Etter de felles israelsk-amerikanske luftangrepene mot Irans øverste ledelse og bekreftelsen av Ali Khameneis død, skriver Balbino Katz at verden står ved et historisk vendepunkt. I denne personlige og geopolitisk ladede kronikken settes hendelsene inn i et lengre perspektiv, fra Vestens krise på 1970-tallet til dagens maktforskyvninger mellom USA, Kina, Russland og Europa.
Av: Balbino Katz. Oversatt av Rabulisten.
Jeg sitter på bussholdeplassen, foran den store bygningen til det argentinske forsvarsdepartementet, den gamle Edificio Libertador som, siden årene med jern og glør, ser ut over Buenos Aires som en melankolsk festning. Bussene passerer med et pust, lyset er hvitt, nesten skarpt, og på telefonen min ruller kommentarene på X forbi, disse øyeblikkelige gazetter hvor enhver, strateg for en dag, drøfter den israelsk-amerikanske luftoffensiven mot Iran.
I spaltene til Le Figaro forklarer Gilles Kepel at «siden som ble åpnet i 1979 lukkes». Formuleringen er elegant, den slår an, den beroliger dem som liker tydelige historiske brudd. Likevel tillater jeg meg å tvile. Siden lukkes ikke pent som et velordnet kapittel, den rives i stykker. Og 1979 er en for snever milepæl til å favne det som nå utspiller seg.
Jeg er gammel nok til å huske 1975. Jeg var gymnasiast, og jeg ser fortsatt for meg forsidene til L’Express, hvor man så det amerikanske helikopteret forlate taket i Saigon i en atmosfære av tropisk apokalypse. Den indokinesiske halvøyen veltet i ett sammenhengende skifte, Laos, Kambodsja, Sør-Vietnam. Portugal, midt i revolusjonær oppløsning, overlot Angola og Mosambik til marxistiske geriljaer. Den gang syntes Vesten å være ved veis ende, redusert til defensiven, rammet av moralsk og militær maktesløshet. Vi trodde vi var vitne til dets skumring.
Det må legges til at Argentina selv i 1975 befant seg på kanten av avgrunnen. Inflasjonen løp løpsk, statens autoritet smuldret opp, og væpnede organisasjoner på ytre venstre, som Montoneros eller ERP, mangedoblet attentater, kidnappinger og målrettede drap. Kasernene ble angrepet, industriledere holdt som gisler, dommere henrettet. Spiralen av vold og represjon næret en underjordisk krig. Dette klimaet av kronisk utrygghet, sammen med en dyp politisk krise, åpnet veien for kuppet i mars 1976. Mange argentinere, trette av kaoset, håpet at hæren ville gjenopprette orden. Historien skulle vise hvor tungt dette «botemiddelet» skulle veie.
Den islamske revolusjonen i 1979, ayatollahenes maktovertakelse, gisseltakningen ved den amerikanske ambassaden i Teheran, det ydmykende nederlaget for redningsforsøket godkjent av Jimmy Carter, alt dette ble oppfattet som den endelige bekreftelsen på en irreversibel nedgang. Den amerikanske makten virket rammet i hjertet, lammet. Det var av denne ydmykelsen Ronald Reagan ble valgt, og det er i dette klimaet man må plassere Falklandskrigen, da London, såret i stoltheten, besluttet at det ikke ville synke dypere. Nasjoner reiser seg av og til av stolthet.
Denne gang er det ikke lenger rom for tvil. Ayatollah Ali Khamenei er død. De iranske myndighetene har bekreftet hans bortgang etter de felles israelsk-amerikanske luftangrepene som rettet seg mot komplekset hvor Den øverste leder, presidenten og den militære toppledelsen var samlet. Forsvinningen av mannen som hadde ledet Den islamske republikken i mer enn tre tiår, er ikke lenger et rykte eller psykologisk krigføring, den er et fullbyrdet faktum med betydelige politiske konsekvenser.
Operasjonens særegenhet ligger i metoden. Ikke en uspesifikk kampanje, men måneder med overvåking, tålmodige avlyttinger, en nesten klinisk venting på øyeblikket da hele regimets toppsjikt ville være samlet i samme rom. Å slå til i fullt dagslys, på en time hvor man vanligvis aldri angriper, betydde at målet ikke var en militær installasjon, men en menneskelig konsentrasjon. Det var ikke bare en leder som ble rammet, men den interne tilliten i et system.
Den iranske gjengjeldelsen, spredt, har truffet flere land og utløst en uventet regional solidaritet. En gulfkoalisjon, som ikke eksisterte dagen før, tar form. Historiens paradoks vil at Teherans iver etter å slå bredt har bidratt til å omringe det ytterligere. Maktgrepet, dersom det bekreftes i hele sin utstrekning, ligner mindre på et slag enn på et strategisk ultimatum.
Dette vendepunktet er dårlig nytt for dem som håpet å se fremveksten av en alternativ orden strukturert rundt BRICS. I flere år har man varslet dollarenes slutt, fremveksten av et parallelt monetært system, den post-vestlige æra. Virkeligheten viser seg mer barsk. Russerne oppdager at Kina strever med å omgjøre sin monetære ambisjon til et troverdig instrument, og Beijing konstaterer at det ikke har noen effektiv brekkstang for å redde en strategisk partner som Iran når denne rammes i hjertet.
Spørsmålet om Taiwan blir dermed en avslørende test. Dersom Kina ikke benytter denne sekvensen til å prøve sin vilje og sine kapasiteter, vil det bety at dets makt for en del forblir teoretisk. Historien tilgir ikke lenge forspilte anledninger. Carl Schmitt minnet om at det politiske i siste instans defineres av skillet mellom venn og fiende. Dit vender vi tilbake, uten omsvøp, etter tiår med juridiske eufemismer.
Sittende foran den argentinske generalstaben tenker jeg på at mitt fødeland også har hatt timer hvor generalene mente de legemliggjorde den nasjonale suvereniteten overfor en fiendtlig verden. Leksjonen var streng. Maktforhold finnes, ingen avskaffer dem ved dekret, men de krever kaldt blod og måtehold. Tilbakekomsten til klassisk geopolitikk betyr ikke permanent kaos, den betyr slutten på en illusjon.
Denne nye epoken åpner også et vindu for Europa. Siden 1945 har vårt kontinent levd i skyggen av en orden formet i Washington, hvis intellektuelle premisser så vel som militære garantier det har akseptert. Denne avhengigheten er ikke bare strategisk, den er mental. Den viser seg i en tendens til å avvente den amerikanske beslutningen, til å rette seg etter dens moralske kategorier, til å internalisere dens prioriteringer. Den brutale oppvåkningen av de globale maktforholdene kan gi Europa anledningen til å gjenvinne en egen tenkning, en handlekraft som verken er mimetisk eller klagende.
Forutsetningen er at det frigjør seg fra en anger som er blitt en refleks, instrumentalisert av dets motstandere for å holde det nede. En sivilisasjon som stadig unnskylder seg, begynner til slutt å tvile på sin rett til å eksistere. Historien gir ingen våpenhvile til utmattede bevisstheter. Dersom Europa vil veie i det århundret som åpner seg, må det se verden slik den er, uten naivitet, uten hat og uten denne selvpiskingen som tas for politikk. Som Oswald Spengler skrev, dør kulturer mindre av å bli angrepet enn av ikke lenger å tro på sin egen form.
Sittende foran generalstaben tenker jeg at illusjoner alltid dør raskere enn nasjoner. Vesten som man sa var slått i 1975, reiste seg. Bygget på ruinene av et Europa knust under bomber, sprekker nå ordenen fra 1945 som man trodde var urokkelig, for øynene våre. Mellom disse to konstateringene tegner det seg en enkel og streng leksjon: historien belønner verken naivitet eller moralsk abstraksjon, den krones av klarhet og vilje.
Vi ønsket å tro at makt ville tre tilbake for prosedyrer, at institusjoner ville være nok til å disiplinere ambisjoner, at handel ville gjøre krig foreldet. Men verden vender alltid tilbake til sine fundamenter. Den styres ikke av fromme ønsker, men av likevekter. De som nekter å innrømme denne varigheten, hever seg ikke over striden, de utelukker seg selv fra den.
Khameneis bortgang er ikke bare en iransk begivenhet. Den markerer slutten på en epoke hvor man trodde at et ideologisk regime kunne opprettholdes på ubestemt tid bak skjoldet av asymmetrisk avskrekking og diplomatisk teater. Den minner om at makt, når den er besluttsom, fortsatt er avgjørende.
For Europa er leksjonen enda mer intim. Det kan ikke evig pendle mellom strategisk avhengighet og moralsk selvanklage. En sivilisasjon som tviler på seg selv, svekkes mer enn under slagene fra sine motstandere. Skal den telle i det århundret som åpner seg, må den se verden uten forskjønning, gjenfinne sansen for det tragiske og erkjenne realiteten i maktforholdene. Resten er bare diplomatisk litteratur.
