«I den betente konflikten rundt Gaza, hvor militær maktbruk, geopolitikk og mediekrig smelter sammen, blir spørsmålet om hvem som kontrollerer fortellingen og hvem som påvirker beslutningstakere, avgjørende. Den rapporterte krangelen mellom Donald Trump og Benjamin Netanyahu illustrerer ikke bare en uenighet om fakta, den avdekker også hvor komplisert det er å navigere i et informasjonslandskap hvor lojaliteter er flytende, og hvor både allierte og fiender kan ha interesse av å manipulere virkelighetsoppfatningen.»
Max Hermansen, opposisjonell og rabulist.
Det er innledningen til en lengre kommentar av en som kaller seg Sten Branderne (privat profil på Disqus), til en artikkel hos Document i dag. Artikkelen har overskriften «IDF advarer Bibi mot å overta hele Gaza», men handler vel så mye om forholdet mellom USAs president Trump og Israels lengssittende statsminister, Benjamin «Bibi» Netanyahu. Sten Branderne fortsetter:
«Trump er kjent for å stole på sin egen intuisjon, men i utenrikspolitikk og krigssituasjoner er han like avhengig av etterretning og rådgivere som enhver annen leder. Spørsmålet er: Hvem kontrollerer strømmen av informasjon som når ham? Når han i en telefonsamtale med Netanyahu insisterer på at det er reell sult i Gaza og at han har sett bevis fra sine rådgivere, blir det naturlig å spørre: Hvem forsyner Trump med disse «bevisene»? Hvem kuratorer inntrykkene, bildene og rapportene han får, og hva er deres agenda?
Det er ikke utenkelig at enkelte krefter, både i amerikansk administrasjon, i mediene og blant internasjonale aktører, har interesse av å så splid mellom Trump og Netanyahu. En splittelse mellom disse to kan svekke Israels posisjon i regionen, destabilisere Trumps Midtøsten-strategi, og skape rom for andre aktører, enten det er Iran, EU eller Kina.
I denne konteksten er det verdt å merke seg at det er IDF, ikke NGO-er, ikke mediene, ikke FN, som faktisk befinner seg på bakken i Gaza. Det israelske forsvaret har både militær tilstedeværelse og et operativt informasjonsapparat som kontinuerlig vurderer risiko, behov og muligheter. Når IDFs stabssjef Eyal Zamir går ut og advarer mot full okkupasjon av Gaza by, er det ikke nødvendigvis av humanitære grunner, men av strategisk realisme. Soldatene er slitne. Risikoen for tap øker. Okkupasjon skaper politiske og diplomatiske kostnader.»
Vi vet ikke hvor mange soldater Israels militære IDF har mistet, men antagelig dreier det seg om flere hundre.
«Likevel er det verdt å spørre: I denne kritiske fasen, hvem har mest oversikt? Det er sannsynligvis ikke NGO-ene med begrenset tilgang og ideologisk slagside. Det er ikke mediene, som ofte reproduserer filtrerte fortellinger. Og det er neppe Trumps rådgivere, hvis vurderinger kan være politisk farget eller formet av institusjonell motstand mot Trump selv.
Historien har vist at det finnes sterke krefter, både i Washington og internasjonalt, som ikke ønsker en gjensidig lojal og handlekraftig allianse mellom Israel og USA, særlig under en Trump-administrasjon. En slik allianse utfordrer ikke bare vestlig konsensuspolitikk, men også islamske regimer, globalistiske interesser og diplomatiske spillere som ønsker et svakere og mer forutsigbart Israel.
Derfor er det verdt å stille det ubehagelige spørsmålet: Hvor mange har nå interesse av å slå inn en kile mellom Trump og Bibi og lykkes de i å manipulere situasjonen ved hjelp av «humanitær informasjon»?»
Det er sjokkerende mange som stoler på tallene fra de såkalte helsemyndighetene til terroristene i ham ass. Når terroristene i ham ass ikke engang vet hvor mange gisler de har og hvor mange av dem som er i live; hvordan kan de da med så stor nøyaktighet vite hvor mange som er drept på Gazastripen hver dag, og fordelingen mellom terrorister og kvinner og barn?
«Situasjonen viser at det i en moderne krig ikke bare er våpen og troppeforflytninger som avgjør, men også informasjonskrig. Trump må i tiden fremover være særdeles varsom med hvilke rapporter han stoler på og med hvilke personer han lar påvirke sin holdning til Israel. For i dette kaoset, hvor virkeligheten er flytende og alle kjemper om definisjonsmakten, kan selv en feiltolkning eller en manipulert rapport få avgjørende strategiske konsekvenser.
Kanskje er det nå, mer enn noen gang, Israel selv, med sine «boots on the ground», etterretning og operative kunnskap, som sitter med den mest pålitelige situasjonsforståelsen. Trump vil gjøre klokt i å lytte nøye, men også i å dobbeltsjekke hvem som egentlig forsøker å hviske ham i øret.»
Mitt forslag: Opprett en stor teltleir sydøst for Gazastripen i Negev-ørkenen, noen kilometer fra grensen til Egypt slik at det ikke er mulig å grave tuneller inn til området, og filtrer de omtrent to millioner innbyggerne på Gazastripen ned til denne teltleiren. Så vil det bare være terroristene i ham ass og gislene igjen på Gazastripen. Er det en mulig løsning?
