Kunstig intelligens truer ikke først og fremst fabrikkarbeidere, men kunnskapsarbeidere. I dette innlegget advarer Martin Sellner mot den kommende «maskinstormen» der millioner av kreative og akademiske yrker kan forsvinne over natten. Når KI erstatter tekstforfattere, designere og oversettere, vil det ikke bare få økonomiske følger, men også utløse en kulturell og politisk reaksjon med stort metapolitisk potensial.
Av: Martin Sellner. Oversatt av Rabulisten.
Med kunstig intelligens (KI) vil hele yrkesfelt dø ut eller bli kraftig rasjonert i løpet av få år. Rutinearbeid forsvinner, prosesser perfeksjoneres, arbeidskraft frigjøres, konkurransen skjerpes, innovasjon og forskning akselereres, alt dette drives frem av KI.
Så snart KI-agenter er modne og tilgjengelige for massene, vil millioner av kunnskapsarbeidsplasser forsvinne på et øyeblikk. Akkurat som arbeidsmarkedet i det gamle Roma ble oversvømt av billige slaver fra Kartago, vil det globale arbeidsmarkedet oversvømmes av KI-slaver. Alle har råd til dem. De jobber uten ferie, lønn eller sosiale kostnader. Hvem rammes hardest?
Ikke de som arbeider med nevene, men de som arbeider med pannen er under press. I flere tiår har forfattere, konsulenter, terapeuter, byråkrater, regnskapsførere, designere, kodere og advokater kunnet betrakte arbeiderklassens skjebne på trygg avstand. Automatisering, utflagging til lavkostland og import av billig arbeidskraft angikk ikke dem. Men nå er alt annerledes. Nå havner de under KI-hjulene.
Allerede i dag overgår mange KI-verktøy gjennomsnittsnivået innen disse yrkene. Nettsider, apper, video- og bildebehandling, markedsføring, terapi, rutinemessige juridiske spørsmål, administrasjon, rådgivning, infografikk, alt dette leverer KI allerede, eller vil snart levere, billigere og mer effektivt. Geniene er (enn så lenge) uerstattelige. Men det brede mellomskiktet av kunnskapsarbeidere mister sitt monopol.
De som tilpasser seg tidlig og blir KI-allroundere vil vinne. Men de fleste vil tape. Dette er unikt. Tidligere har teknologiske nyvinninger nesten alltid rammet ufaglærte og sosialt marginaliserte grupper. Veverne ble fattige av vevstolen. Lyktetennere ble overflødige med det elektriske lyset. Drosjesjåførene mistet sitt levebrød med bilen. Resultatet: ukoordinerte og mislykkede sosiale opprør.
Men denne gangen rammer det ikke kulturelt svake, sosialt marginaliserte fag- og hjelpearbeidere. Tapere i dette teknologiske fremskrittet vil være designere, markedsførere, kunstnere, forfattere, stemmeskuespillere, oversettere, filosofer, malere, fotografer og journalister med flere. Denne skjebnefellesskapen besitter massiv mediemakt. Den er nettverksbasert, (enn så lenge) velstående, og i stand til å uttrykke seg og drive kampanjer.
Hva skjer når millioner av ideologiske, visuelle og tekstlige produsenter plutselig mister sitt eksistensgrunnlag? Den kommende ny-ludditiske protestbevegelsen vil heller ikke vinne frem. Men den vil ha sterke narrativer, brede aksjonsformer og veltalende representanter. Hvem kanaliserer deres motstand?
Deres metapolitiske potensial vil være enormt og det kommer til å bli spennende.
