Etter Quentin: En generasjon som nekter å knele.
Av Voxeuropa Herald. 25. februar 2026. Oversatt av Rabulisten.
Som 23-åring representerer Raphaël Ayma en ny generasjon identitære aktivister som vokser frem i Frankrike og ellers i Europa. Som talsperson for Tenesoun, med røtter i Provence, men knyttet til en bredere kontinental dynamikk, representerer han en aktivistisk strømning som kombinerer gateaktivisme, metapolitisk strategi, intellektuelle referanser og generasjonell radikalisme. Quentin Deranques død 14. februar, etter et angrep i Lyon, markerte et vendepunkt for denne bevegelsen. For Ayma og mange av kameratene hans var Quentins død ikke bare en tragedie, men også et politisk signal, en katalysator som fremskyndet organisering, samhold og ideologisk klarhet.
I dette intervjuet reflekterer Raphaël Ayma over sin politiske oppvåkning, metapolitikkens strategiske rolle, fremtiden til den identitære ungdommen, spørsmålet om radikalisme og det Europa hans generasjon ønsker å forme.
Raphaël, kan du presentere deg for leserne våre? Hvem er du, hva var din aktivistiske oppvåkning, og hvordan styrket tragedien med Quentin ditt engasjement?
Jeg heter Raphaël Ayma, er 23 år gammel og ble født sørøst i Frankrike. Jeg har noen spanske røtter på min fars side, og jeg vokste opp mellom de to landene, et sted mellom Provence, Andalucía og Madrid. Jeg tror dette har formet og styrket mine europeiske ambisjoner.
Jeg ble lidenskapelig opptatt av politikk som tenåring. Faktisk oppmuntret familiemiljøet mitt til det. Min mormor har en aktivistisk ånd. Jeg må riktignok innrømme at hun befinner seg på «feil side»: Hun er en kommunist fra forrige århundre, av den typen man ikke ser lenger. Hun var også aktivist i sitt eget liv, og det var hun som ga meg kjærligheten til samfunnsspørsmål. Vi snakket om politikk hele tiden, og jeg engasjerte meg naturlig nok, det føltes uunngåelig, da jeg var seksten år gammel.
Tanken på å ikke være politisk engasjert var utenkelig for meg. Fremfor alt hater jeg passivitet, og jeg ønsker å ha innflytelse over det som skjer i verden.
Jeg begynte som sekstenåring i venstreorienterte miljøer, hos Ungkommunistene. Men jeg merket raskt en avstand mellom kameratenes venstreorienterte overbevisning og mine egne ambisjoner. Mangelen på disiplin, tabuene rundt migrasjon og identitetsspørsmål … Jeg kjente allerede til Den store utskiftningen. Jeg så den rundt meg, den var svært konkret. Drapet på Samuel Paty ble et vendepunkt, et avgjørende brudd. Bevisst på identitetsspørsmålene som lå bak drapet på ham, beveget jeg meg mot høyre, inn i den identitære leiren. Jeg har ikke mistet den sosiale samvittigheten jeg utviklet på venstresiden. Jeg elsker mitt folk dypt, og jeg ser først og fremst på mitt engasjement som et forsvar for mine egne, drevet av en dyp kjærlighet til mine medborgere.
Jeg sluttet meg til Tenesoun da jeg var rundt nitten år gammel, en identitær organisasjon der jeg raskt ble talsperson. Gjennom denne aktivismen møtte jeg mange mennesker, blant dem Quentin. Quentins død berørte meg dypt fordi jeg, som jeg sa i talen min under minnemarkeringen, møter unge mennesker som Quentin hver eneste dag. De er tjueåringer som, i likhet med meg, nekter å akseptere verdens stygghet, status quo og den rådende apatien. Quentin representerer en generasjon som har blitt ofret, og som måtte handle for å forsvare sin egen eksistens. Dominique Venner pleide å si: Å eksistere er å kjempe mot det som fornekter deg. Quentin var en av dem som kjempet. Bak enkeltmennesket ser jeg hele den franske og europeiske ungdommen som ligner ham.
Du er særlig aktiv på det metapolitiske området, gjennom nettverk, markeder, konferanser og minnemarkeringer. Hvordan ser du på metapolitikkens rolle i en provençalsk og europeisk fornyelse, særlig etter 12. februar?
Jeg mener at det ikke bør være noe skille mellom politikk og metapolitikk. Den identitære bevegelsens handlinger er politiske av natur. Noen ønsker å dele politisk virksomhet inn i det som gjøres av intellektuelle, i tankesmier og identitære aktivistorganisasjoner, som de vil kalle metapolitisk, og det som gjøres av etablerte partier, som skal være «virkelig» politisk. Jeg mener ikke at det vi driver med, ikke er politikk. Tvert imot: Kanskje vår tilnærming, ideologisk, hyperaktiv, aktivistisk og total, er langt mer politisk enn de gamle partistrukturene.
Misforstå meg ikke: Jeg er ikke imot tanken på å engasjere seg på den parlamentariske og valgpolitiske arenaen. Tvert imot! Jeg tror til og med at våre egne organisasjoner i nær fremtid også vil ta sikte på å delta i valg, i tråd med den maurrasianske logikken om «med alle midler, også de lovlige». Jeg mener at arbeidet vårt spiller en avgjørende rolle i å sosialisere «det høyreorienterte Frankrike»: Rassemblement National har en fast velgermasse som forblir politisk passiv mellom valgene. Jeg følger en annen tilnærming.
Etter mitt syn er det å ta makten selvsagt helt sentralt, men det som oppnås på veien dit, er like viktig. Man styrer ikke et land bare ved å nå dets øverste institusjon eller ved å ha flertallet av setene i parlamentet. Man styrer et land ved å ha forandret dets kulturelle forestillingsverden, ved å ha overbevist befolkningen på et dypt plan og ved på forhånd å ha beredt veien til makten. Politisk handling er det som tar sikte på konkrete samfunnsendringer, ikke bare valgseier.
Jeg mener derfor at vår virksomhet noen ganger er mer politisk enn partienes, fordi den bidrar til å skape liv rundt idealene våre. Bevegelsen vår er i sterk utvikling. Det er bevegelsen som skaper det politiske klimaet som patriotiske folkevalgte senere nyter godt av.
Tenesoun har mottoet «Bygg når alt kollapser». Etter den nasjonale tragedien rundt Quentin, hvordan ser du for deg fremtiden for høyreorienterte bevegelser og forsvaret av europeisk identitet?
Jeg tror at en av følgene av Quentins tragiske død har vært at den har kastet lys over bevegelsen vår, som i stor grad var ukjent for allmennheten. Identitære aktivistbevegelser, som sprer seg over hele Frankrike og Europa, har et todelt formål: å bekjempe utskiftningen av Europas folk og nekte å la denne tilstanden få feste seg, og å drive politikk på en annen måte, mer aktivt og mer konkret. Det er derfor disse bevegelsene tiltrekker seg så mange unge! De er hundre ganger mer levende enn ungdomsorganisasjonene til de tradisjonelle politiske partiene noensinne kommer til å bli.
Politikere elsker å gruble over dette spørsmålet: Hvordan får man unge mennesker interessert i politikk? Gå inn på et identitært samlingssted, så vil du se det med egne øyne, unge mennesker som oppriktig interesserer seg for verden rundt seg. I dag er den identitære bevegelsen trolig den politiske familien med den yngste og mest hyperaktive sosiale basen som finnes. Initiativene blir stadig flere. Nye samlingssteder åpner hele tiden. Konferanser, demonstrasjoner, medieprosjekter og andre initiativer vokser i et voldsomt tempo. Jeg tror bevegelsen vår er en bølge som skyller frem overalt. Vi er ansiktet til det nye Europa.
Quentin Deranque, 23 år gammel, katolikk og matematikkstudent, døde 14. februar etter et angrep 12. februar. Hva representerer Quentin for deg og din generasjon? Hva følte du da du talte i Lyon?
Som jeg nevnte tidligere, representerer Quentin arketypen på et ungt menneske i tjueårene, han var 23 år da han døde, som nekter å akseptere verdens stygghet eller den status quo som våre politiske eliter ønsker å påtvinge oss. Han gikk mot strømmen på alle måter: katolikk i en avsakralisert tid, engasjert i en apolitisk tid, altruistisk i en egoistisk tidsalder, målbevisst i en lat generasjon. Quentin legemliggjør en hel ungdomsgenerasjon. Kanskje er det derfor drapet på ham fikk så sterk gjenklang.
Da jeg talte i Lyon, kjente jeg en dyp bølge av følelser. Først og fremst en oppriktig sorg, fordi jeg kjente Quentin. Jeg tenkte tilbake på meldingene vi hadde utvekslet bare noen timer før talen. Det gjorde sterkt inntrykk på meg. Men jeg kjente også følelsene i folkemengden: en blanding av sorg, et sunt sinne og en vilje til å handle.
Quentin var ikke apatisk. Han levde, og han levde fullt ut gjennom sitt engasjement. Jeg tror han etterlater seg dette budskapet: Aksepter aldri den rådende kynismen. Som det heter i Dylan Thomas’ dikt: «Gå ikke stille inn i den gode natt. Ras, ras mot lysets død.»
I Lyon oppfordret du til en «hellig union» og erklærte: «Vi må organisere oss selv, av oss selv, for oss selv.» Hvorfor har dette blitt så sentralt etter Quentins død? Hva sier du til dem som anklager deg for radikalisme?
Quentin var nasjonalist og katolsk aktivist. Å fremstille ham som noe annet er etter mitt syn en feil. Hvis venstresiden drepte Quentin og slo ham i hodet med et slikt hat, var det fordi de nærer en dyp forakt for det han representerer: en nasjonalistisk franskmann, identitær, prinsippfast radikal og troende. Det er dette de ønsker å utslette.
Når jeg derfor sier at vi må organisere oss selv, av oss selv og for oss selv, er det fordi jeg mener at vår politiske bevegelse utgjør en selvstendig politisk retning, en retning venstresiden frykter. De frykter den fordi de vet at den er effektiv og politisk sterk. Drapet på Quentin er et politisk drap. Å hedre ham handler også om å fortsette kampen han ga sitt liv for. Og den kampen er vår bevegelses kamp.
Bevegelsen vår rommer ulike retninger. I Frankrike finnes det rojalister, identitære og nasjonalrevolusjonære. Minnemarsjen gjenspeilte dette mangfoldet. Den samlet alle retningene på den radikale høyresiden, men også velgere fra Rassemblement National, sympatisører, familier og katolikker. Jeg mener at alle disse menneskene har mer til felles enn det som skiller dem. Hele mitt aktivistiske engasjement er rettet mot dette målet: Ingen retning innenfor bevegelsen vår bør «seire» over en annen. Vi kaster bort altfor mye tid på interne stridigheter. Vi må forene oss, stå sammen og etablere oss som en reell og sammenhengende politisk retning. Dette er en forutsetning for politisk gjennomslagskraft.
Mitt møte med Quentin gjenspeilte denne ånden. Jeg møtte ham sammen med noen aktivister fra Action Française som jeg tok kontakt med under en reise til Vienne. Han var ikke aktivist hos dem, bare sympatisør, og jeg er ikke rojalist. Noen dager senere kom han til Provence, hvor vi tok imot ham. Quentin var uortodoks i sitt engasjement. Samhold gjenspeiler selve karakteren av kampen hans.
Jeg liker dette bildet: Jeg føler meg hjemme blant mitt eget folk, enten det er sammen med de mest radikale hooligans eller med troende bestemødre fra respektable familier. Jeg elsker alle ansiktene til mitt folk.
Hvilken konkret rolle må denne ungdommen nå påta seg? Og hvordan støtter Tenesoun dem i praksis?
Denne ungdommen må spille rollen som en pådriver. Den må være ubestikkelig. Folk vil si til dem, og de sier det allerede til oss: «Dere driver ikke politikk på riktig måte.» Jeg hater denne rådende kynismen! Jeg tror ikke at det å drive politikk betyr å inngå kompromisser eller søke konsensus. Å drive politikk betyr å sette dagsordenen. For å få gjennomslag for ideer må man ikke gi avkall på dem. Man må stå fast, mobilisere, presse fremover og fremfor alt være ekstremt tålmodig. Å få gjennomslag for slagordene våre, å eksistere og holde ut, det er selve DNA-et til Tenesoun og andre bevegelser av samme type.
Hvis vi institusjonaliserer oss, må vi bare gjøre det på betingelse av at vi får reell innflytelse på partienes politiske linje. Jeg tror ikke entrisme fungerer, særlig ikke i Frankrike, der strukturen i Rassemblement National er for vertikal og rigid til at man kan få noen reell innflytelse på partiets linje. Jeg mener heller ikke at det nødvendigvis er relevant for oss å slutte oss til RN-systemet. Vi har større politisk innflytelse utenfra enn innenfra. Men for å gjøre denne ytre innflytelsen mulig må vi skaffe oss de nødvendige midlene. Og for å skaffe oss disse midlene må vi være profesjonelle: ansette folk, bygge opp organisasjoner og skape økonomiske muligheter innenfor bevegelsen.
Jeg elsker radikalisme, men jeg elsker den når den er intelligent. En udisiplinert radikaler er ubrukelig. Radikalismen må være disiplinert, en gammel leninistisk lærdom.
Du organiserte flere minnemarkeringer i Aix, Nice og Lyon. Hvordan forklarer du omfanget og bredden i mobiliseringen?
Når det gjelder mangfoldet, mener jeg at alle retningene innenfor den franske radikale høyresiden på en eller annen måte er representert i Quentin. Og uansett er dødsfallet til en av våre egne en så alvorlig og presserende sak at forskjellene mellom oss viskes ut. Omfanget av mobiliseringen henger tett sammen med den identitære bevegelsens eksistens. Det var ikke Rassemblement National som kalte folk ut i gatene og på torgene rundt om i landet, til tross for deres omfattende lokale nettverk og mange representanter i nasjonalforsamlingen. Det var de identitære bevegelsene.
Vi er en bevegelse med lokal forankring. For litt siden så jeg at det arrangeres en minnemarkering i Mende, en liten by langt inne i Lozère, på initiativ fra lokale identitære aktivister. Hvem andre enn oss er i stand til å drive politikk i slike avsidesliggende områder? Det er bevegelsens eksistens som gjør det mulig å være overalt, hele tiden.
Du behersker både de parlamentariske og metapolitiske kodene. Hvilke tenkere eller strømninger har påvirket deg mest, og hvordan legemliggjør Quentin denne syntesen?
Jeg er ikke særlig ideologisk, eller rettere sagt, jeg misliker ideologisme. Jeg mener virkeligheten er altfor kaotisk og foranderlig til at man kan låse seg fast i doktriner, som om de var ferdigskrevne håndbøker for hvordan man skal tenke, og som angivelig gjør oss i stand til å analysere verden. Hvis jeg blir bedt om å definere meg selv politisk, holder jeg det bevisst bredt: nasjonalist, identitær, patriot, katolikk, hva som helst.
Det betyr ikke at jeg mangler intellektuelle referanser eller klare standpunkter i enkelte sentrale spørsmål, som økonomi eller økologi. Men jeg forsvarer evnen til å tilpasse seg den konkrete virkeligheten i ulike situasjoner og omstendigheter. Det er likevel én ting jeg tror på: Politikken må næres av konkrete, materielle realiteter. Vi må ta utgangspunkt i omgivelsene våre for å analysere verden.
Jeg er ikke marxist. Mine idealer er antimaterialistiske, idealistiske og transcendentale. Jeg tror på evigheten, sjelen, det immaterielle, menneskets åndelige behov og på tanken om at det ikke er materien som driver verden, men noe som står over oss.
Jeg er i stor grad påvirket av den franske nye høyresiden, José Antonio Primo de Rivera, Rousseau, Dominique Venner, Jérôme Fourquet og Proudhon. Jeg verdsetter Saint-Just på samme måte som jeg verdsetter dydige franske konger. Jeg inntar ikke noe rigid standpunkt til styreform. Jeg mener det finnes dydige republikker og dekadente monarkier.
Etter Quentins død og de juridiske etterforskningene knyttet til venstreorienterte nettverk, hvilke konkrete tiltak foreslår du for Frankrike og Europa når det gjelder antifascistisk terrorisme?
På institusjonelt nivå krever vi oppløsning eller forbud mot ANTIFA-organisasjoner, et tiltak som er blitt gjennomført i flere land, blant annet USA og Ungarn. Jeg mener offentlige myndigheter må undersøke omfanget av antifascistiske nettverk og fremfor alt, slik vi har sett i Frankrike, forbindelsene enkelte myndigheter og politiske aktører har hatt til dem. Hvordan er det mulig at samarbeidet mellom Jeune Garde og rådhuset i Lyon var så tett, blant annet ved at kommunale lokaler ble stilt til gruppens disposisjon?
Venstresiden har infrastrukturer, frivillige organisasjoner, medier, universiteter og aktivistnettverk. Hvordan bør den europeiske høyresiden bygge sitt metapolitiske økosystem? Bør Quentins død bli en utløsende faktor?
Etter mitt syn må økonomiske strukturer først og fremst støtte politisk virksomhet. Det er svært positivt at aktivistene våre driver bedrifter. Faktisk er det helt avgjørende for enkelte, fordi mange av oss, når vi først er blitt demonisert av venstresiden og sosialt marginalisert, blir tvunget til å arbeide for oss selv. Økonomisk uavhengighet gjør det mulig å føre en uavhengig politisk kamp.
Men vi må være på vakt mot et bestemt fenomen som av og til oppstår i bevegelsen: tendensen til å bevege seg bort fra politisk virksomhet etter hvert som man bygger opp en lønnsom økonomisk virksomhet. Dette er en blindvei som enkelte havner i, og det kan være problematisk. Vi er først og fremst politiske bevegelser. Bevegelsene våre må være virkelige økosystemer. Flere Tenesoun-aktivister arbeider i dag i, sammen med eller takket være ressursene som den politiske virksomheten skaper.
Etter Quentins død fortsatte de etablerte høyrepartiene sin normaliseringsstrategi. Er de fortsatt nyttige, eller svikter de sin egen velgerbase?
Rassemblement National valgte å ikke delta i minnemarkeringene for Quentin og gikk til og med så langt som å avlyse sin egen markering i Avignon, valgkretsen til Raphaël Arnault, lederen for Jeune Garde. Det er dramatisk, men det overrasker meg ikke. Jeg husker at RN arrangerte en demonstrasjon mot domfellelsen av Marine Le Pen, som samlet knapt 5 000 mennesker i Paris. Fem tusen mennesker, til tross for at RN har rundt 120 representanter i nasjonalforsamlingen, hver med tre parlamentariske assistenter, samtidig som det ble satt opp busser fra alle partiets lokalavdelinger. At demonstrasjonen mislyktes, skyldes ett enkelt forhold: RN nekter å sosialisere velgermassen sin politisk. Partiet gjør ikke velgerne politisk aktive året rundt. Dette er et brudd med partiets historie fra FN-tiden.
Gamle aktivister fra Aix-en-Provence fortalte meg at FN på 1990-tallet hadde to lokallag med egne lokaler og et intellektuelt tidsskrift i Aix-en-Provence. Frankrike har ikke lenger noe «aktivistparti», altså totalitært i den forstand at det er aktivt på alle livets områder, slik det franske kommunistpartiet en gang var. Når bestemoren min forteller meg om sin kommunistiske ungdom, får det meg til å smile: Hun gikk for å se sovjetiske filmer på Canebière, på partiets egen kino, hun ble med i kommunistspeiderne, reiste til DDR etter endte studier og levde partilivet hele dagen, i alle deler av tilværelsen. Man leste og konsumerte kommunistisk kultur. Uten å gå til bolsjevikiske ytterligheter mener jeg det er avgjørende at et parti er mer enn bare en stemmeseddel i en valgurne. Et parti må skape et levende miljø rundt seg.
I motsetning til hva mange tror, fordømmer jeg ikke «avdemoniseringen». Jeg forstår at RN må oppnå 50 prosent pluss én stemme. Greit nok, våre veier er ikke de samme. En identitær er ikke ment å melde seg inn i RN. Det tjener ingen hensikt. Vi må være i stand til å organisere oss selv, på egen hånd, fordi det er helt avgjørende. RN vil på et eller annet tidspunkt komme til makten i dette landet. Når det skjer, må vi være tilstrekkelig organiserte og sterke utenfor partiet til å kunne påvirke dets politiske kurs. Ellers vil det styre dårlig. Forskjellen mellom dem og oss er at de er underlagt opinionens diktatur. Vi, derimot, driver vår egen dagsorden fremover og blir mindre marginale for hver dag som går.
Ett eneste motto: Forbered dere på tiden som kommer.
Hva er din visjon for morgendagens Europa?
Jeg tror at min generasjon, min identitære generasjon, vil fortsette med det den gjør, samtidig som den finner sin plass i samfunnet. Dagens aktivister i tjueårene vil i morgen være advokater, embetsmenn, fremtredende personer, influensere og entreprenører. Målet er enkelt: Behold radikalismen deres samtidig som dere klatrer på samfunnsstigen. Organiser dere slik at dere i morgen bedre kan styre samfunnet i vår retning.
Jeg tror at hver og én av oss er bestemt til å spille en viktig politisk rolle i spørsmålene som vil ryste Europa om fem eller ti år. Radikalismen vår er ikke et hinder. Tvert imot er den en styrke. Overton-vinduet flytter seg hver eneste dag. Mennesker som oss vil i morgen være representanter i nasjonalforsamlingen eller ministre. Europa vil bære vårt ansikt, ansiktet til denne radikale, muntre og smilende ungdommen som ikke har inngått kompromisser med idealene sine. Vår avvisning av kynismen vil bli belønnet. Dagens fornærmelser vil bli morgendagens hedersbevisninger.
Radikalisme blir ofte demonisert, men du omfavner den åpent. Hvordan skiller du mellom konstruktiv radikalisme og steril radikalisme?
Konstruktiv radikalisme er disiplinert, profesjonell og strategisk. Altfor mange personer i det politiske etablissementet forveksler radikalisme med politisk ineffektivitet. Problemet er ikke hvem vi er, for i virkeligheten er vi ganske normale, mennesker i tjueårene som nekter å akseptere verdens galskap. Og vi er sunne, sosialt, individuelt og moralsk.
Jeg mener problemet ligger i vår mangel på metode, sammenheng og enhet i handling. Det er noe som nå er i ferd med å endre seg. Man må sette seg et mål, feste blikket på det, aldri slippe det av syne og bevege seg mot det uten å stanse. Forbli tro mot prinsippene, og la ideene våre vokse i takt med at vi vokser som menn og kvinner. De fleste av oss er i tjueårene. Morgendagens verden tilhører oss.
Et avsluttende budskap til leserne, hva er mottoet for generasjonen som nekter å knele?
«Jeg vet at man, ved å slå på den samme spikeren om og om igjen, kan få et hus til å rase sammen. Historien gir oss eksempler: Motstand har alltid spilt en avgjørende rolle. Helgener, eremitter, men også intellektuelle, de få menneskene som skapte historie, er de som sa nei, ikke hoffmennene og kardinalenes lakeier. For å være effektiv må motstanden være total.»
(Pier Paolo Pasolini)
Jeg tror ikke på «visdom»: Jeg tror vi er nærmere sannheten når vi er tjue, når øynene våre stråler, ansiktene våre er unge og vi ennå ikke er korrumpert, enn når vi er førti, når livet har innhentet oss og fått oss til å glemme ungdommens idealer. De forveksler radikalisme med prinsippfasthet. Vi kommer til å vinne fordi vår sak er rettferdig.
Voxeuropa Herald er et initiativ som formidler stemmene som former Europa i dag: folkevalgte, essayister, filosofer, aktivister, kunstnere og influensere. Disse portrettene utgjør kollektive svar på krisene som ryster vårt Europa. Stilt overfor vår tids store omveltninger gir Voxeuropa Herald en stemme til dem som over hele Europa deler løsninger og visjoner for fremtiden. Budskapet er klart: Europeiske realiteter krever europeiske svar.
