Piratene angriper ikke lenger europeiske byer, de bor der.
Av Jonathon Van Maren. 4. juli 2026. Oversatt av Rabulisten.
Den 16. juni ble Rupert Lowes rapport om voldtektsgjengene offentliggjort. De groteske detaljene i denne rapporten på 219 sider kan bare leses i mindre porsjoner. Den systematiske menneskehandelen med britiske jenter, utført av muslimske slavehandlere som ofte kalte dem skjellsord som «kuffar», vantro, mens de ble gruppevoldtatt og utsatt for tortur som knapt lar seg beskrive, samt den flere tiår lange tildekkingen, vekker raseri. Høyreprofiler fra Geert Wilders til Tommy Robinson har satt disse forbrytelsene inn i en større sammenheng, nemlig Islams historiske fiendtlighet mot det kristne Vesten. Dette motbydelige fiendskapet finnes på nesten hver eneste side.
«Bevis i rettssaker om voldtektsgjenger har gjentatte ganger vist … ofre, noen så unge som 11 år, beskrevet som «white slags», «white trash», «kuffar b**ches»», heter det i rapporten på side 140:
Gjerningsmenn ropte «Allahu Akbar» og skrøt av rasemessig overlegenhet. Likevel, så langt offentlige tilgjengelige dokumenter viser, har rasemessig motivasjon aldri én eneste gang blitt påberopt mot antihvite voldtektsgjenger, verken av påtalemyndigheten eller dommere. Dette står i skarp kontrast til hva som vanligvis skjer når hvite kriminelle blir stilt til ansvar for forbrytelser på tvers av etniske grupper.
Skandalen med voldtektsgjengene kan virke som et unikt moderne fenomen, det skrikende uekte barnet av masseinnvandring og vestlig selvforakt. Men den er mer enn det. Den er en fortsettelse av den mørke historien om muslimsk slavehandel med europeere generelt og kristne spesielt, et tema som sjelden nevnes i den vedvarende selvpiskingen rundt de flere hundre år gamle forbrytelsene knyttet til den transatlantiske slavehandelen, som ble forbudt av britene for over to hundre år siden gjennom kristne abolisjonister. Slaveriet fortsatte langt inn på 1900-tallet i den muslimske verden. Mauritania forbød det først i 1981.
Osmanerne kidnappet over én million kristne gutter fra hjemmene deres, tvangskonverterte dem til islam og trente dem opp som elitestyrker, «janitsjarer», til å kjempe imperiets kriger under den offisielle politikken kjent som «Devshirme-systemet», eller blodskatten. Dette var en del av det bredere dhimmi-systemet, som gjorde ikke-muslimer, som kristne og jøder, til annenrangs undersåtter. Muslimske gutter kunne ikke gjøres til slaver etter islamsk lov, derfor ble omkring 20 prosent av de kristne guttene tatt i stedet.
Noen kristne foreldre forsøkte å skjule sønnene sine i skoger eller fjell for å hindre kidnappingene. Tvangskonverteringen av barna deres til islam ga opphav til folkelige fortellinger om «de bortførte guttene», preget av traumer. De fleste så aldri sønnene sine igjen. Dette fortsatte i mer enn tre hundre år. Samtidig ble kristne jenter, slik historikeren Leslie Peirce beskriver i The Imperial Harem: Women and Sovereignty in the Ottoman Empire (Oxford University Press, 1993), bortført fra lokalsamfunnene sine for å tjene som husholdningsslaver eller konkubiner.
Osmanske hærer og muslimske pirater kidnappet også hundretusener av kristne kvinner og jenter over hele Europa og solgte dem på slavemarkeder rundt om i den islamske verden. De vakreste jentene ble ofte tvunget inn i seksuelt slaveri for høytstående osmanske embetsmenn eller fengslet i sultanens harem. Tvangskonvertering til islam var også rutine. I sitt banebrytende verk Christian Slaves, Muslim Masters: White Slavery in the Mediterranean, the Barbary Coast, and Italy, 1500–1800 anslår Robert C. Davis at omkring 1,2 millioner europeere ble gjort til slaver av muslimer. Mellom en tredjedel og halvparten av disse var kvinner.
En av de mest rystende skildringene av handelen med europeiske slaver finnes i Giles Miltons White Gold, som jeg anbefaler på det sterkeste. Han beskriver slavemarkedene i Marokko, Alger, Tunis og Tripoli, hvor «tusenvis av fanger ble vist frem før de ble solgt til høystbydende. Disse ulykkelige mennene, kvinnene og barna kom fra hele Europa, fra Island og Hellas til Sverige og Spania. Mange var blitt tatt til sjøs av de beryktede barbareskkorsarene. Mange flere var blitt revet bort fra hjemmene sine under overraskelsesangrep.»
De historiske parallellene til Lowes rapport om voldtektsgjengene er umulige å overse. På side 155 heter det:
Gjengene opererte etter en klanbasert æres og skamkodeks som behandlet ikke-muslimer, særlig hvite jenter fra arbeiderklassen, som eiendom tilgjengelig for seksuell utnyttelse. De transporterte ofrene mellom byer, delte dem mellom brødre og venner, tvang dem til å konvertere til islam etterfulgt av uregistrerte religiøse ekteskap, og rettferdiggjorde overgrepene ved å beskrive jentene som «lett bytte», «white trash» eller moralsk underlegne.
Piratene angriper ikke lenger europeiske byer. De bor der. Forbrytelsene deres ble skjult i flere tiår av et system fylt med mennesker som mente at det var verre å bli kalt rasist eller «islamofob» enn det som skjedde med tusenvis av europeiske jenter. Pressen argumenterte hardt mot å omtale religionen til de «asiatiske» voldtektsgjengene. Som Lowes rapport påpeker, mener dr. Taj Harbey, imam ved Oxford Islamic Congregation, at rundt 95 prosent av gjengmedlemmene er muslimer. Mange mente at islams lære rettferdiggjorde handlingene deres. Med tanke på historien om muslimske slavehandlere og europeiske slaver burde dette ikke overraske.
Et annet eksempel illustrerer poenget. I 2016 deltok jeg på et foredrag av Amanda Lindhout i Roy Thomson Hall i Toronto. Lindhout ble kidnappet sammen med kjæresten sin i Somalia i 2008 og tilbrakte 460 dager i fangenskap hos islamister, hvor hun ble voldtatt, utsultet, torturert og bundet hånd og fot. Hun klarte én gang å rømme, flyktet til en lokal moské og ba de hundrevis av mennene der inne om hjelp. De så passivt på mens hun ble dratt ut igjen etter anklene. Fangevokterne hennes hadde sagt at den seksuelle mishandlingen av henne var tillatt etter islamsk lov, ettersom Koranen tillot muslimske menn å bruke «dem som deres høyre hånd eier» slik de selv ønsket.
Da hun ble løskjøpt og kom tilbake til Canada, besøkte Lindhout to moskeer i Calgary for å spørre om denne tolkningen var riktig.
«I begge moskeene fortalte de meg at det som hadde skjedd med meg var tragisk, men at det faktisk var tillatt etter islamsk lov», sa hun.
Publikum i Toronto ble fullstendig tause. Pressen omtalte ikke kommentarene hennes, til tross for at Lindhouts historie fikk stor oppmerksomhet og memoarboken hennes, A House in the Sky, ble en bestselger.
I Europa er det skrevet et nytt kapittel i den mørke historien om islamistiske overgrep mot europeiske kvinner, og i historien om Europas historiske fiendskap med islam. Etablissementet har gjort alt de kan for å late som om denne historien ikke utspiller seg, til tross for opptøyer, no go-soner, vantrofrie ghettoer og økende sivil uro. Rupert Lowes rapport om voldtektsgjengene har revet denne historien åpen, og den kan ikke lenger ignoreres.
Jonathon Van Maren er skribent for European Conservative og er basert i Canada. Han har skrevet for First Things, National Review og The American Conservative. Hans nyeste bok er Prairie Lion: The Life & Times of Ted Byfield.
