I dette leserinnlegget argumenterer Balbino Katz for at forbudet mot en privat konferanse med Jared Taylor markerer et nytt skritt i innskrenkningen av ytrings- og forsamlingsfriheten i Frankrike. Med utgangspunkt i politiets avbrytelse av arrangementet hevder han at myndighetene i økende grad griper inn mot meninger før de er ytret, under henvisning til «immaterielle forstyrrelser» og hensynet til sosial harmoni.
Av Balbino Katz. Oversatt av Rabulisten.
Onsdag, da kvelden begynte å senke seg, satt jeg på kontoret mitt omgitt av bøker. Veggene var nesten skjult bak bokhyller, gamle bind, uordnede mapper, glemte brosjyrer og slitte utgaver som gradvis danner rundt et menneske ikke et bibliotek, men en slags taus biografi. Utenfor gled Bretagne inn i natten med den fuktige langsomheten som får en til å tenke på havner, kalde steiner og tang som tidevannet etterlater seg. Foran meg lå noen notater, en blyant, et glass vann, og ikke langt unna hånden mine eksemplarer av Jared Taylors bøker, som jeg har eid i lang tid, samt en omfattende samling av magasinet hans American Renaissance, bevart i arkivene mine slik man oppbevarer sporene etter en forbudt debatt lenge før den i det hele tatt har blitt behandlet.
Jeg sier ikke dette av bibliografisk forfengelighet. Et bibliotek er ikke bare kulisser. Det er en indre domstol. Det minner oss om at menneskene man ønsker å bringe til taushet sjelden er de man faktisk har tatt seg tid til å lese. Jared Taylor er en amerikansk forfatter kjent for sitt arbeid om rase og identitet, metodisk av natur, tidvis iskald, fullstendig fremmed for europeisk sentimentalitet. Man kan kritisere ham, tilbakevise ham, finne ham overdreven, irritere seg over premissene hans og bestride konklusjonene hans. Men da må man først lese ham, lytte til ham og svare ham. Vår tid foretrekker moralske kortslutninger. Den tilbakeviser ikke lenger. Den hindrer.
Telefonen ringte.
I den andre enden fikk jeg vite at politiet i Paris nettopp hadde forbudt en privat konferanse organisert rundt Jared Taylor av Les Natifs. Den som ringte fortalte straks en hel saga, med omveier, instrukser, flyttede lokaler, stengte dører, administrative aksjoner og denne lukten av liten lovlig forfølgelse som slitne regimer gjerne tyr til når de ikke lenger tør å kalle sensur for det de presenterer som et spørsmål om offentlig orden. Saken kunne ha vært enda et avsnitt i den lange historien om trakassering av dissidenter. Den er mer enn det. Den markerer et nytt stadium.
Først må vi krysse Den engelske kanal, for England gir oss ofte, med noen års forsprang, den eksakte karikaturen av det kontinentale Europa senere kommer til å importere under et mer administrativt navn. Der mottar politiet ikke lenger bare instrukser om å opprettholde orden. Det mottar en doktrine. Det skal ikke lenger bare beskytte mennesker, registrere lovbrudd, pågripe skyldige og legge frem fakta for retten. Det skal omskolere seg selv.
Det er den dypere betydningen av artiklene i The Times om politiet i Hampshire og på Isle of Wight. Saken om Henry Nowak er nå velkjent, og jeg skal ikke dvele ved den. Her fungerer den som et avslørende eksempel. Bak følelsene, bildene og det offentlige raseriet oppstod et kaldere spørsmål: Hva skjer med den profesjonelle ånden i et politi når tjenestemennene frykter mindre å svikte sin primære plikt enn å uttale, tenke eller tolke tidens hellige ord på feil måte?
Den London-baserte avisen rapporterer at politifolk og ansatte i styrken gjennomgikk et obligatorisk kurs kalt «Inclusion Matters». Der fikk de undervisning om rasisme, ubevisste fordommer, privilegier og betydningen av å være en «alliert». Ordforrådet er blitt så vanlig i store organisasjoner at man nesten ikke merker den milde volden det utøver. Det høres ut som personalavdelingens språk, et bevisstgjøringskurs, en filantropisk samtale mellom to PowerPoint-slides. I virkeligheten etablerer det en komplett moralsk grammatikk. Det forteller tjenestemennene hva de skal se, hvordan de skal tolke det, hvor de antatte ofrene befinner seg, hvilke følsomheter som krever spesiell oppmerksomhet, og hvilke språklige feil som kan bli karrieremessige feiltrinn.
Den interne undersøkelsen som The Times siterer, er på dette punktet mer talende enn mange manifest. En del av politifolkene og de ansatte oppga at de følte seg «kontrollert» eller presset til å føle bestemte ting. Andre fryktet at feil kunne bli brukt mot dem. Én av fem var redd for å bli avvist for å ha sagt noe de ikke burde ha sagt. Her ligger sakens kjerne. Britisk politi blir ikke bare bedt om å unngå diskriminering. Det ville være en del av vanlig lov, anstendighet og normal disiplin i en offentlig institusjon. Det blir bedt om å internalisere et verdensbilde.
Dette verdensbildet har et praktisk navn: DEI, mangfold, rettferdighet og inkludering. Som ofte i det byråkratiske nyspråket virker hvert ord tilforlatelig isolert sett. Hvem ønsker å erklære seg motstander av mangfold i temperamenter, rettferdighet i konkrete situasjoner eller inkludering av mennesker som er blitt urettmessig ekskludert? Moderne feller kommer aldri marsjerende i militærstøvler. De kommer som seminarer, charter, skjemaer, obligatoriske moduler og styringskomiteer. De banker ikke på døren med en kølle. De kommer inn med adgangskort og et smil.
Den avgjørende vendingen skjer i overgangen fra likhet til rettferdighet. En annen artikkel i The Times viser at flere britiske offentlige institusjoner, fra Metropolitan Police til NHS England, fra den walisiske regjeringen til Companies House, fra Disclosure and Barring Service til Transport for London, har tatt i bruk formuleringer som sier at likhet ikke nødvendigvis innebærer å behandle alle likt. Ved første øyekast virker dette som sunn fornuft. En blind person, et barn, en syk person eller en eldre kvinne trenger naturligvis ikke alltid den samme hjelpen som en ung og frisk mann. Sivilisasjonen ventet ikke på mangfoldskonsulenter for å forstå det.
Men saken stopper ikke ved denne praktiske visdommen. I det nye språket er rettferdighet ikke lenger en forsiktig vurdering av enkelttilfeller. Den blir en generell doktrine. Loven skal ikke lenger bare være den samme for alle. Administrasjonen skal korrigere virkeligheten, ta hensyn til gruppetilhørighet, kompensere for antatte sår og justere sin oppførsel etter ulike grupper. Det gamle prinsippet om likhet for loven, som gjorde den offentlige tjenestemannen til en upersonlig tjener for en felles regel, viker plass for en rettferdighet som er følsom for kategorier. Vekten holdes ikke lenger rett. Den blir et justerbart instrument.
Man må forstå hvor enorm denne forskyvningen er. Den gamle engelske friheten hvilte på en enkel idé: Borgeren, rik eller fattig, hvit eller svart, mektig eller elendig, skulle møte en lov som ikke først spurte etter hans identitetsfortelling. Denne blindheten var ikke en svakhet. Den var en seier. Den bindfoldede dommeren symboliserte nettopp at rettferdigheten nektet å se det som kunne korrumpere den. Våre moderne mennesker, som tror seg mer sofistikerte, ønsker å ta av bindet. De kaller det å se virkeligheten. De forstår ikke at når rettferdigheten ser for mange ting som ligger utenfor den konkrete saken, ender den med ikke lenger å se selve saken.
Kemi Badenoch har i The Times omtalt politikk for likhet og mangfold som «kapret» av venstreorienterte aktivister. Festus Akinbusoye, den første svarte politiets og kriminalitetskommissæren, har erkjent at retningslinjene sprang ut av reelle problemer, men at pendelen har svingt for langt. En tidligere politimann i London oppsummerte det mer brutalt: Lederne skal ha svelget mangfoldspillen på bekostning av effektiviteten i styrkene sine. Utsagnet er folkelig, nesten pubaktig. Likevel har det kraften til sannheter som store kontorer ikke lenger vet hvordan de skal uttale.
Frankrike er ikke der ennå, vil noen si. Det er sant. Vårt politi har en annen historie, mer statlig, mer sentralisert, mer napoleonsk, og også hardere. Det har aldri vært bygget på den samme borgerlige nærheten som den gamle engelske konstabelen. Det er underlagt prefekten, departementet, kommandokjeden og ordrene ovenfra. Det mottar ennå ikke i samme grad denne lunkne suppen av «ubevisste fordommer», «alliertskap» og «rettferdighet» som har gjennomtrengt britiske administrasjoner. Det ville være urettferdig å likestille de to situasjonene.
Likevel begynner det også her. Og hos oss, som med fisk, råtner systemet fra hodet.
Det ser vi da fremveksten av et juridisk objekt med en forbløffende plastisitet. Forbudet trenger ikke lenger et sted, siden det retter seg mot en konferanse som kan tenkes å finne sted i flere departementer. Det trenger ikke lenger ytringer som faktisk er fremsatt, siden det retter seg mot ytringer som kunne blitt fremsatt. Det trenger ikke lenger materielle forstyrrelser, siden det påberoper seg immaterielle forstyrrelser. Det trenger ikke lenger vold, siden det hevder å beskytte den sosiale harmonien. Det trenger ikke lenger et faktum, siden det disponerer en intensjon. Borgeren blir, i denne logikken, ikke lenger straffet for det han har gjort, eller engang hindret for det han gjør. Han blir nøytralisert for det han kunne gjort mulig.
Man vil si at rettspraksis allerede anerkjenner menneskets verdighet som en del av den offentlige orden. Man vil, med den lærde tonen som sømmer seg i auditoriene, minne om saken om dvergekasting, om avgjørelsene fra Conseil d’État og om de påfølgende utvidelsene av den immaterielle offentlige orden. Så langt, så vel. Jurister elsker slike slektslinjer. De gir dem følelsen av at makten aldri beveger seg gjennom maktgrep, men gjennom stadig finere nyanseringer. Likevel ser vi nå at et begrep som oppstod, eller i det minste ble befestet, for å forhindre et show som ble ansett som nedverdigende, nå brukes til å forby en privat politisk diskusjon. Denne forskyvningen burde alarmere enhver fri ånd. Det som ble presentert som et ekstraordinært vern av menneskeverdet, blir et ordinært våpen mot dissidenter.
Verdighet, harmoni, objektive verdier, nasjonal samhørighet, republikansk tradisjon: Ingen av disse ordene er dårlige i seg selv. Nettopp fordi de er edle, blir de farlige når de brukes til å kvele. Hvem vil erklære seg motstander av verdighet? Hvem vil argumentere mot samhørighet? Hvem vil avvise harmoni? De store ordene er fløyelsgardinene makten liker å gjemme sine små forbudsmekanismer bak. Når man stadig løfter vokabularet til høyere høyder, ender man med ikke lenger å høre den tørre lyden av døren som lukkes.
Her må man avvise en bekvem sammenblanding. Politiet er ikke, i sin natur, frihetsfiendtlig. Det blir det når makten pålegger det en frihetsfiendtlig rolle. En hammer bestemmer ikke hvilket hus den bygger. En uniform skriver ikke instruksene den utfører. Det primære ansvaret ligger hos myndighetene som gjør politiet til noe annet enn vokteren av den sivile freden, nemlig til den væpnede namsmannen for den dominerende ortodoksien. Tjenestemenn blir sendt for å avbryte tale der de egentlig bare skulle garantere at ingen forstyrrer den. De blir satt til å beskytte ikke forsamlingsfriheten, men regimets moralske komfort.
Frankrike har allerede et fryktinngytende apparat. Den administrative oppløsningen av Génération Identitaire i 2021 åpnet en vei som alltid blir presentert som eksepsjonell, men som man siden benytter stadig oftere. Les Natifs i Paris, Les Remparts i Lyon og La Furie Française i Toulouse, alle disse gruppene som springer ut av eller står nær den identitære bevegelsen, lever nå under konstant overvåkning. Deres sosiale sammensetning har imidlertid lite til felles med en hemmelig hær. Det er ofte svært unge mennesker, tjue år, tjuefem år, noen ganger enda yngre, som henger opp plakater, ruller ut bannere, organiserer sportsaktiviteter, holder møter og snakker om Paris, Frankrike, Europa og identitet. Republikken, som tåler langt grovere uorden når den kommer fra de «riktige» politiske miljøene, finner plutselig fram musketerånden når disse unge menneskene ønsker å samles.
Det er her dobbeltstandarden avsløres. Det handler ikke om å hevde at enhver identitær samling er beundringsverdig, eller at enhver aktivist i dette miljøet er en helgen. Det handler om å observere statens opptreden nøkternt. Når visse saker okkuperer gatene, blokkerer universiteter, ødelegger bygninger og invaderer det offentlige rom, påberoper myndighetene seg ofte tilbakeholdenhet, avspenning, ungdom, sosial kompleksitet og retten til å demonstrere. Når identitære aktivister samles privat, finner staten plutselig igjen kraften til de gamle intendanter. Toleranse blir til mistanke. Forsiktighet blir til forbud. Frihet blir til en tilbakekallelig konsesjon.
Våre styrende har dermed funnet en svært moderne måte å redusere friheten på uten å kalle seg autoritære. De forbyr ikke en idé fordi den er feil. De forbyr den ikke engang fordi den er farlig i seg selv. De forbyr den fordi den kunne utløse en fiendtlig reaksjon, uorden, sterke følelser, en motdemonstrasjon, mediehysteri eller, nå, en forstyrrelse uten materielt innhold. Den voldelige motstanderen får dermed en indirekte vetorett. Det er nok at en mening anses som brannfarlig av sine fiender for at staten skal behandle den som en risiko. Det er en premie til intimidasjon, formulert i prefektens språkdrakt.
Carl Schmitt skrev at suverenen er den som avgjør unntakstilstanden. I våre administrative demokratier er suverenen oftere den som avgjør hvilken privat samling som blir en offentlig trussel, hvilken mulig ytring som blir et forhåndsforbudt lovbrudd, og hvilken intensjon om å samles som blir en forstyrrelse av den sosiale harmonien. Beslutningen har ikke de gamle diktaturenes larm. Den har den tørre klangen av et vedtak, en telefonsamtale, en ordre som formidles, et team som dukker opp og sier at dette ikke kan fortsette. Teppet faller uten støy. Stolene blir stående. Tilhørerne går hver til sitt. Makten kan sove godt: den har ikke sensurert, den har forebygget.
England og Frankrike følger dermed to forskjellige veier mot den samme innskrenkningen av friheten. På den andre siden av Kanalen trenger DEI-ideologien inn i samfunnsinstitusjonene, oppløser likheten i rettferdighet og gjør politifolk til engstelige elever av en rasemessig katekisme. Hos oss kommer problemet mer direkte fra staten, fra prefekturene, departementene og de politiske besettelsene. Den ene veien går gjennom opplæring, den andre gjennom ordre. Den ene skaper tjenestemenn som frykter å tenke feil, den andre skaper tjenestemenn som skal hindre visse tanker i å samles. Begge ender på samme sted: foran fredelige borgere som får forklart at friheten deres naturligvis eksisterer, så lenge de ikke bruker den på feil sted, til feil tid, med feil foredragsholder, eller til og med uten et bestemt sted i det hele tatt.
Jared Taylor er ikke det eneste temaet her. Han er testen. En frihet som bare gjelder for behagelige forfattere, godkjente meninger, statsstøttede konferanser, trendy saker, TV-studioenes indignasjon og universitetenes prekener, er ikke frihet. Det er en sosial tillatelse. Ytringsfriheten begynner nøyaktig der man hører noe man ikke hadde lyst til å høre. Forsamlingsfriheten begynner nøyaktig der mennesker samles uten å be staten om å velsigne samtalen deres.
På kontoret mitt, etter at jeg hadde lagt på røret, så jeg på bøkene som omgav meg. Mange av deres forfattere ble i sin tid bestridt, overvåket, foraktet og fordømt av samtidens konformisme. Århundrene går, konformismene skifter drakt, men den gamle fristelsen består. Det finnes alltid en makt som forklarer at andres taushet tjener den offentlige freden. Det finnes alltid en administrasjon som foretrekker død orden fremfor levende frihet. Det finnes alltid en lærd som kaller hat det som noen ganger bare er bekymring, troskap, innvending eller viljen til å forbli seg selv.
Det franske politiet er ennå ikke blitt det britiske politiet. Det har ikke fullt ut mottatt DEI-katekismen i sin anglosaksiske form. Men det er likevel utsatt for et annet press, eldre hos oss: et press fra en stat som hevder å kunne avgjøre hvilke bekymringer som kan uttrykkes og hvilke som administrativt må holdes tilbake. Fisken råtner fra hodet. Når den politiske ledelsen overgir seg til ideologisk frykt, vil politiets arm alltid ende med å utføre handlinger som ikke lenger er lovens handlinger, men regimets.
Onsdag kveld, i den andre enden av telefonen, fikk jeg derfor høre om mer enn en avbrutt konferanse. Jeg fikk høre om et symptom. I England lærer politiet å behandle mennesker ulikt i rettferdighetens navn. I Frankrike blir det bedt om å avbryte i den immaterielle offentlige ordenens navn. I begge tilfeller trekker likheten seg tilbake. I begge tilfeller blir friheten betinget. I begge tilfeller beskytter staten ikke lenger bare borgerne mot hverandre. Den beskytter sitt eget dogme mot borgerne.
