Remigrasjon handler ikke bare om tall og grenser, men om en dypere gjenforankring av europeiske folk i sitt historiske og åndelige hjemland. I dette innlegget argumenteres det for at ekte remigrasjon må forstås som en eksistensiell og metafysisk bevegelsem en retur til et levd ethos og en symbolsk orden, snarere enn en teknokratisk respons på masseinnvandring.
Av: Guilherme José. Oversatt av Rabulisten.
Denne fremvoksende bølgen som nå vinner frem over hele Europa burde ikke overraske noen innfødte. Den kan bare virkelig misforstås dersom man reduserer den til et rent biologisk, etnisk eller rasemessig rammeverk. Enhver ekte prosess med remigrasjon må rettes mot en ontologisk, eksistensiell og åndelig sfære. Kort sagt: det handler om en gjenerobring av det europeiske historiske og åndelige rommet av dets egne ontologiske subjekter.
Etter mitt syn blir dette først mulig dersom identitære grupper klarer å unngå de økonomiske og sikkerhetsmessige reduksjonene som er typiske for den liberale høyresiden, som har en tendens til å betrakte immigrasjon utelukkende som et spørsmål om tall, snarere enn som et skjebnespørsmål forankret i tradisjon og symbolsk orden. Remigrasjon må forstås ikke bare som en politikk, men som en metafysisk revolusjon med mål om å gjenopprette og gjenforankre folk i deres autentiske eksistensielle rom.
Det innebærer også å bevare de opprinnelige levemåter (autochthonous) og hindre at de oppløses i en udifferensiert masse av globale konsumenter, slik den hegemoniske liberale retorikken konsekvent fremmer. Vedvarende universalistiske verdenssyn, snarere enn pluralistiske, vil gjøre slike prosesser kun midlertidige. Det er avgjørende at hvert folk lever i samsvar med sitt eget ἔθος (ethos) og sin egen kultur, og at mennesket slutter å bli sett på som blotte mobile enheter, rykket opp med roten av global kapital, flyttende fra land til land som varer i omløp, og omdannet til det nye nomadiske proletariatet.
