Sir Keir er ikke en Bond-skurk som stryker en hvit katt i en vulkanhule. Han er noe langt farligere i et demokrati: en karrierist uten faste prinsipper.
Av Frank Haviland. Oversatt av Rabulisten.
Keir Starmer er nå offisielt den mest upopulære statsministeren i moderne historie. Skarve 18 % av velgerne ser på ham positivt, mens flertallet på 75 % ikke gjør det. Mer enn halvparten av den britiske befolkningen ønsker at han skal gå av, og hvis jeg skulle våge meg på et anslag, vil jeg si at den andelen er betydelig høyere blant Labours egen frontbenk. Dette er ikke midtveisuroen til en regjering som prøver å finne fotfeste. Dette er en kollaps i sakte film av en mann som lovet «integritet» og «stabilitet», og i stedet har levert det politiske motstykket til en klovnebil: endeløse, skrikende U-svinger, donorsaker i stedet for kremkaker, og en voksende mistanke om at føreren, langt fra å være fortapt, vet nøyaktig hvor han vil.
Alle politiske karrierer ender i fiasko, sier man, men det pleier å ta litt lengre tid før velgerne mister kjærligheten til sine ledere. Major, Brown, Cameron, May, Johnson og Sunak hadde sine kritikere, selvsagt. Og selv om ingen av dem var spesielt inspirerende, var de heller ikke universelt hatet på den måten Starmer ser ut til å være. Selv Thatcher og Blair, som det er rimelig å si faktisk ble hatet mot slutten av sine perioder, trengte tre valgperioder for fullt ut å oppnå offentlighetens forakt. Starmer har matchet og overgått dem på 18 måneder. Det finnes en grunn til det, og jeg mener jeg vet hva den er.
For det første holder ikke lenger inkompetanseforsvaret som vanligvis rulles ut for å holde Starmer på plass, og merkelig nok er det noe selv hans politiske motstandere liker å ty til. Ekte inkompetanse er tilfeldig, sprikende og til tider selvskadelig. Starmers feil viser en uhyggelig konsistens, som en GPS programmert av en gris på vei til slakteriet. Hver eneste store «feil» peker i samme retning: åpne grenser, selektiv rettferdighet, beskyttede velgerblokker, og straff av dem som legger merke til det. Under Starmer er britene ikke lenger bare i praksis borgere av annen rang i sitt eget land, de er erklært å være det.
Jeg foretrekker en annen forklaring på hans manglende popularitet: Starmer hater både Storbritannia og det britiske folk, og velgerne vet det. Ikke det nye Storbritannia, forstå, det multikulturelle marerittet innført av Blair og uthult av rekken av feige «konservative» som fulgte etter ham. Nei, det gamle Storbritannia, den en gang så store nasjonen. Landet til Magna Carta, Shakespeare og imperiet. Historien til disse øyene og menneskene som vitner om den. Det høres kanskje ut som ren overdrivelse, men tenk et øyeblikk på det vedvarende angrepet på vår arv. Akkurat som banken sjelden gjør feil til din fordel, tyder den anti-britiske kursen under Starmer på en tilsvarende vilje til at «feilene» alltid går én vei.
Statsminister Starmer lovet velgerne at han skulle slå hardt ned på ulovlig innvandring: «Jeg er tydelig: vi vil ikke belønne ulovlig innreise. Hvis du krysser Kanalen ulovlig, vil du bli internert og sendt tilbake.» For ordens skyld lovet også alle statsministre siden Cameron det samme, og alle mislyktes. Men under Starmer er det vanskelig å unngå mistanken om at han ikke engang later som han prøver. Siden Starmer tiltrådte i juli 2024, har 65 922 migranter krysset Kanalen, flere enn under noen tidligere statsminister i en tilsvarende periode. Ukentlig gjennomsnitt er 790 ankomster, nesten dobbelt så høyt som Boris Johnsons 404. Bare i 2025 ankom 41 472 personer, 13 % mer enn i 2024, og det nest høyeste årlige tallet som er registrert. Rwanda-ordningen ble skrotet på dag én med den teatralske gesten til en mann som river en parkeringsbot. Den mye omtalte Border Security Command har lite mer enn pressemeldinger å vise til, mens returavtalen med Frankrike fortsatt er det diplomatiske motstykket til et strengt formulert brev.
Tidligere i år hevdet Starmer at «Å bekjempe vold mot kvinner og jenter er ikke bare en prioritet for min regjering. Det er sentralt for hvem jeg er.» Men er det virkelig tilfelle? Dette er tross alt mannen som avfeide den nasjonale etterforskningen av grooming-gjenger som «ytterliggående høyre-politikk» og gjorde alt han kunne for å stanse den. Først etter Baroness Caseys knusende gjennomgang og vedvarende offentlig press snudde han i juni 2025. Selv nå vakler etterforskningen, med oppsigelser fra overlevende og påstander om statlig manipulasjon. I tillegg ble et sentralt Courtsdesk-arkiv med 4,8 millioner rettsdokumenter som kastet lys over skandalens reelle omfang, beordret slettet av HMCTS på grunn av «uautorisert deling». Slettingen ble stanset, og nok en U-sving gjennomført, igjen først etter offentlig raseri.
På den internasjonale scenen virker Starmer fast bestemt på å redusere Storbritannias betydning. Overføringen av Chagosøyene til Mauritius, et britisk oversjøisk territorium i over to århundrer, og den 10 milliarder pund dyre leieavtalen for den felles britisk-amerikanske militærbasen på Diego Garcia, er umulige å forsvare for en statsminister som har nasjonens beste i tankene. At Putin har rost avtalen, mens president Trump kalte den «en stor feil», tyder heller ikke på at Starmer styrker det «spesielle forholdet».
Som om ikke dette var tilstrekkelig for å glede Kina, har Starmer også godkjent en massiv kinesisk «superambassade» midt i London. Tradisjonelt måtte kineserne jobbe litt hardere for å spionere i hovedstaden, ofte ved å bruke Labour-parlamentarikere eller deres ektefeller. Hva fikk Starmer i retur? Visumfri reise for britiske borgere, ikke akkurat en stor innrømmelse, ettersom den kinesiske staten sannsynligvis allerede vet mer om oss enn vår egen regjering gjør. Det er ikke mye mer Starmer kan gi bort, selv om den konservative lederen spøkte med at han kanskje også gir bort Isle of Wight. Det er fortsatt tid.
Mens Starmer stadig preker om «toleranse» og «fellesskap», reserverer hans regjering de mykeste hanskene og de dypeste lommene for én interessegruppe fremfor alle andre: Storbritannias muslimske befolkning. Etter en enkelt mistenkt brannstiftelse ved en moské i Peacehaven, kom Starmer raskt med 10 millioner pund ekstra i oktober 2025 til kameraovervåking, alarmer, gjerder og vakter. Kirker, synagoger og eldre som fryser i hjemmene sine fikk ikke samme beskyttelse, men de har heller ikke for vane å stemme «riktig».
Deretter kom kandidaturet til Shahid Butt, en dømt terrorist som stilte til valg til bystyret i Birmingham. Ingen grunn til bekymring, Butt kan være en «tidligere» jihadist som oppfordret «alle muslimer» til å møte opp på Villa Park for å protestere mot lagets kamp mot Maccabi Tel Aviv, men han forsikrer oss om at han er «den ideelle kandidaten» til å representere sitt område. Starmer var antagelig for opptatt til å få dette på sitt bord, ettersom han allerede arbeidet for en ny offisiell definisjon av «anti-muslimsk fiendtlighet» og utnevnelsen av en islamofobi-tsar for å håndtere kritikk av islam, masseinnvandring eller tildekkingen av grooming-gjenger.
Det verste av alt var likevel Starmers respons på massakren i Southport. Hva var det som særlig vekket Keir Starmers empati? Ikke de tre små jentene som ble drept, heller ikke de sørgende familiene. Nei. En krypende offentlig erklæring om solidaritet med det muslimske miljøet, de egentlige ofrene for denne tragedien. «Vi står med dere», sa han. Han burde blitt fjernet fra embetet på stedet.
Starmer er en mann som bryr seg om fremtoning. Han er fast bestemt på å identifisere seg med enhver demografisk gruppe som finnes, bortsett fra én, den hvite arbeiderklassen, gruppen han ustanselig hevder å tilhøre. Når bekymringene som uttrykkes er fra den hvite arbeiderklassen, ryggraden i landet, tidligere Labours kjernevelgere, og for øvrig de som i minst grad kan forsvare seg mot konsekvensene av Labours politikk, da er det «ytterliggående høyre» dette og «ytterliggående høyre» hint, og fengsel i løpet av et øyeblikk. Lucy Connolly-saken er nå lærebokeksempel. Connolly ble hurtigbehandlet som en «nødavgjørelse», med riksadvokat Lord Hermer som godkjente saken på bare 12 timer. Interne notater viser at ministre var «fast bestemt på å statuere et eksempel» med henne. Hennes forbrytelse? Ett enkelt opphetet innlegg etter Southport-drapene, raskt slettet, med uttrykt anger. Hun fikk 31 måneders fengsel.
Sir Keir er ikke en Bond-skurk som stryker en hvit katt i en vulkanhule. Han er noe langt farligere i et demokrati: en karrierist uten faste prinsipper, en mann hvis «sosialisme» er av lenestol-typen som aldri har kostet ham noe. Han tror ikke på noe annet enn det fokusgrupper og givere aksepterer. Når interessene til britiske innfødte kolliderer med prioriteringene til etniske velgerblokker, er det alltid førstnevnte som må vike.
Definisjonen av forræderi er å svikte sin suveren eller sitt land, jeg foretrekker det siste. Jeg mener Blair var intet mindre enn en forræder mot dette landet, og jeg vil plassere Starmer på samme nivå. Storbritannia trenger en statsminister som setter landets interesser først. Inntil Starmer gjør det, og det er lite sannsynlig at han noen gang vil gjøre det, overbeviser han offentligheten om at han ikke bare er inkompetent, han er på vei dit han selv ønsker å gå.
Velgerne gjør klokt i å stemme deretter.
Saken ble først publisert på The New Conservative.
Frank Haviland er redaktør for The New Conservative, fast spaltist i flere britiske publikasjoner, og forfatter av Banalysis: The Lie Destroying the West.
