Den katolske avisen Die Tagespost forsøkte å knytte Martin Sellners remigrasjonskonsept til teknokratisk befolkningsplanlegging og nasjonalsosialismen. Nå slår den katolske teologen David Berger tilbake og argumenterer for at ønsket om å bevare et folks kultur og historiske kontinuitet har solid støtte i katolsk sosiallære.
Den katolske avisen Die Tagespost sammenlignet Martin Sellners remigrasjonskonsept med teknokratisk befolkningsplanlegging og trakk paralleller til nasjonalsosialismen. Nå får avisen kraftig motbør fra den katolske forfatteren David Berger, som mener ønsket om å bevare et folks kulturelle kontinuitet har solid støtte i katolsk sosiallære.
Den tyske katolske avisen Die Tagespost publiserte 1. september en omfattende kritikk av den østerrikske aktivisten Martin Sellners remigrasjonskonsept.
Artikkelen var skrevet av Jan-Carl Bütje, som hevdet at Sellner ønsker å virkeliggjøre en «reaksjonær utopi» gjennom sosialteknisk befolkningsplanlegging. Bütje rettet særlig kritikk mot Sellners forslag om et såkalt assimilasjonsmonitor, som skal undersøke graden av kulturell tilpasning blant forskjellige grupper.
Kritikken fikk raskt svar. Dagen etter publiserte den katolske teologen og forfatteren David Berger et tilsvar i Philosophia Perennis.
Berger mener Die Tagesposts kritikk bommer på selve kjernen i den katolske sosiallæren. Kirken anerkjenner ikke bare det enkelte menneskets verdighet, men også familien, folket, nasjonen, kulturarven og det politiske fellesskapet som verdier det er legitimt å beskytte.
Trakk paralleller til nasjonalsosialismen
Die Tagespost hevdet at Sellners forslag har en «strukturell nærhet» til befolkningsforskere som under nasjonalsosialismen arbeidet med planleggingen av en ny europeisk orden.
Samtidig innrømmet Bütje at Sellners etnokulturalisme skiller seg grunnleggende fra den nasjonalsosialistiske raselæren. Sellner argumenterer ikke biologisk, han mener assimilasjon er mulig, og tiltakene hans er ikke rettet mot voldelig fordrivelse eller fysisk utslettelse av folkegrupper.
Ifølge Die Tagespost ligger likheten derfor først og fremst i måten det tenkes på. Staten fastsetter et ønsket mål for befolkningens sammensetning og forsøker deretter å nå dette målet gjennom politiske og administrative tiltak.
Berger mener denne sammenligningen er så vid og formell at den mister sin forklaringskraft.
Nesten alle moderne stater fører statistikk over fødselstall, innvandring, integrering og statsborgerskap. De avgjør hvem som får oppholdstillatelse, hvilke krav som skal stilles ved statsborgerskap, og hvor mange innvandrere landet kan ta imot. Også en politikk som åpner for omfattende innvandring, påvirker befolkningens fremtidige sammensetning.
Dermed blir det urimelig å omtale masseinnvandring som en naturlig samfunnsutvikling, mens tiltak for å begrense eller reversere utviklingen stemples som farlig befolkningsplanlegging.
Kan kritisere virkemidlene uten å avvise målet
Berger understreker at han kjenner og verdsetter Sellner personlig. Det betyr likevel ikke at han støtter alle forslagene hans ukritisk.
Forsøket på å måle assimilasjon gjennom blant annet språkbruk, identitet, vennekrets, medievaner og kulturelle oppfatninger kan etter Bergers syn bli for teknokratisk. Menneskelig tilhørighet og kulturell identitet lar seg ikke fullt ut redusere til tall og kategorier.
Men svakheter ved et bestemt måleinstrument gjør ikke selve problemet irrelevant. De gjør heller ikke målet om å bevare et folks kulturelle og historiske kontinuitet illegitimt.
Berger mener en seriøs katolsk kritikk burde rette oppmerksomheten mot målene, virkemidlene og grensene for politikken. Spørsmålet må være om menneskeverdet respekteres, om politikken tjener et legitimt felles gode, og om tiltakene er forholdsmessige.
Å trekke frem nasjonalsosialismen, samtidig som man erkjenner at Sellner verken argumenterer biologisk eller går inn for voldelig fordrivelse, bidrar ifølge Berger mer til moralsk mistenkeliggjøring enn til en saklig debatt.
Kirken anerkjenner folk og nasjoner
Berger viser til pave Johannes Paul IIs tale til UNESCO i 1980. Paven beskrev nasjonen som et stort fellesskap som først og fremst holdes sammen av kulturen. Han understreket også at nasjonen eksisterer gjennom og for sin kultur.
Det kristne menneskesynet kan derfor ikke reduseres til forestillingen om et isolert individ uten familie, historie eller kulturell tilhørighet. Mennesket fødes inn i konkrete fellesskap, lærer et språk og mottar en kulturarv.
Familie, hjemsted, folk og nasjon står ikke nødvendigvis i motsetning til menneskeverdet. De er blant rammene som gjør et konkret menneskelig og sosialt liv mulig.
Berger viser også til det katolske prinsippet om ordo amoris, kjærlighetens orden. Det innebærer at mennesker har særlige plikter overfor dem som står dem nærmest. Foreldre har et spesielt ansvar for sine barn, og politiske ledere har et særlig ansvar for det samfunnet de er satt til å styre.
Dette utelukker ikke plikten til å hjelpe fremmede. Men det betyr at hjelpen må inngå i en ordnet forståelse av ansvar og fellesskap.
Ikke noe ubegrenset krav på innvandring
Den katolske kirkes katekisme slår fast at velstående land bør ta imot mennesker som ikke finner trygghet eller livsnødvendige vilkår i hjemlandet.
Samtidig åpner katekismen uttrykkelig for at politiske myndigheter kan regulere innvandringen av hensyn til det felles beste. Innvandrere har på sin side plikt til å respektere vertslandets materielle og åndelige arv, følge lovene og bidra til fellesskapet.
Ifølge Berger finnes det derfor ikke noe ubegrenset krav på innvandring i katolsk lære.
Katolsk sosiallære er heller ikke til hinder for strengere innvandringspolitikk, retur av personer uten lovlig opphold, frivill retur, strengere krav til statsborgerskap eller klare forventninger om kulturell assimilasjon.
Samtidig må rettigheter, personlige forhold og forholdsmessighet respekteres. Kollektiv rettsløshet basert utelukkende på avstamning ville være uforenlig med det kristne menneskesynet.
Masseinnvandring er heller ikke nøytral
Et sentralt punkt i Bergers tilsvar er at migrasjon aldri er demografisk eller kulturelt nøytral.
Når et land tar imot millioner av mennesker, endrer reglene for statsborgerskap og slutter å stille tydelige krav om assimilasjon, påvirker dette samfunnets fremtid. Utviklingen oppstår ikke av seg selv, men følger av politiske vedtak.
Die Tagesposts argumentasjon kan derfor ende i det Berger omtaler som en konservatisme for fullbyrdede fakta. Først gjennomfører progressive myndigheter store samfunnsendringer. Deretter hevdes det at ethvert forsøk på å korrigere utviklingen er unaturlig, kunstig eller farlig.
Resultatet blir at politisk skapte demografiske endringer får vern som om de var organiske og uunngåelige.
Et legitimt ønske om kulturell kontinuitet
Berger stiller til slutt et grunnleggende spørsmål: Har et folk rett til å ønske at det også i kommende generasjoner skal bestå som et historisk og kulturelt gjenkjennelig fellesskap?
Hans svar er ja.
Dette innebærer ikke et krav om etnisk renhet. Folk og kulturer har alltid forandret seg, tatt opp fremmede impulser og assimilert mennesker med en annen bakgrunn. Men evnen til forandring er ikke det samme som likegyldighet overfor egen overlevelse.
En kultur kan lettere ta opp i seg nye mennesker når den selv har en sterk identitet. Å forvente at innvandrere lærer språket, respekterer lovene og tilpasser seg grunnleggende kulturelle normer, er ikke å frata dem verdighet. Det er å behandle dem som ansvarlige mennesker som kan bli reelle medlemmer av fellesskapet.
Rabulisten mener Berger setter ord på en nødvendig og lenge forsømt sannhet. Kjærlighet til eget folk og egen kultur står ikke i motsetning til menneskeverd eller kristen nestekjærlighet. Et samfunn som ikke lenger mener det har rett til å bevare seg selv, vil til slutt heller ikke klare å føre sin arv videre.
Remigrasjon må selvsagt gjennomføres innenfor rettsstatlige og menneskelige rammer. Men ønsket om å sikre europeiske folks kulturelle og historiske kontinuitet er verken totalitært eller ukristelig. Det er et legitimt uttrykk for politisk ansvar overfor både dagens innbyggere og kommende generasjoner.
