Opptil 60.000 mennesker tok seg inn i den spanske enklaven Ceuta på ett døgn. American Renaissance-skribent Augustin Goland mener masseinnvandringen ikke var tilfeldig, men del av et langvarig marokkansk press mot Spania, samtidig som Sánchez-regjeringen anklages for å ha svekket både grenseforsvaret og landets evne til å stå imot Rabat.
Av Augustin Goland, American Renaissance, 10. august 2026. Oversatt av Rabulisten.
De kom rundt moloen ved El Tarajal i hundrevis, deretter i tusenvis: unge marokkanske menn som padlet på identiske, billige oppblåsbare baderinger, kastet fra seg badelekene på stranden i den spanske nordafrikanske byen Ceuta og begynte å løpe. Bak dem presset folkemengder seg gjennom landegrensen. Det var 30. juli, Tronedagen, årsdagen for Marokkos kong Mohammed VIs tronbestigelse. I løpet av omtrent 24 timer tok rundt 50.000 mennesker seg inn i Ceuta, ifølge Madrids tall, 60.000 ifølge byen selv. Ceuta har 84.000 innbyggere. Enklavens president, Juan Jesús Vivas, sa at dette forholdsmessig tilsvarte at 34 millioner mennesker hadde gått inn i Spania på én enkelt dag.
Kaos fulgte. De nyankomne plyndret butikker, innbyggere barrikaderte seg i hjemmene sine, og festivalen til ære for byens skytshelgen ble avlyst. I løpet av få timer hadde mottakssenteret for migranter, som var bygget for 512 personer, mer enn 1.700 mennesker, og UNICEF påpekte at de rundt 1.200 mindreårige blant dem ikke lovlig kunne sendes tilbake.
Havet skylte i land døde kropper i flere dager: over 80 var bekreftet omkommet i løpet av en uke, mens lokale medier talte nærmere hundre, det høyeste antallet døde migranter som noen gang er registrert i Spania. Innen helgen hadde de fleste inntrengerne gått tilbake til Marokko, sultne og desillusjonerte. Madrid feiret over 48.000 «frivillige returer». Den sosialistiske statsministeren Pedro Sánchez nektet å erklære unntakstilstand, selv om samtlige partier i Ceutas folkevalgte forsamling, inkludert hans eget, krevde det.
Hvem organiserer 60.000 mennesker, og hvorfor hadde de identiske baderinger? Det ser ut til at ingen delte dem ut. De unge mennene kjøpte dem selv. Selgere på det lokale markedet i Fnideq, to kilometer fra grensen til Ceuta, hadde svært god omsetning i forkant. «Når det selges mange våtdrakter, svømmeføtter og flyteelementer der, vet man at bølger av innreiser til Spania er på vei», sa en sjefinspektør i det spanske nasjonalpolitiet til et spansk medium. Det samme utstyret ble annonsert i marokkanske Facebook-grupper for migranter med 230.000 medlemmer, sammen med kart over svømmeruten, patruljetider og møtesteder. En våtdrakt kostet rundt 55 dollar.
To virale meldinger mobiliserte invasjonen. Den ene var usann: at Spanias masseamnesti for ulovlige innvandrere, som hadde frist 30. juni og bare gjaldt personer som allerede bodde i Spania, fortsatt kunne søkes om frem til 30. juli. Den andre var delvis sann: at en avgjørelse fra Spanias høyesterett 8. juli betydde at grensen var «åpen». Domstolen hadde forbudt summariske tilbakesendinger av personer som svømte over grensen, fordi det, i motsetning til ved landegrensen, ikke finnes noen fysisk barriere til sjøs som må forseres. Samtidig antydet retten at barrierer i vannet ville gjøre slike tilbakesendinger lovlige.
Høyesterettsavgjørelsen opprettholdt bare to avgjørelser fra lavere rettsinstanser i en sak som stammet fra november 2024, så regjeringen til Sánchez hadde godt over ett år på seg til å se dette komme. Likevel installerte den en 500 meter lang flytende barriere utenfor Tarajal først etter invasjonen. Marokkanske medier hevdet til og med at den spanske Guardia Civil selv delte ut baderinger, en falsk påstand som Guardia Civil formelt avviste. Den menneskelige flotiljen samlet seg på nettet, til prisen av et badeleketøy. Det som faktisk krevde en beslutning fra staten, kom deretter: I flere avgjørende timer, ved en av Afrikas mest bevoktede grenser, sto det marokkanske gendarmeriet og så på «med armene i kors».
Byer som er eldre enn Marokko
Marokko gjør krav på suverenitet over Ceuta, i tillegg til den andre spanske enklaven, Melilla. Men hvorfor har Spania i det hele tatt disse to små byene på den nordafrikanske kysten?
Ceuta ble grunnlagt av fønikerne og gikk senere over til Kartago, deretter til Roma, som under Diokletian knyttet den omkringliggende provinsen til Hispania-bispedømmet, altså en del av den iberiske verden allerede den gang. Etter vandalene kom bysantinerne. Ceuta var den siste bysantinske utposten i Nord-Afrika da arabiske hærer erobret byen rundt år 709. Araberne var ikke opprinnelige innbyggere i Nord-Afrika. De kom som erobrere i andre halvdel av 600-tallet, og fullførte erobringen tidlig på 700-tallet. Den opprinnelige befolkningen var berbere. Det ligger en stille ironi i at muslimene i Melilla fortsatt for det meste snakker tamazight, et berbisk språk, og ikke arabisk. De er etterkommere av de koloniserte, ikke av kolonisatorene.
Ceuta og Melilla har skiftet hender mange ganger, men Melilla har vært under spansk flagg siden 1497. Alaouite-dynastiet, som fortsatt regjerer i Marokko, samlet sitt rike først i 1666, og landet gjenvant sin uavhengighet som moderne stat, etter periodene som fransk og spansk protektorat, først i 1956. Ingen av byene har noen gang tilhørt Alaouite-staten som ble til dagens Marokko. Det er derfor ingen av dem står på FNs liste over ikke-selvstyrte territorier som venter på avkolonisering. Gibraltar står på listen, Ceuta og Melilla gjør det ikke. Det er også derfor Marokkos forsøk i 1975 på å få dem oppført på listen ikke førte frem. Dette er europeiske byer, eldre enn staten som gjør krav på dem, og de har bare vært under muslimsk styre i deler av sin historie, aldri under den moderne marokkanske staten. De er befolket av spanske statsborgere som stemmer ved spanske valg. Det finnes ikke noe kolonialt kapittel som skal avsluttes her. Dette er ren ekspansjonisme.
Metoden fra Den grønne marsjen
Marokko har gjort dette før. Den 16. oktober 1975 slo Den internasjonale domstolen fast at Rabat ikke hadde suverenitet over Spansk Sahara, en enorm spansk koloni sør for Marokko. Samme kveld kunngjorde kong Hassan II at han likevel ville «gjenvinne» territoriet, og tre uker senere sendte han 350.000 ubevæpnede sivile over grensen med koraner i hendene, mens soldater marsjerte diskret bak dem. Dette ble kalt «Den grønne marsjen». Spania, med Franco på dødsleiet, gjorde ingenting. Lærdommen festet seg: Store folkemengder av sivile er en rambukk som ingen europeisk demokratisk stat vet hvordan den skal stanse.
Selv etter Spanias tilbaketrekning har Marokko ikke klart å få full kontroll over territoriet som i dag er kjent som Vest-Sahara. Så snart spanjolene dro, vokste det frem en uavhengighetsbevegelse kalt Polisario-fronten som gjorde krav på området og fortsatt kontrollerer den østlige delen. I mai 2021, etter at Spania hadde fornærmet Marokko ved i hemmelighet å legge lederen for Polisario inn på sykehus, trakk det marokkanske gendarmeriet ved grensen til Ceuta seg til side i to dager, og 10.000 mennesker strømmet inn i enklaven. Ti måneder senere oppga Sánchez Spanias nøytralitet i spørsmålet om Vest-Sahara og stilte seg på Marokkos side.
Denne juli var tidspunktet påfallende. Statsministeren hadde besøkt Algerie, Marokkos erkefiende, den 20. juli for å diskutere gass. Det spanske parlamentet hadde også vedtatt enkelte tiltak som irriterte Marokko. Og så, på Tronedagen, satte flotiljen kurs mot Ceuta. El Mundo rapporterte at Rabat ønsket «å bruke disse ungdommene til å minne alle om at det er Marokko som organiserer migrasjonen». Marokkanerne innrømmet at situasjonen en kort stund «kom ut av kontroll», men at kranen deretter ble stengt «rolig, uten hastverk». De samme kildene sier at Marokko «følger med og observerer frem mot dagen da det bestemmer seg for å sette inn det endelige støtet». Mange observatører antok at smuglermafiaer sto bak invasjonen, men spanske politifagforeninger avviser dette. Ingen betaler en smugler for en gratis svømmetur. Dette var, sier de, en «orkestrert invasjon». Marokkanske medier kastet masken: Kostnaden ved å beholde «Sebta», som de kaller Ceuta, er «uholdbar for Spania», og byen kan ikke for alltid forbli «innkapslet i marokkansk jord».
Madrids svar? Italia hadde hevdet at Spania opptrådte uansvarlig ved å slippe 60.000 utlendinger uten lovlig adgang inn på spansk territorium. Disse menneskene kunne deretter reise fritt videre til Italia, og derfor suspenderte Italia Schengen-reglene og gjeninnførte delvis grensekontroll mot Spania. Den spanske utenriksministeren innkalte den italienske ambassadøren til en refs, men fremmet ingen offisiell protest mot Marokko.
En utpresset og korrupt regjering?
Hvorfor er den sosialistiske Sánchez-regjeringen så føyelig overfor Rabat? En ubehagelig hypotese handler om Pegasus, den kraftige israelske spionprogramvaren. I mai 2021, på høyden av den forrige Ceuta-krisen, ble statsministerens telefon infisert to ganger, og 2,6 gigabyte med data ble hentet ut. Forsvarsministeren og innenriksministeren ble også rammet. Regjeringen offentliggjorde hackingen først ett år senere, og sparket deretter etterretningssjefen. Ingen domstol har slått fast hvem som sto bak. Israel ignorerte fire rettslige forespørsler, og saken ble henlagt. Men infeksjonen brukte samme operatøradresse som angrep i Frankrike som er blitt knyttet til marokkansk etterretning. Videre undersøkelser av Pegasus har avdekket at Spanias egne graderte vurderinger konkluderte med at målet med operasjonen var å presse Madrid i spørsmålet om Vest-Sahara. Selv Sánchez’ regjeringspartnere stilte i 2022 spørsmål ved om det var «legitimt å tenke» at de stjålne gigabytene «har noe å gjøre med endringen i synet på Sahara». Utpressing ble aldri bevist.
Sánchez har styrt siden 2018 sammen med det radikale venstrepartiet Podemos. Partisekretær Irene Montero ba nylig om at Spanias «fascister og rasister» skulle erstattes av innvandrere, og regjeringen overlever på stemmene fra katalanske og baskiske separatister som ønsker å splitte opp Spania. Kretsen rundt ham faller sammen under korrupsjonsskandaler. Hans tidligere samferdselsminister og partiets tidligere nummer tre, José Luis Ábalos, ble i juni dømt til 24 års fengsel for en bestikkelsesordning under pandemien. Hans høyre hånd og antatte etterfølger, Santos Cerdán, satt fem måneder i varetekt og er fortsatt hovedmistenkt i en bestikkelsessak knyttet til offentlige anbud. Statsministerens kone er stilt for retten for påvirkningshandel og underslag. Broren hans ble dømt i juli for å ha fått en «unødvendig og meningsløs» offentlig stilling som var spesialtilpasset for ham. Sánchez’ riksadvokat ble dømt for å ha lekket fortrolige opplysninger om en politisk motstander. Selv den tidligere sosialistiske statsministeren José Luis Rodríguez Zapatero er under formell etterforskning i en korrupsjonssak. En regjering som er så kompromittert, går ikke frivillig inn i en konflikt med en nabo som kan sitte på dens hemmeligheter.
En kapitulasjon i sakte film
Hva har denne regjeringen gjort for å sikre sine afrikanske byer? Den har avvæpnet dem. I 2019 og 2020 fjernet den piggtråden med barberblad fra grensegjerdene som en humanitær gest. Den dagen stormingen fant sted, manglet Guardia Civil i Ceuta rundt 100 mann. Bare omkring 40 Guardia Civil-betjenter og 15 politifolk sto i første linje, med ordre om ikke å gripe inn. Garnisonen på 3.000 mann rykket ut først etter ni timer, uten myndighet til å pågripe noen.
I år hadde etterretningen angivelig advart om problemer rundt Tronedagen, men forsterkningene som ble sendt etter høyesterettsavgjørelsen besto av 38 betjenter og én patruljebåt, som brøt sammen. En studie fra Spanias høyere skole for de væpnede styrkene, skrevet ett år før stormingen, konkluderte med at den «relative militære overlegenheten» over Marokko, selve grunnlaget for spansk avskrekking, er i ferd med å svekkes.
Siden 2002 har Rabat brukt rundt 70 milliarder dollar på F-16-fly, Apache-helikoptre, HIMARS-artilleri, droner og spionsatellitter, og bruker rundt fire prosent av BNP på en hær på 375.000 mann. Spania, med 122.000 mann, har lenge ligget nær bunnen på NATOs oversikt over forsvarsutgifter, med mindre enn 1,5 prosent av BNP. I en krise rundt enklavene, advarte studien, ville de allierte trolig tilby mekling, ikke soldater, fordi NATOs artikkel 5 ikke engang omfatter de to byene. Artikkel 6 i traktaten plasserer dem utenfor området som omfattes av det kollektive forsvaret.
Demografien fullfører det forsømmelsen begynte. En studie fra juli fra tankesmien CEU-CEFAS fant at 81 prosent av guttene som ble født i Ceuta mellom 2020 og 2024, og rundt 92 prosent i Melilla, har arabiske navn, opp fra 22 prosent på 1970-tallet. Arabiske etternavn er nå i flertall i begge byene, og spanskfødte innbyggere har flyttet ut kontinuerlig siden 2015, drevet bort av Spanias høyeste arbeidsledighet og et stadig mer islamsk samfunn. Offentlige skoler i Ceuta serverer nå utelukkende halal-kjøtt. Marokko tar spansk territorium uten å avfyre et skudd.
Hvorfor kranen er så enkel å åpne
Madrid åpner kranen, og Marokko får vannet til å strømme. I januar kunngjorde den sosialistiske regjeringen en «ekstraordinær regularisering», et amnesti for ulovlige innvandrere, som man ventet ville omfatte mellom 500.000 og 700.000 mennesker. Det kom 1.174.978 søknader, og politiet anslår at 400.000 av søkerne aldri hadde bodd i Spania, noe som formelt var et krav.
Smuglere solgte amnestiet som en pakkereise. Politiet fant hundrevis av båtmigranter med forfalskede spanske strøm- og vannregninger, utarbeidet før avreise, for å «bevise» at de hadde bodd i landet. En liga som ble avslørt i Zaragoza hadde behandlet mer enn 5.000 klienter, til en pris på 600 til 900 euro per falske adresse og opptil 10.000 euro for en falsk arbeidskontrakt. Menneskesmuglere frakter til og med migranter ut av Storbritannia, med løfter om «100 prosent garantert arbeid og statsborgerskap» i Spania.
En «barnebarnslov» fra 2022, som var ment for etterkommere av spanjoler som gikk i eksil under den spanske borgerkrigen, ble utvidet til å omfatte etterkommere av alle emigranter. Dette har ført til 2,6 millioner søknader om statsborgerskap og mer enn 557.000 nye pass, nye velgere for venstresiden. Sánchez hevder at Ceuta uansett ikke ligger innenfor Schengen-området, men regjeringen hans frakter rutinemessig migranter over til fastlandet for å gjøre plass til nye ankomster. Hver seng som blir ledig, fylles opp igjen.
Rabat har venner, Madrid har ingen
Den geopolitiske regnestykket er nådeløst. Marokko var den første staten som anerkjente USAs uavhengighet, i 1777, og landets traktat med USA fra 1786 danner grunnlaget for det lengste ubrutte traktatforholdet i amerikansk diplomati. President Trump anerkjente i 2020 Marokkos suverenitet over Vest-Sahara, i bytte mot at Rabat normaliserte forholdet til Israel.
FNs sikkerhetsråd ga sin støtte til Marokkos plan for Vest-Sahara i 2025, og på Tronedagen i år, samtidig som flotiljen satte kurs mot Ceuta, lovet Trump Mohammed VI at amerikansk teknologi og innovasjon ville «fortsette å være deres partnere de neste 250 årene». Marokko oppkalte en motorvei etter ham. Rabat er Afrikas største kjøper av amerikanske våpen, med aktive kontrakter til en verdi av 8,5 milliarder dollar, og i 2021 inngikk landet Israels første forsvarsavtale noensinne med en arabisk stat.
Sánchez har kranglet med sine allierte. Han er det eneste NATO-landet som nekter å slutte seg til løftet om å bruke fem prosent på forsvar. Trumps svar var at Spania burde «betale dobbelt så mye», og senere at «kanskje dere burde kaste dem ut av NATO». Sánchez nektet amerikanske styrker tilgang til spanske baser og luftrom under krigen mot Iran.
Også hans europeiske partnere har fått nok. Den 1. august advarte lederne for 22 EU-land, Frankrike, Portugal, Irland og Luxembourg undertegnet ikke, om at amnestier som det spanske fungerer som «trekkfaktorer», og at ulovlig innreise aldri må «bli til lovlig opphold». Da Italia suspenderte Schengen-reglene, strammet Frankrike inn kontrollen i Pyreneene. Selv Portugals statsminister fordømte «politikk som skaper en trekkeffekt».
Polens Donald Tusk, som nylig har fått et mer realistisk syn på grenser, sa at «hvis Schengen skal overleve», må Spania kopiere Polens gjerder og utvisninger. Warszawa oppfordrer EU til å gjøre ulovlig innreise til et automatisk hinder for enhver oppholdsrett.
Ingenting av dette burde ha overrasket Madrid. I mars sendte Ordo Iuris Institute, en juridisk tankesmie i Warszawa, et brev til alle de 27 regjeringssjefene i EU der instituttet advarte om at det spanske amnestiet ville øke migrasjonspresset i hele Schengen-området og bryte med EU-traktatenes prinsipp om lojalt samarbeid. Dette er i hovedsak det samme som de 22 lederne skrev fem måneder senere.
Så hvem vil hjelpe Spania med å forsvare Ceuta og Melilla? Slik situasjonen ser ut nå, ingen.
Ikke tapt ennå
Det finnes likevel grunn til håp. Spania skal holde parlamentsvalg senest i august neste år, og de fire siste regionalvalgene, i Extremadura, Aragón, Castilla y León og Andalucía, ga alle flertall for koalisjoner mellom det sentrum-høyreorienterte Partido Popular, PP, og Vox, de suverenistiske og innvandringskritiske konservative.
Nasjonale meningsmålinger gir de to partiene rundt 200 av de 350 plassene i Cortes, mens et rent flertall for PP alene virker usannsynlig. Spanias neste regjering vil trolig bli en PP-Vox-koalisjon, og med den vil landet få en svært annerledes politikk overfor grensene, Rabat og statsborgerskap gitt gjennom politiske vedtak.
Frankrike velger president våren 2027, og Marine Le Pens Rassemblement National har aldri vært nærmere makten. I Polen tyder meningsmålinger på at det eneste fungerende flertallet etter neste valg vil være det konservative partiet Lov og rettferdighet sammen med det mer nasjonalistiske Konføderasjonen.
Europa er ikke tapt ennå. Men lærdommen fra Ceuta er at Europas nasjoner bare kan stole på seg selv, for å forsvare to små byer i Afrika i dag, og store deler av det europeiske kontinentet i morgen.
