Den franske essayisten og forleggeren Julien Rochedy tar til orde for et sterkere og mer samlet Europa, kritiserer nasjonalstaten og mener remigrasjon alene ikke vil være nok til å løse Europas demografiske utfordringer. I et intervju med Voxeuropa Herald deler han sitt syn på identitet, makt, geopolitikk og Europas fremtid.
Av Voxeuropa Herald. 14. juni 2025. Oversatt av Rabulisten.
Julien Rochedy, en fransk intellektuell, har beveget seg mellom politisk engasjement, entreprenørskap og internasjonal erfaring. Han er tidligere leder for ungdomsorganisasjonen til Front National. Etter å ha bodd i Paris, Brussel, Amsterdam og Roma, vier han seg i dag til intellektuelt arbeid og til å dele sine analyser på YouTube, X og Instagram.
Kan du presentere deg selv for våre lesere?
Jeg er essayist og forlegger. I løpet av de siste fire årene har jeg skrevet fire bøker, pluss én i samarbeid med en annen, og jeg forbereder meg på å utgi, gjennom mitt forlag, ikke bare franske forfattere som bringer noe nytt inn i debatten, men også relativt ukjente angelsaksiske forfattere i Europa som likevel er svært respekterte på den andre siden av Atlanterhavet. Jeg ønsker også å utgi andre europeiske forfattere på fransk. Apropos dette, hvis dere kjenner noen tyskspråklige forfattere som fortjener anerkjennelse her, må dere gjerne foreslå dem for meg! Jeg ville elske å knytte sammen europeiske og amerikanske intellektuelle tradisjoner som tilhører en bredt «identitær» bevegelse, som fortsatt må utvikles til en ordentlig tankeretning.
Hvordan kan vi forsvare og opprettholde den europeiske arven?
Ved å kvitte oss med en rekke misoppfatninger innenfor vår egen leir. For eksempel studerer jeg for tiden prinsippet om nasjonalstaten, og jo mer jeg utforsker det, desto mer innser jeg at den har vært ganske ødeleggende for den europeiske arven og sivilisasjonen som helhet. Likevel definerer mange av oss oss fortsatt som «nasjonalister» og tenker utelukkende innenfor den administrative rammen til våre nasjoner, en arv som faktisk er ganske ny i vår historie, ettersom den først og fremst kan dateres til 1800-tallet.
Vår europeiske arv er en blanding av det lokale og det sivilisatoriske. Det betyr å være både lokalist og imperialist på samme tid, provinsiell og europeisk, å tilhøre både en landsby og en sivilisasjon. Jeg tror vi er på vei inn i en nyføydal tidsalder som vil innebære at denne doble tilhørigheten vender tilbake. I middelalderen var det troskapen til lenene og kristenheten. På den ene eller andre måten vender vi tilbake til disse formene for politisk formidling, med en balanse mellom de minste og de største nivåene.
Hva er ditt syn på remigrasjon?
I en ideell verden ville alle folkeslag hatt sine egne landområder, og de som lever på andres land uten en erobringsrett, burde vende tilbake til sine forfedres hjemland. Dessverre, selv om en insentivbasert politikk burde innføres for å oppmuntre afrikanere og muslimer til å vende tilbake til sine opprinnelsesland, tror jeg ikke at en omfattende remigrasjon er fullt ut mulig i løpet av én eller til og med to generasjoner, kanskje enda flere. Jeg mener derfor at løsrivelse, separasjon og territoriell oppdeling er langt mer gjennomførbart. Faktisk er geografisk separasjon allerede i ferd med å oppstå naturlig, ved at hvite flytter til landsbygda og småbyer, mens innvandrere forblir i de større byene. Nok en gang er det ofte staten som forsøker å spre dem overalt for å forhindre eller forsinke en oppdeling som, etter min mening, er uunngåelig.
Hva betyr det å være «identitær»?
Jeg sa nylig i en video at en identitær først og fremst er en kjetter mot den rådende vestlige religionen, den som har erstattet kristendommen og er basert på tre store myter:
- Egalitarisme – Troen på at alle mennesker er like og at alle folkeslag er de samme.
- Universalisme – En tro som springer ut av den første myten: Hvis vi alle er like, kan vi alle leve sammen under de samme reglene og verdiene.
- Globalisme – Den logiske konsekvensen av de to første mytene: Hvis vi alle er like og alle kan leve sammen, må vi gjøre det og avskaffe alle grenser.
En identitær er dermed en som avviser alle disse mytene, og derfor blir sett på som en blasfemiker eller hedning i øynene til den store religionen om «det universelle mennesket». I stedet for disse absurde postmoderne forestillingene mener den identitære at mennesket fortsatt er et stammevesen som medlem av en sosial art. Mennesket trenger derfor å bli født og oppdratt i kulturelt homogene og kjente miljøer for å kunne utvikle seg og fungere best mulig. Derfor kjemper han mot den etniske heterogeniteten i våre samfunn, som han ser på som den største faren, siden ingen politisk fremtid eller motstandskraft er mulig innenfor rammen av overdreven etnisk heterogenitet.
Som tidligere leder for Front Nationals ungdomsorganisasjon, hvilke lærdommer har du tatt med deg fra din politiske erfaring, og hvordan påvirker det arbeidet ditt i dag?
Den viktigste lærdommen jeg fikk, er at vi ikke bør forvente alt fra nasjonal politikk. Samfunn endrer seg først og fremst gjennom langsiktige samfunnsprosesser som krever betydelige kulturelle investeringer dersom man skal påvirke dem. Politikk er vanligvis bare resultatet av en langsiktig påvirkningsstrategi. Derfor fokuserer jeg nå mer på å påvirke politikere og, mer generelt, sentrene der beslutninger tas. Dette er det vi alle må gjøre: skape tiltrekningskrefter, krefter som politikken ikke kan eksistere uten, og tvinge politikere til å ta hensyn til oss, våre interesser, våre ønsker og vår vilje. Vi må operere som lobbyer, som en fagforening for innfødte folkeslag. Våre ideer må spres overalt. Våre bedrifter må bli uunnværlige. Vår tilstedeværelse innenfor institusjonene, politiet, militæret, rettsvesenet, mediene og så videre, må være dyp. Kort sagt må vi gripe makten på alle nivåer dersom vi virkelig ønsker å forbli i historien, i stedet for bare å «vinne et valg», som bare er prikken over i-en.
Hva er de største utfordringene du har møtt ved å dele dine ideer og din kunnskap åpent om potensielt kontroversielle temaer?
Jeg har hatt disse synspunktene så lenge at jeg ikke lenger legger merke til problemene de skaper for meg! For eksempel er jeg fullstendig utestengt fra å få banklån i mitt eget land, selv om virksomheten min går godt og jeg følger alle lover. Høytstående personer med innsidekunnskap har bekreftet overfor meg at dette utelukkende skyldes mine politiske oppfatninger og min aktivisme. Det finnes andre slike ulemper i dagliglivet, men jeg ønsker ikke å dvele ved dem. Tross alt kunne jeg i en annen tid ha blitt summarisk henrettet eller sendt til en gulag for å dø. Så vi befinner oss ikke i en så ille situasjon!
Det som i virkeligheten plager meg mer, er mine kontroversielle synspunkter innenfor min egen ideologiske leir. Denne leiren er for eksempel vanligvis suverenistisk, nasjonalistisk, anti-europeisk, konspiratorisk, miljøfiendtlig, prorussisk, hysterisk antiamerikansk og mange andre ting som jeg overhodet ikke er. Dette setter meg ofte i ubehagelige situasjoner og gjør at jeg mister støtten fra mange som ellers burde vært mine allierte! Men jeg liker det, fordi jeg ikke setter pris på konformitet, enten den kommer fra systemet eller fra den såkalte «dissensen», som faktisk har sin egen rigide ortodoksi.
Hva er dine intellektuelle og litterære inspirasjonskilder? Finnes det noen forfattere eller tenkere, særlig tyske, som har påvirket arbeidet ditt?
Selvfølgelig! Den viktigste av dem er Nietzsche. Han var min virkelige intellektuelle mester i ungdomsårene, selv om jeg siden har lært å holde en viss avstand til ideene hans. Tenkerne fra den konservative revolusjonen formet også ungdommen min. Jeg var fascinert av Jünger og von Salomon, slik mange unge menn på høyresiden var. Men jeg må innrømme at jeg aldri var noen stor tilhenger av Spengler. En av forfatterne som påvirket min siste bok mest, var Werner Jaeger. Hans Paideia er nødvendig lesning. Når det gjelder samtidsfilosofi, er den tenkeren jeg beundrer mest i dag en tysker som, selv om han ikke deler «våre ideer», etter min mening er fullstendig briljant og intellektuelt stimulerende: Peter Sloterdijk. Hver eneste av bøkene hans bringer med seg en virvelvind av nye ideer og friske perspektiver på verden og dens problemer. Han hedrer virkelig Tysklands store filosofiske tradisjon.
Hvordan har erfaringene dine i utlandet, i Afrika, Russland og Midtøsten, beriket din forståelse av globale spørsmål og internasjonal politikk?
Jeg har innsett at vi har gått inn i «sivilisasjonskontinentenes» tidsalder. Tidligere følte vi at vi forlot landet vårt når vi reiste fra én landsby til en annen, fra én provins til en annen eller fra én nasjon til en annen. I dag oppstår denne følelsen egentlig først når vi forlater kontinentet vårt, når vi forlater vår sivilisasjon. Hvis jeg befinner meg i Afrika, Nord-Afrika, Midtøsten eller Asia, og flyet mitt til Paris blir omdirigert til Wien, Roma eller København med 24 timers mellomlanding, føler jeg likevel på en måte at jeg har «kommet hjem». Jeg er i Vesten, i Europa, i min kulturelle sfære. Denne erkjennelsen har en dyp betydning og burde, mener jeg, tvinge oss til å tenke på nytt rundt vår politiske organisering. Med globale giganter som Russland, Kina, India, Brasil og USA, stater som opererer på kontinental eller nesten kontinental skala, må vi europeere forene oss dersom vi ønsker å fortsette å eksistere i det 21. århundret.
Hvordan bør europeere posisjonere seg i forhold til globale konflikter?
Ved klart å definere sine interesser og handle i samsvar med dem.
Først når det gjelder våre grenser: Jeg mener at våre grenser strekker seg til Russland. Ukraina er en del av Europa, så vi burde være i stand til å forsvare landet uten å være avhengige av amerikansk støtte. Men dette er for øyeblikket urealistisk. Uten et sterkt og uavhengig europeisk militær vil amerikanerne forbli på vårt territorium, noe jeg ikke ønsker, og i virkeligheten ønsker ikke amerikanerne det lenger heller.
Vi må også forsvare våre sørlige og sørøstlige grenser mot migrasjonsbevegelser som bare så vidt har begynt, og som vil bli fullstendig katastrofale for vår sivilisasjon. Vi vil trenge en omfattende middelhavspolitikk for å sikre stabiliteten til statene sør for Middelhavet, slik at de fungerer som en buffer mellom Afrika og oss.
Deretter må vi ta tak i det som vil bli vår største utfordring i det 21. århundret: energiuavhengighet, sammen med sikring av tilgang til nødvendige råvarer. Disse hensynene vil avgjøre våre allianser og intervensjoner.
Til slutt må vi føre en omfattende reindustrialiseringspolitikk for å sikre vår selvstendighet innen nesten alle sektorer. Men en slik politikk kan bare gjennomføres på europeisk nivå.
Frankrike og Tyskland er de to største europeiske nasjonene. For at Europa skal fungere ordentlig, må de bevege seg i samme retning. Hvordan mener du Frankrike og Tyskland kan samarbeide?
Først ved å huske historien: 90 prosent av problemene vi står overfor i dag, stammer direkte eller indirekte fra konfliktene og rivaliseringen mellom Frankrike og Tyskland, helt tilbake til Verdun-traktaten i 843! Vår besettelse av strengt nasjonale interesser har bare svekket Europa og, til syvende og sist, våre egne «nasjonale» interesser. Nasjonene våre ligner de gamle greske bystatene, som ikke var i stand til å forene seg, bortsett fra under perserkrigene, noe det er verdt å reflektere over. De brukte tiden sin på å føre krig mot hverandre, til tross for at de anerkjente at de tilhørte den samme hellenske sivilisasjonen.
Fordi de ikke klarte å oppnå enhet, ble de til slutt underlagt Romerriket, og alle sammen gikk gradvis og kollektivt tilbake, helt til de forsvant fullstendig ut av historien.
Jeg håper vi kan unngå å bli som de gamle greske bystatene. Jeg håper vi lærer av fortiden og ikke gjentar de samme feilene av ren dumskap. Frankrike og Tyskland har alt å vinne på politisk, militært, økonomisk, energimessig og økologisk samarbeid. Hvis vi mislykkes på grunn av foreldet nasjonalistisk smålighet og vedvarende nasjonale egoer, hva mer kan jeg si? Vi vil dele skjebnen til Athen og Sparta etter deres gullalder. Vi vil ganske enkelt forsvinne sammen.
I den tyskspråklige verden finnes det en sterk forbindelse mellom metapolitikk og valgpolitikk, noe som demonstreres av ulike foreninger og studentforbund, i stor grad takket være arbeidet til tyske intellektuelle som Benedikt Kaiser. Hvordan kan vi hente inspirasjon fra den tyske modellen?
Tyskerne har denne kulturen langt dypere forankret fordi de, i motsetning til oss franskmenn, var en virkelig nasjon før nasjonalstatens fremvekst. Som et resultat har de en mye sterkere tradisjon for lokale initiativer, mens politikk i Frankrike gjerne betyr å forvente alt fra staten. Vi må fullstendig «avstatliggjøre» tankegangen vår i Frankrike. Vi må tenke i form av lokalisme, provinser, landsbygda, foreninger, lobbygrupper, klubber, tankesmier, alt dette er langt mer naturlige strukturer for tyskere eller angelsaksere. Dette er en vanskelig omstilling for oss fordi vi, etter århundrer med steril og kvelende statisme, rett og slett ikke er vant til det. Derfor mener jeg at europeisk integrasjon, ved å «avfranskifisere» oss når det gjelder de verste sidene ved vår nasjonale karakter, paradoksalt nok kan bidra til å styrke, beskytte og fremheve det beste Frankrike har å tilby vår felles sivilisasjon.
Mener du at vi bør bygge et europeisk «Vorfeld» på høyresiden, det vil si et sett med strukturer som har som mål å styrke forbindelsene, særlig gjennom kultur og metapolitikk?
Ja. Jeg skulle svært gjerne sett at europeiske strukturer vokste frem.
Jeg har diskutert dette med franskspråklige identitære og konservative intellektuelle som David Engels og Antoine Dresse (Ego Non), som også er svært åpne for den europeiske ideen. Vi trenger en organisasjon som gjør det mulig for oss å møtes regelmessig, koordinere handlingene våre og tenke sammen. Jeg håper en slik struktur snart blir etablert!
Takk, Julien!
Voxeuropa Herald er et initiativ som deler stemmene som former Europa i dag: folkevalgte, essayister, filosofer, aktivister, kunstnere og influensere. Disse portrettene er kollektive svar på krisene som ryster vårt Europa. Stilt overfor vår tids store omveltninger gir Voxeuropa Herald en stemme til dem som, over hele Europa, deler løsninger og visjoner for fremtiden. Budskapet er klart: Europeiske realiteter krever europeiske svar.
