Jean Raspail var en fransk forfatter, oppdager og monarkist som viet sitt liv til å forsvare glemte sivilisasjoner, hellige konger og tapte idealer. Med sin særegne blanding av romantisk patos og sivilisasjonskritikk skrev han seg inn i historien som både drømmer og profet. Nå, fem år etter hans død, er The Camp of the Saints, hans mest utskjelte og mest leste verk, tilbake i offentligheten, omtalt i Washington Examiner som en «bad bad book» alle bør lese. Romanen, som lenge har vært utilgjengelig på engelsk, får ny oversettelse denne sommeren. Dermed gjenåpnes debatten om en bok som splitter lesere, men samler stadig flere rundt én konklusjon: Den var ikke skrevet for å behage, men for å advare.
Født 5. juli 1925 i Chemillé-sur-Dême (Indre-et-Loire), er Jean Raspail en av de uklassifiserbare forfatterne som har satt spor i fransk litteratur med sin særegenhet, sitt mot og sin kjærlighet til tapte saker. Han døde 94 år gammel 13. juni 2020 i Paris, og etterlot seg et rikt og mangfoldig forfatterskap som utforsker grensene mellom den virkelige verden og fantasien. Forfatter, oppdager, åpenlyst monarkist og katolikk med et tragisk anstrøk, var Raspail en romantiker, en stående drømmer, men også en utskjelt profet.
Han kom fra en borgerlig familie (faren var president for Grands Moulins de Corbeil) og vokste opp i Paris, mellom katolske institusjoner og streng disiplin. Men ganske tidlig kjente den unge mannen på en nomadisk lengsel. Ikke engang 25 år gammel legger han ut på sin første ekspedisjon, i kano, i fotsporene til misjonæren Marquette, fra Québec til New Orleans. Det ble starten på en lang rekke reiser. Han krysser Amerika fra Ildlandet til Alaska, leder en ekspedisjon i Inkaenes fotspor, bor i Japan … Hans litterære verk springer ut av disse ekstreme landskapene, truede folkeslag og en lojalitet til glemte sivilisasjoner. Dette kommer frem i en artikkel i Breizh-info.com.
Raspail nektet alltid å bøye seg for den triumferende moderniteten. Hans kjærlighet til tradisjon, monarki og ære kommer til uttrykk i figuren Orélie-Antoine de Tounens, en advokat fra Périgord som på 1800-tallet utropte seg selv til «konge av Araucania og Patagonia». I romanen Moi, Antoine de Tounens, roi de Patagonie gjenforteller Raspail denne både absurde og storslåtte sagaen, og gjør den til sin egen. Han gikk så langt som å utnevne seg selv til generalkonsul for Patagonia, og bar stolt et blå-hvit-grønt flagg mens han, med humor og alvor, delte ut pass til sine trofaste. Dette imaginære kongedømmet ble en «reservefedreland», et tilfluktssted for sjeler som savnet transcendens.
Le Camp des Saints, den forhatte profetien
I 1973 rystet Jean Raspail det litterære Frankrike med Le Camp des Saints, en dystopisk roman som skildrer masseankomsten av indiske migranter på Frankrikes kyst, noe som fører til vestlig sivilisasjons sammenbrudd. Lenge ignorert av kritikerne ble boken til slutt en undergrunnssuksess, og etter hvert en referanse for den identitære høyresiden, både i Frankrike og USA. Den er oversatt til en rekke språk (blant annet norsk) og har med tiden blitt lest enten som en profetisk visjon eller som et rasistisk kampskrift, avhengig av øynene som ser. Marine Le Pen og Asle Toje er to av mange som fremholder den som et profetisk verk; den progressive pressen fordømmer den som hatefulle fantasier. Dette dype skillet preget Raspails offentlige image resten av livet, men han sto alltid ved sine overbevisninger, uten kompromiss.
Raspail var imidlertid langt mer enn Le Camp des Saints. Hans verk er omfattende, og inkluderer romaner, reiseskildringer, kronikker og noveller. Sire, Sept cavaliers, Qui se souvient des hommes …, L’Anneau du pêcheur, alle er bøker der eventyret forenes med det mystiske, der storhet sameksisterer med tragedien. Stilen er klassisk, presis og opphøyd. Han skriver som om han heiser en fane.
Hans katolske tro, farget av alvor og mørke, gjennomsyrer romanene. Han drømmer om hellige konger, sveitsiske garde og katedraler reist som vern mot det moderne samfunnets heslighet. Han kjemper for minnet om Ludvig XVI, støtter Parti des forces nouvelles og senere TV Libertés. Hans engasjementer er tydelige, sammenhengende og trofaste mot hans idé om en sivilisert verden.
Raspail ble tildelt Grand prix du roman fra det franske akademi i 1981, og Grand prix de littérature i 2003. Han ble anerkjent, men aldri fullt ut feiret. Da han døde, samlet begravelsen i Saint-Roch-kirken et sammensatt publikum: monarkister, forfattere, offiserer og unge lesere. Kisten hans var dekket av det patagonske flagget, et sterkt bilde, verdig mannen selv.
Hans kone Aliette, som fulgte ham på reisene og hjalp til med skrivingen, døde i 2022. Nå er de begge forent på Montparnasse gravlund, i et Frankrike de elsket høyt og fryktet å se gå tapt.
Jean Raspail løp aldri etter tidens trender. Han skrev for dem som «tror på det transcendente, på nødvendigheten av å heve tanken». Hans verk er en kompassnål for sjeler som søker det andre, for dem som lengter etter en tapt storhet. Som romankunstens både dommedagsseende og heltemodige fanebærer, vil han stå igjen som en av de siste franske forfattere som våget å forsvare en verdensanskuelse, med stil, tro og et mot som i dag er blitt sjeldent.
Ny oversettelse av The Camp of the Saints denne sommeren
En av de mest kontroversielle bøkene i moderne europeisk litteraturhistorie vender tilbake: Jean Raspails roman The Camp of the Saints har igjen dukket opp på franske bestselgerlister, og en ny engelsk oversettelse er nå varslet. Det er den uavhengige amerikanske forleggeren Vauban Books som i sommer skal gi ut verket på nytt, til glede for dem som ønsker å lese den med egne øyne, og ikke bare gjennom andres fordømmelser.
Det er skribenten Dominic Green i Washington Examiner som nylig trakk Raspails roman frem i sin artikkel «Bad books of summer» (13. juni 2025), og kalte den en bok «alle bør lese», ikke for nytelse, men for innsikt. Green omtaler The Camp of the Saints som en klassisk «bad bad book», et verk som anses som forbudt, uakseptabelt eller «farlig», men som nettopp derfor gir et viktig innblikk i vår tid.
Den ble orginalt utgitt på et stort fransk forlag og fikk ros fra kjente intellektuelle, blant dem dramatikeren Jean Anouilh, filosofen Sidney Hook og den konservative redaktøren William F. Buckley, som kalte den «en stor roman». Til og med president Ronald Reagan skal ha sagt seg «dypt imponert».
Likevel er boken i dag nærmest utilgjengelig. Den engelske oversettelsen, sist utgitt i 1994, selges nå for over 175 USD brukt. Resultatet er at publikum fratas muligheten til å gjøre seg opp en selvstendig mening om et verk som, uansett vurdering, fremstår mer forutseende enn mange andre romaner fra samme tid, som John Updikes Rabbit Redux eller Philip Roths The Great American Novel.
George Orwell skrev en gang om såkalte «gode dårlige bøker», bøker uten litterære pretensjoner, men som overlever fordi de treffer noe sant og dypt. Raspails roman er ifølge Green et eksempel på en annen kategori: den «dårlige dårlige boken», ikke fordi den nødvendigvis er dårlig skrevet, men fordi den sier ting vår samtid ikke ønsker å høre. Likevel bør den leses, mener han, nettopp fordi den – som Uncle Tom’s Cabin, Animal Farm og Houellebecqs Underkastelse, bidrar til å forstå en historisk vending.
The Camp of the Saints er nemlig ikke bare en roman, den er et varsko. Den har blitt et speil for dem som ser at Europas fremtid står på spill, og et skjellsord for dem som ønsker å bevare status quo. I Frankrike ble romanen lenge tiet i hjel, men den har nå fått en viss renessanse. I USA ble den lenge sirkulert i høyreorienterte miljøer som en undergrunnsklassiker. Nå gjør Vauban Books den tilgjengelig igjen, som del av et større opprør mot «ideologisk kuratering og portvokteri» i forlagsbransjen.
Dette skjer samtidig som andre såkalte «farlige bøker» fjernes fra markedsplasser og bibliotekhyller. William Pierces The Turner Diaries er forbudt i Canada, Frankrike og Tyskland. Amazon sluttet å selge den i 2020, samtidig som de fremdeles tilbyr verk av Ted Kaczynski og The Anarchist Cookbook. Det er, skriver Green, et eksempel på myk sensur og ideologisk hykleri.
At en roman fra 1973 igjen vekker oppsikt, sier noe om tiden vi lever i. Raspail selv så på seg selv som en forsvarer av en døende sivilisasjon, en romantiker på randen av det moderne sammenbruddet. Hans bok var ment som en advarsel, og ble av mange oppfattet som en fornærmelse. Men som Orwell, Houellebecq og Beecher Stowe før ham, beskrev han sin samtid og fremtid på en måte som vekker uro.
Med Vaubans nyutgivelse av The Camp of the Saints får en ny generasjon nå muligheten til å lese, vurdere og dømme selv. Det bør de gjøre. For hvis denne boken virkelig er så «farlig», burde vi i det minste vite hvorfor.
