Kunstig intelligens kan skape vakre bilder, skrive dikt og komponere musikk, men kan det kalles kunst? I denne essayistiske analysen retter Spartabube blikket mot det moderne kunstbegrepet, og spør: Hva skjer med kunsten når kunstnerens sjel og personlighet forsvinner fra verket?
Av: Spartabube. Oversatt av Rabulisten.
Jeg har tidligere skrevet en artikkel om kunstig intelligens, og min holdning til KI-kunst har ikke endret seg mye med tiden, om noe har den blitt skjerpet.
La meg si det med én gang: KI-kunst er ikke kunst, og bør heller ikke betraktes som det. KI kan riktignok male et vakkert bilde, skrive helt anstendige dikt og lage tålelig musikk, men det mangler det som virkelig gjør noe til kunst. Og dette «noe» er ikke den overfladiske estetikken.
Kunstens sanne kjerne
Kunstens egentlige kjerne er ikke motivet som springer i ansiktet på betrakteren. Kunstens kjerne er kunstnerens personlighet, som avgjør hvordan han håndterer motivet og til slutt skaper selve kunstverket. Det er derfor ikke overraskende at Oscar Wilde betraktet sitt eget liv som sin egentlige kunst, og sitt forfatterskap bare som en avglans av dette. Wilde forsto at det var hans personlighet som skapte verkene, og at det er denne personligheten leserne beundrer. Med en annen personlighet ville han ha skapt andre verk.
Også hos Lovecraft er det etter min mening tydelig at mange av fortellingene hans springer ut av forfatterens egen biografi. Alle vitenskapsmennene som dukker opp hos ham i uforholdsmessig stort antall, står i sterk kontrast til Lovecrafts egen avsluttede utdanning, som han ble nektet på grunn av uflaks. Og den som ikke selv føler en slik kosmisk gru et sted, som ikke lever i et slikt mareritt, ville heller ikke være i stand til å finne opp så mange nye varianter av det.
De antikke tragedieforfatterne behandlet stort sett de samme mytiske stoffene. Det som ble vurdert i dramakonkurransene og brakte heder til vinneren, var derfor ikke motivet, for det var likt for alle. De tre store, Aiskhylos, Sofokles og Euripides, skrev alle tragedier om samme emne, Elektra. Det som skilte dem fra hverandre, var ikke innholdet, men hvordan de behandlet stoffet; deres personlige tolkning av motivet.
Moderne kunst er ikke selvutfoldelse
Ekte kunst er først og fremst selvutfoldelse for den skapende. I møtet med motivet uttrykker kunstneren sitt unike verdenssyn. I beste fall gir det betrakteren et nytt blikk på tilværelsen, som beriker hans eget liv.
Derfor må man heller ikke innbille seg at moderne kunst fortjener betegnelsen kunst. Det er den nemlig ikke. Enten det dreier seg om et dødt objekt eller kunstnerens sjel: Objektet må nødvendigvis treffe betrakteren.
Det kan hende det en gang var en original provokasjon fra en intellektuell forløper å bevisst bryte med tradisjonelle oppfatninger og sette etablerte kunstnormer på prøve. Men å gjenta det samme i hundre år, med stadig mer ekstreme virkemidler, er ikke lenger originalt ja, det er ikke engang provoserende. Det er uttrykk for mangel på idéer og evner. Moderne kunst vekker i alle fall ingen begeistring, og selv forargelsen uteblir stadig oftere. I bunn og grunn gjør den betrakteren bare trett.
Var moderne kunst et ærlig forsøk på selvutfoldelse, ville det vitne om en personlighet som får det til å gå kaldt nedover ryggen på meg. Det presenteres ingenting som noen oppriktig kunne føle som en berikelse. Jeg blir snarere minnet om vitenskapsmann-landsbyen fra Gullivers reiser.
Lovecrafts skrekkunivers kan nok avdekke dype sjelstilstander som man kan synes synd på forfatteren for, men måten han bearbeider disse på, er respektverdig. Det samme kan ikke sies om moderne kunstnere, om det i det hele tatt er deres egne indre avgrunner som uttrykkes.
For jeg antar at selv kunstneren bak moderne kunst ikke lenger føler noen personlig tilknytning til verket. Og dermed mangler det som gjør kunst til kunst. Et moderne kunstverk kunne like gjerne vært avgjort med terningkast. Og derfor fortjener det fortsatt ingen oppmerksomhet.
Fra moderne kunst til KI
Dermed er vi egentlig ikke langt unna KI-kunst. Den er i bunn og grunn også bare et tilfeldig resultat. Hvor mange terninger som skal brukes, kan KI-skaperen kanskje bestemme. Men mens den moderne kunstneren gir blaffen i hvilket tall som kommer opp, har ikke KI-skaperen engang kontroll over terningene. Den moderne kunstneren kunne i det minste forsøke å kaste en sekser, forutsatt at han har nok teknisk dyktighet, mens KI-skaperen må ta det som kommer, og kan i beste fall kaste på nytt hvis resultatet er altfor dårlig. Ingen av dem har en reell sjelstilknytning til sluttproduktet, så hvorfor skulle betrakteren ha det?
I Inspector Akane Tsunemori sier Shogo Makishima at «relasjoner til andre en gang var grunnlaget for selvet». Jeg tror ikke det er tilfeldig at kunstnere hvis kunst jeg beundrer, også virker sympatisk som mennesker, jo mer jeg lærer om deres synspunkter og vaner. Kunstverket er et sosialt medium som lar oss utforske vår relasjon til kunstneren. Der hvor det ikke finnes noen relasjon å utforske, er kunsten verdiløs for mennesket som sosialt vesen. Man kunne like gjerne stirre på et hvitt lerret. Det ville gi oss like god innsikt i kunstnerens sjelsliv som moderne kunst eller KI-kunst.
God kunst krever at kunstneren legger en del av sin sjel i verket. Han må blottlegge sitt indre og gjøre seg sårbar for ondsinnede angrep. Alt annet kan kanskje se pent ut, men det vil mangle den personlige og individuelle stilen som er en forutsetning for gjenkjennelse og storhet.
Hvem kunne vel finne på å selge librettoen til en Wagner-opera som et Shakespeare-drama og oppføre Kong Lear i Bayreuth, uten at noen merket det?
KI hemmer kunstneren
KI-kunst kan være et leketøy, et verktøy for folk som uansett ikke har potensial til å skape ekte og selvstendig kunst.
Men for alle som faktisk evner å skape noe på egen hånd, vil det være frustrerende at KI aldri klarer å treffe akkurat det uttrykket han selv hadde i hodet. Det er nemlig umulig, for det ville forutsette at noen andre hadde sett verden på nøyaktig samme måte før, siden KI trenes på tidligere verk. For en som ønsker å uttrykke seg selv, kan det heller ikke være tilfredsstillende å få servert et ferdig resultat fra en maskin, som han så skal «føle seg uttrykt» gjennom. Man kunne like gjerne be et annet menneske skape det man forestiller seg, men det ville uansett ikke være ens eget uttrykk, og det vil man instinktivt merke.
Det ufullkomne skjerper forestillingsevnen
Og så, noe jeg mener er enda viktigere: Den skapende forestillingen blir ofte først virkelig skjerpet og bearbeidet under selve skapelsesprosessen.
Å ha noe ufullkomment foran seg, er ikke nødvendigvis negativt. Et vers som halter, eller et urimelig rim, tvinger kunstneren til å finne alternative formuleringer og dermed bli tydeligere på hva han egentlig vil uttrykke.
Først gjennom denne prosessen blir kunstneren fullt bevisst sine indre drivkrefter, og kan til slutt meisle dem ut i perfekt form. Fra fantasiens grove marmorblokk trer etter hvert en David-skulptur frem, som gir betrakteren gåsehud.
En KI derimot, leverer det første, beste resultatet som ofte er ganske brukbart og frister til å slå seg til ro i stedet for å gå dypere inn i seg selv. Resultatet blir dermed ikke uttrykk for kunstnersjelen. Man lærer lite om kunstneren av dette verket. Og hva KI’en angår, får man vite noe om teknikkens tilstand, men ikke stort mer.
Det hjelper lite med finjusteringer og kommandoendringer, for allerede da er KI-brukeren ikke lenger i indre dialog med seg selv, men med bildet foran seg: blikket snevres inn; resultatet blir uekte.
Skaperen vil alltid skape
Hva kan vi gjøre, nå i KI-revolusjonens tidsalder? Ikke stort. Og det hele lar seg trolig ikke styre ovenfra uansett.
Den sørgelige sannhet er: Den ekte kunstneren vil alltid skape, uansett om han får takk, eller blir frekt utnyttet. For han søker verken penger eller suksess. Selv om KI-kunst oversvømmer markedet, vil det ikke endre mye på hans skaperkraft.
Historisk sett har kunst aldri vært en yrkesvei for å tjene penger i et fritt marked. I tidligere tider var det fyrstene som kjøpte kunst og de brydde seg ikke om pengene de ga kunstneren. De var ganske enkelt gavmilde. I det frie markedet gikk inntektene ofte til piratkopisten, før opphavsretten ble innført. I dag er markedet så mettet at knapt noen kan stige opp fra massen og leve av kunsten alene.
Likevel har det alltid eksistert kunstnere, fordi mennesket har et naturlig driv til det. For skapere er det trist å kanskje ikke få annet igjen enn noen klapp på skulderen fra en liten vennekrets. Men de vil likevel ufortrødent fortsette å uttrykke det deres sjel krever å få sagt.
De som derimot kommer til å skjelve, klage og hyle i protest, er klåfingrede amatører og dilettanter – de som lager kunst ikke av overbevisning, men for pengenes skyld, og som mister motivasjonen så snart det slutter å rasle i pengepungen. Fra et kulturelt perspektiv er det egentlig bra at KI-kunst oversvømmer markedet: For de få verkene som da fortsatt er skapt av menneskehender, vet vi i det minste at de kommer fra noen som virkelig mener alvor med sitt verk. Resten trenger vi ikke bry oss med. For min del kan alle andre slutte å skape, så lenge det finnes én kunstner igjen på nivå med Friedrich Schiller, har vår tid all den kunsten den trenger.
