Hva gjør virkelig en forskjell i det lange løp, å vinne gata, mediene eller parlamentet? Da jeg først engasjerte meg i den nasjonale bevegelsen på 90-tallet, ble spørsmålet ofte stilt. I dag vet vi svaret: Ingen av disse nivåene er nok uten et dypere idégrunnlag.
Av: Ernst Robert Almgren.
I dette essayet forteller jeg hvorfor jeg nå har gått inn i tankesmien Heimr og hvorfor idéutvikling, selvransakelse og metapolitikk er neste steg for en levedyktig opposisjon.
Innledning
Da jeg først trådte inn i den nasjonalistiske bevegelsen på slutten av 90-tallet, var tre mål dominerende i diskusjonene: å vinne gata, mediene eller parlamentet. Det var en tid preget av løpeseddelutdelinger, interne fraksjonskamper og en konstant kamp mot maktens narrativ.
Da jeg forlot Sverigedemokraterna og var med på å grunnlegge Nationaldemokraterna, et steg jeg i dag ser på som både modig og naivt, trodde jeg vi kunne gjøre alt samtidig: demonstrere, overbevise mediene og komme inn i Riksdagen. Men det viste seg at vilje alene ikke var nok. SD valgte å fokusere på parlamentet og det er også de som i dag har seiret, i hvert fall på overflaten.
Men selv deres seier er skjør. Utenfor Riksdagens murer er det kulturelle og ideologiske feltet fortsatt dominert av våre motstandere. Det er her Heimr kommer inn. Det er her jeg har valgt å vende tilbake, ikke som partibygger eller gateaktivist, men som idéutvikler.
Hva fungerer og hva har mislyktes?
Når man ser tilbake på de siste tjue årene av svensk nasjonalisme, er det lett å se mønstre. Det som i praksis har fungert, det som har vunnet velgere, ressurser og innflytelse, har nesten alltid vært preget av tydelig organisasjonsstruktur, konsekvent budskap og langsiktige mål. Sverigedemokraternas vei inn i Riksdagen er det mest åpenbare eksempelet, men ikke det eneste.
En annen suksess er Det Fria Sverige. Der har man, i stedet for å jage massenes stemmer eller medieoppmerksomhet, fokusert på noe mer konkret: å bygge. Eiendommer, foreningsliv, arrangementer, virkelige fellesskap. Å skape fysisk infrastruktur for et levedyktig sivilsamfunn. Noe ingen andre i vår sfære har lyktes med i moderne tid.
Frie medier er nok et område der opposisjonen har gjort inntrykk. Mens gammelmediene fortsatt dominerer på overflaten, i kiosker, biblioteker og mediehus, skjer den virkelige påvirkningen stadig oftere på nettet. Opinionsdannelse, avsløringer, normkritikk, her er de frie mediene vårt skarpeste verktøy.
Men til tross for disse suksessene står vi fortsatt overfor et tomrom
Samtidig som vi har blitt flinkere til å beskrive problemene, har vi blitt dårligere til å svare på dem. Hva skal komme etter kritikken? Hvilken retning, hvilken ideologi, hvilket samfunnssyn skal vi tilby som alternativ? Og kanskje enda viktigere, hvordan unngår vi å gjenta våre egne feil?
Å starte enda et parti, enda en plattform eller arrangere enda et torgmøte vil ikke være nok. Det er ikke mangel på stemmer eller bevegelser som er vår svakhet. Det er mangel på strategi, intellektuell ærlighet og en levende idédebatt.
Det er her Heimr kommer inn.
Hva forener den nasjonale sfæren?
Forsøker man å sette en merkelapp på den brede nasjonale sfæren i Sverige, det som iblant kalles «Sverigevenner», «alternativhøyre», «radikal høyre» eller bare «opposisjonen», støter man raskt på et problem: mangfoldet. Vi er ikke en bevegelse med ett enkelt manifest. Vi er en broket forsamling av mennesker med ulike bakgrunner, strategier og verdensbilder. Og likevel finnes det fellesnevnere:
For det første: en dyp skepsis til de gamle institusjonene, til de etablerte partiene, gammelmediene, akademia og den globalistiske maktstrukturen som driver fram befolkningsutskiftning, kulturoppløsning og normopprør.
For det andre: et forsvar for identitet. De fleste i vår sfære deler overbevisningen om at svenskene, som alle folk, har rett til å bevare sin etniske, kulturelle og historiske identitet. Det er ikke hat, det er kjærlighet. Det er ikke ekskludering, det er selvoppholdelse.
For det tredje: en reaksjon mot dekadensen. Vi er mange som ser hvordan individualisme, nihilisme, rotløshet og hypermoderne ideologier svekker våre samfunn. Vi ønsker en tilbakevending til dyder, tradisjon, fellesskap, det som bygger opp i stedet for å rive ned.
For det fjerde: en voksende metapolitisk bevissthet. Flere og flere innser at kulturen kommer før politikken, at verdensbilder former lovgivningen, og at den dypeste kampen ikke føres i plenumsalen, men i menneskers sjeler og tankeverden.
Heimr er født av disse innsiktene. Men for å kunne kanalisere dem riktig, må vi også erkjenne: Vi er ikke enige om alt. Ikke i nærheten. Og nettopp derfor trengs Heimr, for å kartlegge grensene for vårt fellesskap, men også vise hvor broer kan bygges.
Hva splitter oss og hvorfor det er avgjørende å snakke om
Å snakke om «vi» i den nasjonale opposisjonen er praktisk, men også villedende. Det antyder en enhet som ikke finnes. For bak fasaden av felles paroler skjuler det seg avgjørende skillelinjer som vi ikke har råd til å overse.
Sionisme eller antisionisme?
En av de mest betente spørsmålene gjelder synet på Israel og Midtøsten. Innenfor opposisjonen finner vi både overbeviste sionister, ofte med bakgrunn i counterjihad-bevegelsen og SDs ledersjikt og like overbeviste antisionister, som iblant går så langt som å støtte palestinsk aktivisme åpent. Dette er ikke en liten taktisk uenighet. Det handler om grunnleggende verdenssyn, historietolkning og geopolitisk strategi. Og vi må tørre å snakke om det, åpent og respektfullt, for å unngå indre splittelse.
Sterk stat eller fri markedsøkonomi?
Økonomisk spenner opposisjonen fra sosialkonservative med nesten nasjonalbolsjevikiske idéer, via blandingsøkonomer som meg selv, til libertarianere som vil avskaffe staten og stole på markedets helende kraft. I praksis handler det om maktens organisering: Hvem skal løse våre problemer, samfunnet, staten eller individet? Vi må kunne enes om praktiske løsninger, selv om vi aldri blir enige om idealmodellen.
Kultur eller etnisitet?
Det kanskje mest følsomme spørsmålet handler om folkets vesen. Er det svenske folket en kultur, en etnisitet, eller begge deler? Her ser vi hvordan noen vil definere svenskhet kulturelt, lærer man språket og synger med i «Idas sommarvisa», er man svensk. Andre går til motsatt ytterlighet: etnisk renhet, drømmer om et homogent 30-tallssamfunn, eller ideer om at «blanding av blod» er et svik.
Jeg selv tilhører dem som ser svenskheten som en levende etnokulturell organisme. Jeg mener at svenskene må forbli et klart flertall i Sverige for at nasjonen skal bestå, men jeg har ingen illusjoner om total homogenitet. En viss blanding er både naturlig og uunngåelig i en moderne verden.
Det er på tide å slutte å late som vi er enige om alt. En bevegelse som vil være mer enn en protest må kunne holde to tanker i hodet samtidig: at noen spørsmål krever enighet og andre krever at vi erkjenner våre ulikheter og arbeider videre likevel.
Derfor trengs Heimr. Ikke som nok en megafon for «riktige meninger», men som et sted der vi kan teste, granske, slipe og utvikle idéene våre sammen, ikke på tross av forskjellene våre, men på grunn av dem.
Kulturkampens sentrale betydning og vår største blindsone
Alle som virkelig interesserer seg for metapolitikk vet én ting: Politikk kommer nedstrøms fra kultur. Det betyr at de politiske endringene vi ser i samfunnet i dag, enten det gjelder migrasjon, kjønnsroller eller identitet, ikke ble født i Riksdagen. De ble født i kulturen. På teatre, i TV-skjermer, i skolebøker, musikk, kunst og memer.
Venstresiden har forstått dette i over et halvt århundre. Derfor har de målbevisst bygd opp et kulturelt hegemoni med hjelp av statsstøtte, akademiske nettverk og generasjonsskifter i institusjonene. Resultatet? Et samfunn der nesten hver norm, hvert ideal og hver fortelling følger deres mal.
Hva har vår side gjort i mellomtiden?
Vi har protestert. Vi har informert. Vi har kritisert. Men vi har nesten aldri skapt.
Med noen få unntak, som bandene Raubtier og Sabaton, eller forfattere som Jens Ganman og Katerina Janouch, er den opposisjonelle kulturproduksjonen i Sverige nærmest ikke-eksisterende. Det er vår største blindsone.
Dette handler ikke om å male flagg på lerret eller skrive pamfletter i diktform. Det handler om å fortelle de historiene som former menneskers livssyn. Det handler om å skape filmer, bøker, musikk, serier og symboler som fanger vår lengsel, vår uro, vår fremtidstro.
Her ser jeg Heimr som en potensiell motor. Et sted der ikke bare tekster og teorier formes, men også visjoner om hva som er mulig: en filmidé her, et musikkprosjekt der, et pilotavsnitt til en dramaserie, en barnebok som ikke undergraver, men styrker barns følelse av røtter, tilhørighet og fremtid.
I en tid med kulturell stagnasjon, identitetsløshet og teknologisk revolusjon er behovet for alternativer ikke bare stort, det er akutt. Og med hjelp fra kunstig intelligens (KI), folkefinansiering og desentraliserte nettverk har vi for første gang en sjanse til faktisk å gjøre det selv.
Men først må vi ville.
Hvordan vi kan vinne uten å bli ekstreme, å balansere kraft og måtehold
En av de største fellene for enhver opposisjonell bevegelse er å speile sin fiende. Å bli sin motsats, snarere enn sitt alternativ. Det er et mønster vi har sett igjen og igjen, historisk, globalt, ideologisk. Når makten slutter å lytte, når løgner blir lov og folket roper etter sannhet, da fylles vakuumet raskt. Og i dette vakuumet gror ikke bare konstruktiv kritikk, men også ekstremisme.
Det er her vår bevegelse risikerer å falle.
På den ene siden finnes de som ønsker å bli så stuereine at de glemmer hvorfor de ble opposisjonelle i utgangspunktet. Mennesker og partier som filer bort alt som stikker ut, til det ikke gjenstår noe ekte motstand. Denne tilpasningen har vi sett eksempler på i Sverigedemokraterna, der enkelte politikere synes å tro at aksept fra liberal presse er viktigere enn lojalitet til velgerne.
På den andre siden finnes de som i stedet bekrefter nøyaktig det karikaturbildet motstanderne våre ønsker å tegne av oss. De som omfavner hat, destruktive subkulturer og gamle totalitære ideologier, ikke fordi de tror på dem, men fordi de hater det bestående så mye at hva som helst fremstår bedre. Nazisme, vold, antisemittisme, homofobi, alt får plass, så lenge det er «anti-systemet».
Ingen av disse veiene fører dit vi vil.
Det som kreves nå er noe vanskeligere, men langt mer virkningsfullt: en opposisjon som er urokkelig i prinsippene sine, men sivilisert i sin fremtoning. Som har mot til å si det forbudte, uten å miste sin verdighet. Som kan snakke med folket, uten å snakke ned til dem. Og som kan se sine egne svakheter, uten å miste troen på sitt prosjekt.
Målet er ikke å vinne en diskusjon. Målet er å bygge et nytt samfunn. Et rotfestet, vitalt, motstandsdyktig samfunn. Og for å gjøre det trenger vi både kraft og måtehold, disiplin og inspirasjon. Vi må bli bedre enn det vi kritiserer, ikke bare annerledes.
Heimr skal være et festningsverk nettopp for dette: et sted der styrke og ettertanke går hånd i hånd.
Møt folket der de er, uten å miste deg selv
Om det finnes ett prinsipp som oppsummerer all langsiktig suksess innen politikk, idéutvikling og kulturkamp, så er det dette: Du må møte mennesker der de er, ikke der du synes de burde være.
Her har store deler av opposisjonen feilet. I sin frustrasjon over forfallet, i sin vrede over sviket fra makten, i sin hunger etter sannhet, har man mistet respekten for folket. Og glemt hvorfor man kjempet i utgangspunktet.
De fleste svensker er ikke ideologer. De er ikke nasjonalister, liberalere eller marxister. De er mennesker som ønsker ro, trygghet, fremtidstro. De vil kunne gå på jobb, sende barna til skolen, lage middag, betale regninger, slippe kriminalitet, slippe løgner. Kort sagt: de vil leve sine liv i fred, i et land som føles som deres.
Hvis vi virkelig mener alvor med å representere folket vårt, må vi forstå hvordan de lever. Hvordan de tenker. Hva de drømmer om og hva de frykter.
Mange av dem har utenlandske partnere, går i Pride-parader, er bekymret for klimaet, har tatt flere doser vaksine, ser på Netflix, synes Magnus Betnér er morsom og stemmer av og til på Socialdemokraterna bare fordi de alltid har gjort det.
Og vet du hva? Det gjør dem ikke til fiender.
Å vinne hjertene deres krever at vi respekterer dem, ikke at vi moralisserer. Det betyr ikke at vi skal gi opp våre idealer. Det betyr at vi må forklare idealene våre på en måte folk forstår og vise hvordan de faktisk kan gjøre livet bedre for virkelige mennesker, her og nå.
De fleste svensker kunne sannsynligvis skrive under på at Sverige bør ha en svensk majoritet. At innvandringen må begrenses. At vi må forsvare ytringsfrihet, trygghet og nasjonal selvbestemmelse. Men hvis vi samtidig lar disse idéene forbindes med hat, ekstremisme eller totalitær nostalgi, da skyter vi oss selv i foten.
Heimr må være en bro, ikke en mur. Et sted der idéer skjerpes, men også oversettes. Et sted der vi forbereder bevegelsen på neste steg: å snakke med folket, ikke bare om dem.
Fremover for Heimr, fra idéer til fremtid
Vi står ved et veikryss. Aldri før har opposisjonens analyse av samfunnets forfall vært mer presis. Og aldri før har det vært så tydelig at det ikke er nok.
Å se virkeligheten som den er, det er første steg. Men å formulere et alternativ som er sterkere, friere, mer menneskelig, det er den egentlige oppgaven. Og det er her Heimr kommer inn.
Jeg vil ikke at Heimr skal bli nok en pamflettklubb. Ikke enda en plattform for sinne, nostalgi eller intern posering. Heimr skal være et forsøk på å ta ansvar, for fremtiden, for tenkningen, for samtalen.
Ikke bare forkynne for de allerede overbeviste. Men snakke til dem som fortsatt tviler, men kjenner at noe er galt. Ikke bare peke ut fiender. Men formulere visjoner. Ikke bare minnes en fortid. Men skape en fremtid som er verdt å forsvare og verdt å leve i.
Vi trenger innsikt og motet til å møte den
For å gjøre dette kreves det mot. Mot til å se våre egne feil. Mot til å kritisere også dem som står oss nær. Mot til å innrømme at våre fiender ikke alltid har tatt feil og at vi ikke alltid har hatt rett.
Nettopp derfor skrev jeg min første Substack-tekst om hva jeg er takknemlig for med politisk korrekthet, for å vise at opposisjonen må kunne lære også av sine motstandere. Og derfor skrev jeg også om viktigheten av å ta avstand fra ekstremister, for å markere grensen mellom ekte opposisjon og moralsk forfall.
Det er dette motet vi ønsker å dyrke i Heimr. Sammen med disiplin. Sammen med inspirasjon. Sammen med en tro på at noe bedre faktisk er mulig.
Og kanskje ligger styrken vår nettopp der. I at vi vet at det ikke finnes noen redning utenfra. Ingen partier, ingen frelsere, ingen guder. Bare oss. Deg. Meg. Og viljen til å skape noe større enn oss selv, av det vi allerede har.
Det begynner med en tanke. Det ender med en fremtid.
Dette innlegget ble først publisert på Ernst Robert Almgrens Substack-konto.
Grunnleggeren av Heimr, Jeff Ahl har annonsert at han vil delta på Norgesdemokratenes remigrasjonskonferanse.
