Under dekke av klimaansvar og bærekraft rykkes røttene opp. I vest-europa forvandles landskap og levemåter gjennom en grønn teknokrati-agenda som romantiserer villmark, men marginaliserer mennesker. Constantin von Hoffmeister advarer mot en økologi uten minne, en styrt økopolitikk som bryter båndet mellom folk og jord.
Av Constantin von Hoffmeister, politisk og kulturell kommentator fra Tyskland, forfatter av bøkene MULTIPOLARITY! og Esoteric Trumpism, og sjefredaktør for Arktos Publishing. Oversatt av Rabulisten.
Vest-Europas nye grønne regime omformer kontinentet gjennom politikk for territoriell rensing og restriksjon, og erstatter de rotfestede folks levemåter med en kontrollert villmark skapt av fjerne teknokrater og påtvunget lydighet. Det som kommer forkledd som miljømessig frelse, trer fram som et kontrollapparat, konstruert for å oppløse forfedrenes bånd.
I det myke lyset fra nordens daggry, når tåken hviler over åkre som en gang ble furet av hender og bønner, sprer en stille kraft seg, kledd i grønt, talende i «bærekraftens» språk, fremført med gløden av planetarisk omsorg. Over hele Europa håndhever politikere, konsulenter og ikke-valgte «visjonærer» en storslått plan for regulering og tilbakeholdenhet. Det nye dogmet er kledd som frelse. Det lover helbredelse, stabilitet og økologisk forsoning. Men under overflaten skjuler det seg et annet mønster: kompresjon, sentralisering og teknologisk transformasjon. Denne grønne bølgen kommer gjennom kontorer opplyst av LED-lys og karbonpaneler, langt fra eikelundene og gjeternes sanger som en gang formet Europa gjennom skjebne og hengivenhet. Det tradisjonelle Europa levde i takt med jorden: dets skikker sprang ut av engene, dets lover speilet seg i trærne, dets tro bar vinden over pløyd jord og katedraltårn.
Begrepene kommer ferdigpakket: «rewilding», «netto null», «avkarbonisering», og «klimarettferdighet». De lyder rene, med en klang av vitenskap og moral. Stavelsene glitrer med presisjon, men bak klarheten står et kontrollapparat, basert på abstrakte algoritmer snarere enn forfedrenes erfaring. De skjuler en dypere impuls: å oppløse tettsteder, å styre befolkningen bort fra minnenes spredte landsbyer og inn i smarte kontrollbyer. Skogen vender tilbake, men gjeteren forsvinner. Ulvene feires, mens bonden viskes ut av politikken. Over åsene i Frankrike, dalene i Italia og slettene i Tyskland stilner den urtidslige rytmen. Der det før steg røyk fra piper, står nå sensorer som sporer hjort. Der det før sto låver, opprettes nå habitat for gjeninnførte rovdyr. Det rurale livet, grunnmuren i Europas sivilisatoriske oppstigning, mottar hyllest i taler, mens det i stillhet kuttes i sine livsårer.
Kontinentet omformes etter nye modeller, unnfanget i simuleringer og vigslet i politikk. Hele regioner blir avsatt til «rewilding», som betyr utstøting, som betyr transformasjon gjennom fravær. Det menneskelige avtrykket viskes ut, og i stedet stiger en kuratert stillhet: målt, observert og helliggjort på avstand. Båndet mellom menneske og jord, etablert gjennom århundrer av jordbruk, ritual og slektskap, må vike for den administrerte villmarken.
Men denne villmarken har ingen egen rytme, den formes og vedlikeholdes gjennom fjernobservasjon og kodet intensjon. Den er indeksert og under administrasjon. Hvert dyr bærer en sporingsbrikke. Hvert tre underkastes statistisk tilsyn. Droner skanner trekronene. Byråkrater taler om økosystemer slik regnskapsførere taler om balanse. Det hellige rommet, en gang fylt med offer og innhøsting, blir en grønn utstilling i Europas forvaltningsmuseum.
Estetikken i denne transformasjonen tiltaler den slitne sjelen. Den beroliger med glatthet. Den lover mening gjennom lydighet. Barn planter trær i asfaltgårder. Urbane tak dyrker salat i sterile brett. Et kontinent begynner å tro at dets frelse ligger i subtraksjon: Fjern karbonet. Fjern industrien. Fjern tradisjonene, overflødighetene, det som er for mye. Det som står igjen, rammes inn som harmoni.
Men harmoni uten heroisme blir stillstand. Stillstand, når den påtvinges, blir til taushet. Europas fortid steg gjennom bevegelse, gjennom hellig streben, gjennom hellig konflikt, gjennom spenningen mellom menneske og fjell. Nå, i denne nye grønne orden, flyter bevegelse kun der det er tillatt, og streben gir seg for «stabilitet».
Blant dem som bærer minnet, gjeteren, smeden, jegeren, jordmoren, vokser en annen visjon fram. Dette er ikke relikvier fra en døende verden. De er frøene til den kommende verden, spirende fra minnets dype jord og formens røtter. Deres kraft strømmer gjennom ærbødighet, hentet fra de gamle veier og rettet mot skapelse.
Med hender åpne for innovasjon og hjerter forankret i kontinuitet, former de forandring som arv i stedet for brudd. De søker kontinuitet gjennom transformasjon, et rotfestet futurisme. Jorden taler til dem som slektning, rik på minner og løfter.
Skogen viser seg som bolig og følgesvenn, levende i nærvær og bundet i felles kall. Elven taler som veiviser og vitne, flytende gjennom generasjoner med klar hensikt og nådig tilbakekomst. Deres drøm forener ånd og struktur, myte og maskin. Et moderne Europa, sterkt i teknologi og rikt i ånd, kan reise seg fra dette møtet, fra droneledet jordbruk forankret i forfedrenes sykluser, fra solcelledrevne katedraler, fra byer formet av stamme og territorium snarere enn algoritme.
En ny kulturell-politisk syntese begynner å skimre i horisonten: et Europa som ikke unnskylder sin eksistens, som ikke vanner ut sin sjel i abstraksjonens navn. Dette Europa ser ingen motsetning mellom villhet og orden, mellom økologi og identitet. Oppgaven som ligger foran, bekrefter minnenes tyngde, ønsker morgendagens utfordring velkommen, og kaller på skapelsen av noe verdig: et suverent Europa, suverent i sine landskap, i sine symboler, i sin vilje. Den grønne orden, når den ledes av myte og heroisk klarhet, blir en himmelvogn for oppstigning, ikke et redskap for forfall. Denne vognen venter på arkeofuturistiske hender som griper tømmene.
Europa står igjen foran spiralen. Spørsmålet begynner med data og temperatur, men beveger seg mot skjebne, der Europa tar form gjennom valg og visjon.
Skal kontinentet bli et fredelig reservat, overvåket av regulatorer og rovdyr, eller skal det reise seg som en levende organisme, sammensatt av folk, minne, offer og hellig kontinuitet? En ny grønnfarge er mulig, en som ikke utsletter fortiden, en som ikke bringer taushet til jordens sang, en som ikke jevner kontinentets ansikt. Denne grønnfargen skal synge gjennom stemmene til dem som pløyer og dem som bygger, dem som kjemper og dem som husker. Den venter i vinden, i ilden, i steinen. Oppvåkningen begynner med visjon og visjonen rører allerede ved landets årer.
