I fjerne fjellandsbyer i Pakistan, Afghanistan og de indiske Himalaya møter reisende mennesker med blå øyne og blondt hår, trekk som vanligvis forbindes med nordeuropeere. Hvordan kan det ha seg at folk som lever i isolerte daler i Asia har et utseende som minner mer om det nordeuropeiske enn det sentral-asiatiske? I et nnlegg i Aftenposten peker Lars Reinholt Aas på en mulig forklaring: En felles indoeuropeisk arv som strekker seg over tusenvis av år, fra de Pontiske steppene til de fjerne hjørnene av Himalaya.
I et innlegg i Aftenposten, argumenterer Lars Reinholt Aas for at de fascinerende trekkene ved befolkningen i de isolerte dalene i Vest-Himalaya, som blå øyne og blondt hår, kan ha en historisk og kulturell forbindelse til Skandinavia. Dette undrer mange som besøker områdene i Pakistan, Afghanistan og de indiske Himalaya, ettersom disse trekkene tradisjonelt forbindes med nordeuropeere. Hvordan kan det ha seg at mennesker som bor i fjerne fjellområder i Asia har et utseende som minner mer om det nordeuropeiske enn det sentral-asiatiske?
Reinholt Aas peker på at svaret på dette mysteriet kan finnes i lingvistikken og de indoeuropeiske språkene. Ifølge boka til lingvisten Ola Wikander, De indoeuropeiske språkenes historie, er likhetene mellom de indoeuropeiske språkene så sterke at de antyder en felles opprinnelse i et språk som vi i dag kaller for «proto-indoeuropeisk». Dette språket må ha blitt talt av en folkegruppe som hadde sitt hjemland på de Pontiske steppene, et område som ligger sør i Russland.
Ifølge Reinholt Aas var disse proto-indoeuropeiske menneskene i bevegelse allerede for rundt 7000–5000 år siden, og de begynte å vandre vestover til Europa. Her ble de forfedre til de europeiske bronsealderbefolkningene, og videre til de norrøne kulturene i Skandinavia. Samtidig startet andre grupper av samme folkegruppe en reise østover, og mellom 4000 og 3500 år f.Kr. krysset de Khyber-passet, som binder sammen Afghanistan og Pakistan, for å bosette seg i de dype elvedalene i Vest-Himalaya.
Det er i disse områdene at vi i dag finner de såkalte dardiske folkeslagene, som, ifølge Reinholt Aas, kan spores tilbake til en av de tidligste migrasjonsbølgene fra den indoeuropeiske urheimat. På grunn av det isolerte klimaet i Himalaya har de dardiske folkene levd et tilbaketrukket liv, hvor både deres språk og kultur har blitt bevart i imponerende grad. Dette gjør det mulig for oss å observere fragmenter av tradisjoner, ritualer og trosforhold som stammer fra en tid tusenvis av år tilbake.
Reinholt Aas reiser spørsmålet om det er mulig å finne spor av likhet mellom de dardiske tradisjonene og den nordiske kulturen, til tross for den enorme tidsforskjellen. Han peker på språklige likheter som et klart tegn på denne forbindelsen. For eksempel nevner han ordet «mige» på norsk, som betyr å late vannet, og hvordan dette kan ha en parallell i det dardiske «mingens» eller «megha», som betyr «urinerende sky». Dette språklige båndet kan være et spor etter et felles opprinnelsespunkt for disse folkegruppene, som begge tilhører den indoeuropeiske språkfamilien.
Men Reinholt Aas viser også til fascinerende kulturelle paralleller mellom de norrøne mytene og de tradisjonene som finnes blant de dardiske folkene. Han nevner en norrøn myte om Tor som slakter og kokker sine geiter, men som forvandles til levende dyr igjen etter at beina ikke blir ødelagt. Denne myten har en merkelig parallell i en dardisk historie, der en jeger, som får slakte en fjellgeit, bryter et lårbein for å spise margen, noe som utløser en reaksjon fra gudene. I begge mytene blir dyrene gjenopplivet etter at beina er blitt satt tilbake i geiteskinnet, og det er vanskelig å se bort fra at disse mytene deler en felles opprinnelse, en urmyte som kan stamme fra en tid før både norrøne og dardiske kulturer.
Reinholt Aas fremhever videre at det finnes et annet potensielt kulturelt bånd mellom Skandinavia og Himalaya som kan relateres til fruktbarhetstradisjoner. Han trekker frem juletreets opprinnelse som et eksempel. Ifølge Reinholt Aas er tradisjonen med juletreet trolig eldre enn den tyske renessansen på 1500-tallet og kan ha røtter i før-kristne europeiske skikker, der trær som beholder sine blader om vinteren symboliserte liv og fruktbarhet. Denne symbolikken finnes også hos de dardiske folkene i Himalaya, der einertrær anses som hellige og brukes i renselsesritualer under vintersolverv-festivalen, Chaumos.
For Reinholt Aas peker disse kulturelle likhetene på et felles kulturelt arv som kan spores tilbake til de tidligste folkevandringene fra urheimat, som forlot sine spor både i Europa og i Asia. Han understreker at tverrfaglig forskning på området kan gi oss enda mer innsikt i vår felles indoeuropeiske arv og kaste lys over hvordan myter, tradisjoner og skikker har overlevd migrasjonene som formet våre kulturer.
I sin avslutning peker han på at det er på høy tid å erkjenne at denne felles kulturelle og språklige arven mellom Skandinavia og Himalaya, på tross av tidens lange avstand, er et faktum. Videre forskning på disse båndene vil uten tvil gi oss en dypere forståelse av vår felles etniske opphav og de tidlige folkevandringene som bandt sammen folkeslag fra de kaldeste delene av Europa til de høye fjellene i Asia.
