Jean Raspail ble lenge sett på som en provokatør og pessimist, men femti år etter utgivelsen av Le Camp des Saints står han igjen som en profet. I en fersk anmeldelse i Scottish Daily Mail beskriver Christopher Stevens hvordan Raspails visjon fra 1971, om masseinnvandring, skyld og vestlig selvforakt, har gått fra å være litterær dystopi til politisk virkelighet.
I en fersk anmeldelse i Scottish Daily Mail 10. oktober skriver journalisten Christopher Stevens om Jean Raspails roman The Camp of the Saints, som nå er utgitt i Storbritannia for første gang, mer enn femti år etter at den ble skrevet. Og ifølge Stevens var Raspail ikke bare en forfatter, men en profet.
Raspail fikk sin visjon i 1971, mens han så utover Middelhavet fra sin villa mellom Cannes og Saint-Tropez. Han forestilte seg en armada av småbåter fylt med immigranter, så mange at noen allerede var døde. Dette marerittbildet ble til romanen Le Camp des Saints, utgitt i 1973.
Boken ble først møtt med avsky og stillhet. Selv den konservative avisen Le Figaro, der Raspail skrev, tok avstand. Venstrepressen nektet å omtale den. Men Raspail fortsatte å skrive, overbevist om at hans visjon ville bli virkelig. Og i dag, skriver Stevens, fremstår romanen som «en krigsreportasje fra helvetes munn», ubehagelig, voldsom og forbløffende presis i sin beskrivelse av Vestens moralske forfall.
Romanens sentrale spørsmål er enkelt: Hva skjer når en million migranter ankommer et land som ikke lenger tror på sin egen rett til å eksistere? Raspails svar er et samfunn lammet av skyld og selvforakt, en stat som ikke våger å forsvare seg, og et folk som kriminaliseres dersom de protesterer.
Stevens peker på hvor presist Raspail forutså vår tids ideologiske klima: hatkrimlover, selvsensur og en elite som straffer sitt eget folk for å ville beskytte seg selv. Han beskriver hvordan myndighetene i romanen innfører lover som forbyr «diskriminering, hat eller vold» basert på etnisk tilhørighet, et språk som i dag minner sterkt om moderne vestlige lovverk.
Raspail forsto også den psykologiske dimensjonen: ønsket om å sone for kolonitiden, den humanitære selvforakten som driver Vesten til å ødelegge sine egne grenser. I romanen gir Vatikanet bort alle sine skatter i et symbolsk forsøk på soning, en handling som ikke hjelper noen.
Boken kulminerer i borgerkrig og sivilisatorisk sammenbrudd. Men det mest uhyggelige, skriver Stevens, er at virkeligheten kom til Raspails dør. I februar 2001 strandet et skip med tusen kurdiske migranter på den franske kysten, bare seksti meter fra hans villa, det samme stedet der visjonen ble født.
Raspail døde i 2020, 94 år gammel, men hans roman lever videre. The Camp of the Saints leses i dag som en advarsel, et profetisk varsel om hva som skjer når et folk mister troen på seg selv.
Boken er nå utgitt av Vauban Books, og vekker fornyet debatt i Europa, et halvt århundre etter at Raspail spurte det spørsmålet som fortsatt henger i luften: Og hva om de kom?
