Et hemmelig britisk broderskap, globalistisk ideologi og amerikansk stormakt. Hvordan oppsto den vestlige dypstaten og hvem sto bak? Leserinnlegg av Jean Goychman, som følger sporene tilbake til London på 1890-tallet.
Av: Jean Goychman. Oversatt av Rabulisten.
I sin bok The Anglo-American Establishment, utgitt i 1981 fire år etter hans død, sporer Caroll Quigley hele historien til det «oligarkiske og ugjennomsiktige verdenssystemet som har hatt avgjørende innflytelse på den angelsaksiske verden».
Første kapittel begynner slik: «En vinterettermiddag i februar 1891 i London førte tre menn en alvorlig samtale. Konsekvensene skulle bli av største betydning for det britiske imperiet og verden for øvrig. De var i ferd med å organisere et hemmelig selskap som i over femti år skulle bli en av de viktigste kreftene bak utformingen og gjennomføringen av britisk utenriks- og imperialpolitikk.»
Disse tre personene var meget kjente i England. Lederen deres var Cecil Rhodes, den mest innflytelsesrike mannen i Sør-Afrika, og i besittelse av en enorm formue. Landet Rhodésia fikk senere navn etter ham. Den andre var William T. Stead, en svært kjent journalist, og den tredje var Reginald Baliol Brett, som ble Lord Esher og rådgiver for Edward VII og Georg V. Prosjektet deres var enkelt: «Cecil Rhodes mente, som John Ruskin, at bare den britiske eliten kunne og burde styre verden til menneskehetens beste og lykke.»
Hvem var Cecil Rhodes?
Ifølge Quigley var Rhodes frimurer og ble innviet i loge nr. 357 ved Apollo-universitetet, og opphøyet til Mester i 1877. Han kritiserte imidlertid frimureriet sterkt for dets «impotens og udugelighet når det gjaldt å fremme den britiske rasens interesser». Han skrev ikke mindre enn sju testamenter for å sikre at formuen hans kunne brukes i ulike «globalistiske» prosjekter gjennom livet. Det første målet var å etablere et hemmelig selskap som skulle arbeide for «å gjenreise Englands fordums storhet». Slik ble «Round Table» til, som raskt ble det mektigste organet i det britiske broderskapet.
Dette hemmelige selskapet nevnes i fem av de sju testamentene, særlig i det som opprettet et utdanningsfond hvor studenter kunne få stipend. Cecil Rhodes-stipendet deles fortsatt ut i dag. Ved sin død i 1902 var Cecil Rhodes bare 48 år gammel, men formuen hans var da allerede økt ytterligere gjennom oppkjøp av gull- og diamantgruvene eid av De Beers i Sør-Afrika.
I sitt tredje testamente utpekte han Lord Nathan Mayer Rothschild som universalarving.
Round Table vokser og eksporteres
Helt fra starten var Round Table, også kalt «Milner-gruppen» eller «Milners barnehage», konstruert for å kunne eksporteres. Opprettelsen av Royal Institute of International Affairs (RIIA), ofte kalt «Chatham House», i 1920, ble en modell for det amerikanske Council on Foreign Relations (CFR) i 1921, og for Institute of Pacific Relations (IPR) i 1925. Dette vitner om et bevisst ønske om internasjonalisering, ja, globalisering.
Mot slutten av første verdenskrig gjorde denne Round Table-arven seg gjeldende i USA, da CFR, under ledelse av Edward Mandell House president Woodrow Wilsons uoffisielle «barnepike», tok initiativet til opprettelsen av Folkeforbundet, forløperen til FN.
Peter Dale Scott omtaler CFR flere ganger i boka Det amerikanske dypstaten (Demi-Lune forlag). Denne tenketanken tok gradvis over amerikansk utenrikspolitikk og ble en bærebjelke i det vi i dag kaller «den amerikanske dypstaten».
Som et i sitt vesen globalistisk prosjekt innså denne hemmelige eliten etter hvert at britisk makt måtte styrkes gjennom amerikansk makt, og at samarbeidet med City of London var avgjørende for å sikre global dominans.
Internasjonal finans vil kontrollere den amerikanske valutaen
Peter Dale Scott skriver i kapitlet «Dypstaten, skyggeregjeringen og Wall Streets oververden» (s. 44–45):
«Et hovedpoeng i dette kapitlet, og i hele boka, er å vise at vi i dypstaten og oververdenens ukjente og nærmest uregulerte miljøer ikke bare ser deres dominerende innflytelse, men også deres ulovlige og antisosiale, ja til og med dødelige handlinger.» Når Mike Lofgren inkluderer Wall Street i sin definisjon av dypstaten, bekrefter det Franklin Roosevelts observasjon fra 1933, da han skrev til sin venn, ‘oberst’ E.M. House: «Sannheten, som du og jeg vet, er at en finansinteresse har tatt kontroll over regjeringen helt siden Andrew Jacksons dager.»
Roosevelt siktet naturlig nok til opprettelsen av Federal Reserve, som ikke er «føderal» i det hele tatt, og som Edward Mandell House deltok i utformingen av. Ved å nevne Andrew Jackson, gikk han enda lenger tilbake, til en president som var en erklært motstander av enhver amerikansk sentralbank. Jackson sa:
«Banken prøver å ta livet av meg, men det er jeg som kommer til å ta livet av den!» sa han til visepresident Martin Van Buren. Det illustrerer den strukturelle motsetningen mellom internasjonale bankierer og det amerikanske demokratiet.
Det siste forsøket på å gi folket tilbake kontrollen over sin egen valuta, slik det er beskrevet i artikkel I i grunnloven fra 1787, ble gjort av Abraham Lincoln i 1863, da Kongressen utstedte de såkalte «greenback dollars».
Han ble drept i 1865 …
Da internasjonale krefter fikk kontroll over den amerikanske valutaen 23. desember 1913, var det globalistiske prosjektet i realiteten i gang. Federal Reserve og Bank of England kunne nå finansiere første verdenskrig. Den amerikanske befolkningen, og dens «isolasjonisme» som var forankret i Monroedoktrinen fra 1823, var den siste virkelige motstanderen mot dypstatens makt.
1949: Dypstatens overtakelse konsolideres
USA kom seirende ut av andre verdenskrig som maritim stormakt og tok kontroll over verdenshandelen ved hjelp av dollaren, som dypstaten klarte å gjøre til internasjonal valuta. Et «militær-industrielt kompleks», født av krigen og spesielt av Manhattan-prosjektet, gjorde det amerikanske forsvaret til globalistenes væpnede arm.
Fra 1949 ble det etablert et slags skyggestyre gjennom prosjektet «Dommedag», begrunnet med at Sovjetunionen nå var blitt en atommakt. Man måtte ha en plan for å videreføre krigføringen dersom Det hvite hus, Kongressen og Pentagon ble utslettet samtidig. I så fall skulle en ikke-valgt myndighet overta makten og sikre gjengjeldelse.
I sin avskjedstale i 1961 advarte Eisenhower mot det militær-industrielle komplekset som en trussel mot demokratiet. I november 1963 advarte Kennedy mot en «skyggefull makt» som hadde flyttet inn i Det hvite hus.
I 1981 tok dypstaten sete i maktens sentrum under Ronald Reagan, mens visepresident George H. W. Bush flyttet inn i Det ovale kontor i 1989. Prosjektet «Dommedag» fikk nå et nytt og mer presist navn: COG – Continuity of Government.
Da Sovjetunionen falt i 1991, sto dypstaten alene tilbake, klar til å fullføre sin verdensomspennende maktovertakelse, fortsatt skjult for nesten hele menneskeheten. Francis Fukuyama mente at «historien var slutt», men det var ikke sant. Internasjonale bankierer, som allerede tjente enorme summer på renter betalt av skattebetalerne for penger som var trykket ut av intet, ble grådige og flyttet produksjonen til utviklingsland. Disse landene, særlig Kina, forsto raskt hvilke fordeler de kunne høste.
Hva slags framtid venter dypstaten som ville bli en «oververden»?
For å opprette en verdensregjering, som var det endelige målet, måtte man fortsette å operere i det skjulte. David Rockefeller, grunnlegger av Bilderberg-gruppen og Trilateral Commission, to tenketanker forankret i CFR, hadde skjønt dette godt.
Sandkornet som tvang dypstaten ut i lyset het Donald Trump. Han ble valgt mot alle odds i 2016, mot dypstatens kandidat, og sa i 2017 at «globalistene har ingen framtid». Likevel tapte han valget i 2020, og motstanderne hans trodde de hadde vunnet da de fikk Joe Biden inn i Det hvite hus. Men det hele ble for tydelig, for åpenbart.
Det amerikanske folket ønsket å vende tilbake til verdiene landet ble grunnlagt på.
I dag er det fem sjettedeler av verdens befolkning som ønsker å bevare nasjonal suverenitet. Med mindre det bryter ut en ny verdenskrig, noe man må håpe aldri skjer, vil det globalistiske prosjektet aldri nå sitt mål.
