– En økonomisk redning, sier forskningsleder Sven Tore Kloster. Å finne seg ærlig arbeid ville kanskje vært bedre.
Av: Johan Slåttavik.
En betydelig ulempe ved en velferdsstat som Norge er at den skaper grobunn for en klasse med samfunnssnyltere i pressestøttemedier, NGO-er og kunst- og kultursektoren.
Institutt for kirke-, religions- og livssynsforskning (KIFO) er en slik aktør. De er individer som sitter inaktive hele dagen og ikke bidrar med noe nyttig, samtidig som de beriker seg på folks skattepenger.
På samme måte er det også med Human-Etisk Forbund, som er en «livssynsorganisasjon» som har banet seg vei til statlige støtteordninger for å ikke tro på noe som helst.
Etter at Den norske kirke (DNK) sluttet å betale KIFO millioner årlig for meningsløse PowerPoint-presentasjoner, har KIFO måttet finne alternative måter å få tilgang til skattepenger på. Løsningen deres er å utnytte det samme sugerøret i statskassen som Human-Etisk Forbund allerede benytter seg av.
Fra neste år vil Den norske kirke bidra med 5,2 millioner kroner. En nedgang på 3,2 millioner. Det skriver Vårt Land.
Kuttet kunne ført til nedbemanning for KIFO, men Vårt Land skriver at det nå ligger an til en samarbeidsavtale med Human-Etisk Forbund (HEF), og at KIFO håper dette vil kompensere for kuttet fra Kirken.
– For KIFO er støtten fra Human-Etisk Forbund en økonomisk redning og en faglig spennende mulighet, sier forskningssjef Sven Thore Kloster til avisen.
Det er vanskelig å ikke beundre oppfinnsomheten.
Statlig sugerør som livsstrategi
Når den ene statlige pengekranen skrus igjen, finner KIFO ganske enkelt en annen å koble seg på. Man kan nesten se for seg organisasjonen som en slags akademisk blekksprut som kravler rundt i statsbudsjettet på jakt etter neste ledige sugerør.
Nå er det altså Human-Etisk Forbund som skal fungere som livbøye for KIFO – en slags gjensidig næringssymbiose mellom to institusjoner som begge lever av å overbevise staten om at deres eksistens er helt avgjørende for nasjonens åndelige helse. At ingen av dem egentlig produserer noe som kan selges på et fritt marked, er selvfølgelig bare et tegn på hvor «unik» og «samfunnsviktig» virksomheten deres er.
KIFOs forestående «forskningsprosjekt» vil derfor sannsynligvis bli et mesterverk i selvbekreftende samfunnsvitenskap – ikke nødvendigvis i metodisk forstand, men i evnen til å dokumentere nøyaktig det som sikrer instituttet en trygg plass ved statens pengetrakt også i fremtiden. At KIFO selv nå blir indirekte finansiert av Human-Etisk Forbund, vil naturligvis ikke bli omtalt som en mulig interessekonflikt, men snarere som et bevis på hvor «tverrfaglig» og «uavhengig» de er.
Man trenger knapt særlig fantasi for å se forskningsrapportene og PowerPoint-slidene foran seg allerede nå.
«Mer penger til Human-Etisk Forbund er bra for samfunnet.»
«Nå må staten bla opp mer til humanetikerne.»
Selvfølgelig vil dette bli presentert som nøytral forskning, hevet over politikk, økonomi og egeninteresse. Man kan nesten høre formuleringene allerede:
«Våre funn viser et presserende behov for økt statlig støtte.»
Hva de egentlig mener, er at deres egne lønnsslipper og prosjektmidler bør vokse i takt med deres moralske selvforståelse.
I mellomtiden sitter vanlige arbeidstakere igjen og betaler skatten som finansierer hele forestillingen. De som faktisk bygger ting, pleier syke, underviser barn eller driver næringsliv, kan bare se på mens akademiske PowerPoint-tryllekunstnere overbeviser politikere om at deres eksistens er en investering i fellesskapet.
Kanskje blir neste steg en egen rapport fra KIFO om hvorfor staten bør finansiere flere rapporter om hvorfor staten bør finansiere mer forskning. En slags selvforsterkende pengekarusell der «vitenskapen» går rundt i sirkel, mens skattebetalerne sitter fastspent i baksetet.
Hva slags «forskning» leverer KIFO?
La oss se litt nærmere på den åndssvake «forskningen» som KIFO faktisk har produsert de siste fem årene. Her er det nemlig mye underholdende og komisk.
I en av rapportene beskriver KIFO et offentlig finansiert dialogprosjekt der religiøse ledere ble samlet på heldagssamlinger – to av dem på hotell med overnatting – og hvor alle ble pålagt å skrive navnelapper med pronomen.
KIFO-rapport «Å møte hverandre på hellig grunn» En dialog mellom religiøse ledere og skeive:
Dialogprosessen bestod av fire heldagssamlinger med obligatorisk oppmøte, nummer tre og fire var dessuten lagt til et hotell med overnatting. På de to første samlingene ble det også gitt en del informasjon om LHBT+, Pride og virksomheten til Rosa kompetanse. Dette var basert på signaler om at de religiøse lederne ønsket mer kunnskap om temaet, og at det var viktig at hele dialoggruppen kjente til terminologien. På en av samlingene ble alle – også de religiøse lederne – invitert til å skrive lapper hvor det stod hvordan de ønsket å bli tiltalt og omtalt med navn og pronomen. Økten ble opplevd som bevisstgjørende.
I en annen rapport om «Vår grønne menighet» kartlegger KIFO hvor miljøengasjerte menighetene er. Det mest oppsiktsvekkende er imidlertid ikke resultatene, men metoden: Undersøkelsen bygger i hovedsak på svar fra administrativt ansatte – ikke fra menighetens medlemmer eller geistlige. Rapporten demonstrerer hvor metodisk svak forskningen fra KIFO faktisk er.
KIFO-rapport Ta vare på skaperverket – fokuset på eget forbruk og et større ansvar:
Det er interessant at det er så mange administrativt tilsatte som svarer. Det kan bety at en spørreundersøkelse oppfattes som en henvendelse som kan kvitteres ut administrativt. Det kan kanskje være med på å forklare at svarprosenten er høyere i by-pregede menigheter, og at det er her de administrative ressursene finnes. Det kan dog også bety at de administrativt tilsatte spiller (eller: har) en nøkkelrolle.
I en tredje rapport om «strukturell rasisme» bruker KIFO en amerikansk definisjon av strukturell rasisme som eksplisitt kobles til «hvitt overherredømme», og argumenterer for at dette også bør brukes på Norge – selv om Norge historisk, demografisk og politisk er helt annerledes enn USA. I rapporten ser vi hvordan offentlig finansiert norsk forskning legger til grunn en politisert rasismeforståelse hentet rett fra amerikansk aktivisme, overfører radikale teorier til norske forhold uten tilstrekkelig kritisk refleksjon, og presenterer dette som seriøs vitenskap.
KIFO-rapport Strukturell rasisme:
«den systematiske undertrykkelsen av en rasemessig gruppe til en annen gruppes sosiale, økonomiske og politiske fordel; mer spesifikt: hvitt overherredømme»
Dette er ikke forskning — det er subsidiert selvsmøring forkledd som vitenskap.
Det er derfor ikke rart at selv Den norske kirke til slutt har fått nok av å betale millioner for akademisk papirsøppel.
Dette innlegget ble først publisert på Akroma.
