntrykk av at Poussard er seriøst, nesten religiøst overbevist om sannheten i teorien sin og ser på seg selv som en slags korsfarer for Gud. Introduksjonssiden til kapittelet hans «Looking for Jean-Michel Trogneux», hvor han etter 240 sider kommer til kjernen av forskningen sin, er heraldisk prydet med sitater fra Nietzsche, Chesterton, Malraux og Pierre Schoendorffer (en filmregissør som er høyt verdsatt av franske høyreorienterte), alle med temaene løgn og sannhet.
Owens, som er langt mindre smart enn hun selv og hennes fans tror, er sannsynligvis også oppriktig overbevist, men hun er også en ekstremt forretningsorientert amerikaner som har snublet over en gullgruve for sine sponsorer.
Siden folk som Tucker Carlson nå tar opp denne teorien og promoterer den, blir den «respektabel», om ikke bevist, i deler av den høyreorienterte medieboblen. Men som jeg har vist, er dette ikke tilfelle i det hele tatt. Snarere er det en av de dårligst begrunnede konspirasjonsteoriene jeg har sett (og jeg er en sta 9-11-Truther og Oxfordian). Carlson og Owens har (igjen) påført betydelig skade på omdømmet til de «alternative mediene».
Dette er selvfølgelig bare i øynene til den gjenværende minoriteten som mener innhold er viktigere enn bare klikkmengder. Spennende, sensasjonelle historier som Brigitte Macron-teorien vil alltid ha større rekkevidde enn edruelig analyse og faktabasert presentasjon.
Jeg innser at merkelappen «konspirasjonsteori» ofte brukes som et våpen for å latterliggjøre dissidenter og kritikere av de som er ved makten. Enhver tvil om at de rike og mektige på denne planeten kanskje ikke er annet enn velvillige humanister og demokrater, vil gi deg denne skammens merkelapp. Som et middel for å stigmatisere tvilere og motstandere, har det imidlertid blitt svakere, hovedsakelig fordi det har blitt overbrukt. I løpet av Covid-årene så vi ofte at «konspirasjonsteorier» mirakuløst ble til sannhet etter bare noen måneder eller til og med uker.
Min egen tilnærming til enhver «konspirasjonsteori» er rett og slett å sjekke hvor sterke argumentene er. Det ville være dumt å nekte for at konspirasjoner, falsk-flagg-operasjoner, mediemanipulasjoner og at fordreining av sannheten virkelig skjer. Også problemet med kognitiv skjevhet er et generelt menneskelig fenomen, ikke bare for «konspirasjonsteoretikere», men også for deres «avslørere».
I denne forbindelse er Poussard, etter min mening, et fascinerende «tilfelle». Becoming Brigitte er grundig forsket på, med uendelige detaljerte biografier av hoved- og biaktørene i dramaet, både i teksten og i fotnotene.
Men som en kritisk leser snubler man hele tiden over Poussards forvrengninger, antydninger, insinuasjoner, tolkninger, hull i handlingen og kognitive vridninger, til du nesten blir svimmel eller får lyst til å kaste boka mot veggen i sinne.
Poussard minner meg om to karakterer fra film:
Den ene er Jake Gyllenhaal i thrilleren Zodiac (2007) av David Fincher, hvor han spiller en journalist som i årevis blir besatt av å finne identiteten til en mystisk seriemorder (en virkelig sak som aldri ble løst). Letingen hans fører ham inn i et virvar av muligheter, mistanker, merkelige tilfeldigheter, falske spor og blindveier. Når han endelig tror han har funnet gjerningspersonen, glipper det hele igjen, for godt.
Den andre er David Hemmings i kunstfilmklassikeren Blow Up (1966) av Michelangelo Antonioni. Han spiller en trendy motefotograf i 60-tallets London som blir overbevist om at noen tilfeldige bilder han tok i en park, viser et mord. Han begynner å forstørre bildene mer og mer (blow up), helt til alt han ser er piksler. Han finner faktisk et lik i parken en natt, men dagen etter er det sporløst borte. Filmen lar det stå åpent om han innbilte seg alt, eller om han faktisk hadde avdekket et drap.
Jeg ser på Xavier Poussard som en person som, basert på sin subjektive oppfatning, har blitt fullstendig fiksert på en idé og har bygget et korthus av katedralaktige proporsjoner oppå den, som bare vokser seg større jo mer «indirekte» bevis han finner for å støtte konstruksjonen.
Akkurat som karakterene i Fincher- og Antonioni-filmene, glipper det han leter etter for ham hver gang han tror han endelig har det rett foran nesen. Etter lang leting finner han et fenomenalt bilde som ser ut til å bekrefte hele teorien hans – men han kan ikke bruke sitt viktigste verktøy, det kinesiske ansiktsgjenkjenningsprogrammet, fordi objektet på bildet har briller.
Gang på gang kommer han i kontakt med bipersoner i dramaet som nekter å gi ham bevis, selv når han lover å ikke publisere noe og sier han skal trekke tilbake påstandene sine hvis bevisene er entydige. Som leser tar du deg selv i å heie på Poussard der han kaster seg inn i den ene etterforskningen etter den andre, bare for igjen å vende tilbake tomhendt, med noen flere spekulasjoner i bagasjen.
Mot slutten av boka virker det som om denne kaptein Ahab endelig får sin “hvite hval” i sikte. Han klarer å spore opp telefonnummeret til Jean-Michels ekskone, Véronique (som har samme fornavn som transpersonen i TV-programmet fra 1977!), og får avtalt en samtale med henne.
Poussard beskriver essensen av samtalen med Véronique Dreux, tidligere fru Trogneux, nå fru de la Simone, som varte i omtrent tretti minutter:
«Hør her, monsieur, jeg har vært skilt fra Jean-Michel Trogneux i mange år. Hør her, monsieur, jeg har giftet meg på nytt og barna mine er her, jeg vil ikke ha noen problemer. Men jeg kan si deg at Jean-Michel ikke er Brigitte; det er latterlig.» (…)
Jeg tar henne på ordet og spør om hun har bilder fra tiden hun delte med Jean-Michel Trogneux, og lover at hvis de er avgjørende, skal jeg avslutte hele saken uten å publisere noe som helst.
«Brigitte ba meg om å ikke blande meg inn. Jeg vil ikke ha problemer med barna mine, eller med … eh … det er ikke relevant for familien lenger.»
Da jeg argumenterer for at hun burde holde Brigitte Macron ansvarlig – fordi det er på grunn av hennes taushet at hennes eget bilde, så vel som bildene av barna hennes (spesielt Jean-Jacques), sirkulerer på sosiale medier, avbryter hun meg og utbryter plutselig og uventet:
«… og dessuten kjenner jeg Macrons far … Vel, jeg kjenner ham ikke så godt. Han var kirurg på sykehuset i Amiens. Men jeg kjente ikke Macron. Vi bodde i Toulon, jeg kjente ham ikke engang. Jeg så ham i datterens bryllup. Første gang jeg så ham.»Jeg kan høre en annen person på linjen. Véronique Dreux stanser, tydelig brydd, som om hun har sagt for mye. Hun samler seg og spør meg:
«Ja vel, og hva er navnet ditt?» …
Hvalen dykker ned igjen, og oasen viser seg nok en gang å være en luftspeiling. Jeg kan lett forestille meg at Poussard er blitt drevet til vanvidd av slike gjentatte frustrerende situasjoner.
Nå har han ikke noe annet valg enn å holde fast ved historien hvis han vil redde ansikt. Det samme gjelder Candace Owens, som nå har strukket halsen så langt hun kan, blant annet i en rungende tweet der hun satte hele sitt «profesjonelle rykte» på spill med påstanden om at Brigitte Macron «faktisk er en mann».
Hun la til: «Enhver journalist eller publikasjon som forsøker å avvise denne muligheten, avslører umiddelbart seg selv som en del av etablissementet.»
Vel, det vil vel sannsynligvis stemple meg også som en lakei for «elitene».
Først publisert her.
