Første runde av det franske kommunalvalget i 2026 tegner et tydelig bilde av et land i dyp splittelse. Mens storbyene holder fast ved venstresiden, styrker høyresiden og Rassemblement National grepet i periferien. Resultatet er et Frankrike som i økende grad fremstår som to ulike samfunn, med ulike prioriteringer, erfaringer og politiske valg.
Av: Yann Vallerie. Oversatt av Rabulisten.
Første runde av kommunalvalget 2026 har bekreftet langt mer enn et enkelt lokalt valgøyeblikk. Det har satt fullt lys på en fransk splittelse som har eksistert i flere århundrer, men som nå er blitt enorm, nesten organisk, mellom de store storbyene, mer enn noen gang forankret til venstre eller ytre venstre, og de mellomstore byene, de perifere områdene, de folkelige bastionene og pressområdene, hvor høyresiden og Rassemblement National fortsetter å vokse. Det som tegner seg kvelden 15. mars, er ikke bare et maktskifte her eller der, eller en serie kommunale dueller. Det er bildet av to Frankriker som lever side om side på samme jord uten lenger virkelig å forstå hverandre, uten ønske om noen felles skjebne. Et land på randen av brudd, på en måte.
Økt deltakelse, men en borgerlig fremmedgjøring som ikke forsvinner
Deltakelsen går opp sammenlignet med valget i 2020, som var preget av Covid. 56 % av de registrerte velgerne deltok i avstemningen, det vil si at nok en gang bryr nesten én av to franskmenn seg rett og slett ikke.
Konklusjonen er klar: Kommunalvalg mobiliserer fortsatt mer enn andre valg, men de klarer ikke lenger å skape det brede borgerlige engasjementet som før. Det er logisk, siden det ikke lenger finnes noen samhørighet. I mange kommuner vil ordføreren bli valgt allerede i første runde, ofte på grunn av mangel på reell konkurranse. I mange andre ser det ut til at en del av velgerne har ment at alt allerede var avgjort, eller at ingenting egentlig ville endre seg i deres daglige liv.
Denne vedvarende avholdenheten er ikke bare bakgrunnsstøy. Den sier noe om en del av landets frakobling, følelsen av maktesløshet, avsky for politikk hos noen, tretthet hos andre. Men den hindrer ikke et enda tydeligere fenomen: Landet stemmer nå etter en stadig skarpere sosial og kulturell geografi.
Storbyene forblir det bankende hjertet i den urbane venstresiden
I de store byene er den første lærdommen entydig. Sosialistpartiet, ofte i allianse med miljøpartier, beholder solide posisjoner. Paris gir det mest slående eksempelet. Emmanuel Grégoire ligger klart foran, foran Rachida Dati. Hovedstaden bekrefter dermed at den fortsatt er en bastion for urban venstreside, for stemmer fra ledere, høyere tjenestemenn, utdannede, et storbyvelgerkorps som fortsetter å leve i et politisk, sosiologisk og kulturelt univers som i stor grad er atskilt fra resten av landet.
Samme logikk i Montpellier, hvor Michaël Delafosse ligger tydelig foran. Samme logikk også i Rennes, hvor Nathalie Appéré beholder fordelen, selv om hun er under press. I Nantes ligger Johanna Rolland fortsatt foran, men uten komfortabel margin. I Lyon, Strasbourg, Bordeaux, Tours, Poitiers eller Annecy forblir balansen til fordel for de sittende eller for venstre- og miljøblokker, selv når høyresiden går frem.
Her finnes en fransk virkelighet som nå er godt etablert: De store storbyene, rikere, mer tjenestebaserte, globaliserte, blandede, befolket av yngre, mer utdannede og mer mobile velgere, fortsetter å stemme på lag som snakker om økologisk omstilling, mangfold, myk mobilitet, urban styring, fortetting eller “å leve sammen”. I disse sentrene er venstrestemmen ikke lenger bare ideologisk. Den er blitt den naturlige stemmen til et bestemt sosialt miljø, de som vinner på eller er beskyttet av den urbane globaliseringen.
Men venstresiden er selv delt i to
Denne dominansen til venstresiden i storbyene er likevel langt fra rolig. For en annen splittelse arbeider innenfor denne leiren: Den som setter den sosialistiske forvaltningsvenstresiden opp mot La France Insoumise, mer aggressiv, mer kommunitarisert, mer radikal både i temaer og metoder.
I Lille dominerer ikke PS lenger uten å skjelve. Arnaud Deslandes ligger bare så vidt foran LFI-kandidaten. I Toulouse går den insoumise François Piquemal foran kandidaten til venstrealliansen. I Limoges samme scenario: LFI går forbi sosialisten. I Rennes vet Nathalie Appéré at hun ikke kan vinne uten å ta stilling til stemmene til Marie Mesmeur. I Marseille ønsker også Sébastien Delogu å veie tungt, om ikke mer.
Med andre ord, selv der venstresiden fortsatt dominerer, er den ikke lenger homogen. Den gjennomskjæres av en dyp bruddlinje mellom et sosialdemokrati på kommunenivå som fortsatt vil fremstå som seriøst og styringsdyktig, og en mélenchonisert venstreside som vokser i folkelige bydeler, områder med høy innvandring, visse pressede bysentra, med en retorikk om brudd, konflikt og konstant press på sine allierte. Denne spenningen vil veie tungt mellom de to rundene.
RN går frem overalt ellers
Overfor dette storby-Frankrike til venstre, tegner et annet kart seg. Det er kartet over mellomstore byer, perifere områder, Sørøst, det folkelige nord, disse kommunene hvor spørsmål om sikkerhet, identitet, nedgradering, migrasjonspress og kjøpekraft veier tyngre enn de moralske besettelsene i gentrifiserte bysentra.
Rassemblement National kommer styrket ut av denne første runden. Partiet beholder Perpignan allerede i første runde, med gjenvalget av Louis Aliot. Steeve Briois gjenvelges massivt i Hénin-Beaumont. David Rachline vinner også i Fréjus. I Toulon ligger Laure Lavalette foran, selv om andre runde blir mer krevende på grunn av mulige stemmereserver for den sittende ordføreren og hennes potensielle allierte. I Marseille ligger Franck Allisio side om side med Benoît Payan. I flere byer med over 100 000 innbyggere er RN ikke lenger bare en statist: Det blir en troverdig kandidat til å vinne eller avgjøre.
Det må forstås hva dette betyr. RN vokser ikke bare i prosent, det forankrer seg dypere i det kommunale landskapet. Det går nå utover ren proteststemme og blir, i noen områder, et reelt lokalt maktalternativ. Det er ikke lenger bare et nei-stemme. Det er i økende grad stemmen til dem som mener at det offisielle, mediale, urbane og storby-Frankrike ikke lenger taler for dem.
Den klassiske høyresiden holder stand, men er fanget mellom to fronter
Les Républicains og ulike høyrepartier beholder en reell lokal forankring. Le Havre gir et sentralt eksempel med Édouard Philippe, klart foran. I mange byer er kommunal høyreside fortsatt troverdig så lenge den har forankrede og kjente folkevalgte, knyttet til stabil, mindre ideologisk og mer konkret lokal styring.
Men denne høyresiden befinner seg fortsatt i en ubehagelig posisjon. På den ene siden presses den av venstresidens kulturelle dominans i storbyene. På den andre siden ser den en del av sine velgere gli mot RN i områder hvor spørsmål om orden, innvandring og sosial nedgang blir avgjørende. I Toulon, Marseille og flere kommuner i sør og nord er denne spenningen synlig. Derav oppfordringer om “ikke én stemme til LFI”, nøling om holdningen til RN og interne debatter om samarbeid på høyresiden.
Den franske høyresiden har fortsatt ordførere, nettverk og bastioner, men har ennå ikke løst sitt strategiske problem: Hvordan snakke både til middelklassen i sentrum, forstadsområdene, pensjonister, urolige arbeiderklasser og velgere som trekkes mot RN. Denne første runden avgjør ikke spørsmålet. Den gjør det mer presserende.
Marseille oppsummerer alene den franske kalde borgerkrigen
Hvis man skulle finne et symbol på dette splittede Frankrike, ville Marseille være det mest talende. Byen går mot en eksplosiv andre runde, med Benoît Payan og Franck Allisio likt, mens LFI og den klassiske høyresiden lurer i bakgrunnen. Alt er der: Massiv innvandring, forlatte bydeler, klientelisme, utrygghet, kommunitarisering, konfrontasjon mellom moralsk venstre, radikal venstre, sliten høyreside og en nasjonal høyreside i fremgang.
Marseille er ikke lenger bare et lokalt tilfelle. Det er en metafor. En metafor for et Frankrike der blokkene ikke lenger snakker sammen, der velgerne lever i parallelle verdener, der allianser blir unaturlige, der man i økende grad stemmer mot et annet indre folk heller enn for et felles prosjekt.
To folk, to forestillinger, to stemmer
Det er det viktigste politiske faktumet i denne første runden. Eller snarere bekreftelsen av noe som har eksistert siden minst den franske revolusjonen. Det finnes i Frankrike to land som overlapper uten å møtes. På den ene siden storby-Frankrike, den tjenestebaserte økonomien, de oppgraderte sentrene, de utdannede, lederne, de urbane elitene, sosialistiske eller miljøorienterte politikere, et velgerkorps som ofte lever på avstand fra realitetene knyttet til utrygghet, lokal forankring og avindustrialisering. På den andre siden Frankrike i mellomstore byer, periurbane soner, arbeiderklasser, nedgraderte småsteder, konkrete periferiområder, territorier som opplever globaliseringen som en trussel mer enn et løfte.
De første stemmer for å styre verdensbyen. De andre stemmer for å beskytte sin identitet, sin livsform, sin sikkerhet. De første snakker om klima, inkludering, mobilitet, mangfold. De andre tenker først og fremst på økonomisk overlevelse, offentlig orden, boligtilgang, skole, innvandring, identitet, nedlagte tjenester og en følelse av å bli fratatt noe. Mellom disse to Frankrikene er gapet ikke lenger bare politisk. Det er antropologisk.
Macronismen, valgets store fravær
Midt i denne splittelsen fremstår macronismen som den store strukturelle taperen. Nesten overalt sliter listene knyttet til presidentens flertall med å stå på egne ben. De dominerer verken storbyene, som holdes av venstresiden, eller pressområdene, som trekkes mot høyresiden eller RN. De overlever i allianser, avtaler og lokale kompromisser, men tegner ikke lenger noen tydelig nasjonal akse.
Denne første runden viser dermed at Emmanuel Macron har etterlatt seg et dypt fragmentert politisk landskap, men uten en sentral kraft som kan legemliggjøre en varig og sterk kommunal blokk. Macronismen på nasjonalt nivå hadde allerede mistet sitt folkelige driv. Nå fremstår den også svært svak lokalt.
Andre runde vil vise hvem av forvaltningsvenstresiden eller den radikale venstresiden som vil dominere storbyene. Den vil også vise om RN kan omsette fremgangen til flere seire. Den vil til slutt vise om den klassiske høyresiden fortsatt kan vinne alene eller om den vil fortsette å leve mellom skyggen av en falmende macronisme og fremveksten av den nasjonale stemmen.
Men det viktigste er kanskje allerede klart. Denne første runden har avslørt et Frankrike splittet fra seg selv. Et Frankrike der oppgraderte, akademiske, beskyttede og subsidierte bysentra ikke lenger stemmer som forstedene, småbyene, områdene i tilbakegang eller territoriene under press. Et Frankrike der selve ordet “nasjonalt fellesskap” fremstår mer og mer abstrakt, fordi interesser, oppfatninger, frykt og forventninger divergerer.
Kommunalvalget 2026 har derfor ikke bare vært et valg av ordførere. Det har igjen vært et røntgenbilde av et splittet land. Et Frankrike i to hastigheter, med to minner, to horisonter. Og kanskje, i økende grad, to folk. Når skal man gjøre skilsmissen offisiell?
