Hesperialismens historiker.
Av Voxeuropa Herald. 14. juni 2025. Oversatt av Rabulisten.no
I en verden på jakt etter holdepunkter, der den offentlige debatten ofte er preget av følelser snarere enn analyse, skiller enkelte stemmer seg ut. I dag ønsker jeg en av dem velkommen: David Engels. Tyskspråklig belgisk historiker, spesialist på Roma og engasjert tenker. Han var professor i romersk historie ved Université libre de Bruxelles fra 2008 til 2023, deretter forskningsprofessor ved Instytut Zachodni i Poznan frem til 2024, og har viet sitt arbeid til Vestens intellektuelle historie og tysk-polske forbindelser. Han er en produktiv forfatter og har nylig utgitt «Defending civilizational Europe. A short treatise on hesperialism» (Paris, 2024). Han er også en fast bidragsyter til den offentlige debatten, på CNews, Ligne droite og ved ulike arrangementer, særlig Iliade, Academia Christiana og nylig MEGA 2-konferansen i Brussel.
Som tyskspråklig belgier befinner du deg i et av krysningspunktene i europeisk kultur. Hvilke lærdommer kan du trekke av dette?
Det er faktisk en ganske atypisk identitet: Å være belgier er ikke en opplagt nasjonal identitet, men å være tyskspråklig belgier, som det knapt finnes 70 000 av, er mer enn å være en minoritet. Og likevel er det en enorm mulighet: Fordi jeg har vært omgitt av minst to store kulturer, den tyske og den franske, har jeg alltid først og fremst følt meg som europeer før jeg har følt meg som belgier. Jeg vet at dette er ganske sjeldent, ettersom de fleste europeere først og fremst definerer seg gjennom sin «nasjonale» identitet, men det åpnet øynene mine for realiteten i vår felles europeiske identitet, fordi selv om romanske og germanske kulturer kan virke svært forskjellige, er det mye som forener dem, og mitt nåværende liv i Polen utvider også denne horisonten til den vestslaviske verden.
Du begynte karrieren som historiker med spesialisering i romersk historie. Kan du fortelle oss hva som tiltrakk deg ved denne historiske perioden, og hvordan den har påvirket ditt senere arbeid?
Selv om jeg har vært tiltrukket av antikken siden barndommen, har min prioritet alltid vært global historie, og dersom jeg til slutt endte opp i en universitetsstilling viet til den romerske verden, var det snarere fordi dette «valget» paradoksalt nok var det som spesialiserte meg minst, ettersom det var langt mer generalistisk i tid og rom enn for eksempel en spesialisering i den europeiske middelalderen.
Hva var de viktigste intellektuelle overgangene du gjennomgikk da du beveget deg fra studiet av romersk historie til Vestens intellektuelle historie og europeisk identitet?
Helt fra begynnelsen har sammenligninger mellom de store sivilisasjonene vært min viktigste interesse, og gjennom årene har teoriene jeg har utviklet om dette emnet blitt stadig klarere og mer fullendte. Å forstå Europas nåværende suicidale tilstand har også ført meg til å gjenoppdage min egen kulturarv og til å utvikle min egen tilnærming til europeisk patriotisme, som jeg har kalt «hesperialisme», en patriotisme som ikke bare er politisk, men fremfor alt kulturell og åndelig. Denne søken har i stadig større grad ført meg tilbake til kristendommen, om enn fra en nokså perennialistisk synsvinkel, slik at denne interessen for transcendens, i hvert fall foreløpig, står i sentrum for min nyere forskning.
Hvordan har din erfaring som forskningsprofessor ved Zachodni-instituttet i Poznan påvirket din intellektuelle tilnærming?
Kulturelt gjorde oppdagelsen av Polen det mulig for meg å korrigere mitt syn på Europa, som frem til da hadde vært fokusert på den fransk-tyske binære aksen. Og politisk var det å befinne seg midt i forsøket på å informere den europeiske offentligheten på nytt om de mange løgnene og det politiske presset som systematisk blir skapt av europeiske medier og eliter, en ganske hard, men svært lærerik formativ fase, inkludert erfaringen med de polske konservatives endelige nederlag i møte med denne samordnede handlingen.
I ditt arbeid med europeisk identitet, hva er de viktigste tendensene eller utfordringene du har identifisert når det gjelder å forstå hva det betyr å være «europeisk» i dagens sammenheng?
De to viktigste utfordringene, som er nært knyttet til hverandre, er Den europeiske unions manglende vilje til å definere seg selv som en særskilt sivilisatorisk enhet og ikke bare som en verdensstat som mer eller mindre tilfeldig befinner seg på det europeiske kontinentet, og innbyggernes mangel på en generell historisk kultur. Begge deler er resultatet av et systematisk ønske om å dekonstruere, og rekonstruere, identitet. Selv på høyden av nasjonalismen på 1800-tallet ville få europeere noen gang ha tvilt på at de alle tilhørte én enkelt, svært særpreget, felles sivilisasjon. I dag derimot, midt i et samlet Europa, er det få europeere som har beholdt denne bevisstheten. Det er like absurd som det er trist.
Hvordan ser du på historikerens rolle i dagens offentlige debatt om spørsmål knyttet til identitet, sivilisasjon og multikulturalisme i Europa, særlig i forbindelse med begrepet remigrasjon?
Den er avgjørende, fordi historien står i sentrum for det som definerer vår identitet. Europeisk identitet trenger ikke å «konstrueres», den har eksistert siden tidlig middelalder, fordi vår sivilisasjon etter mitt syn er grunnleggende forskjellig fra den gresk-romerske, og den går gjennom historien helt frem til vår egen tid. Det eneste problemet er at den, i motsetning til i mange andre århundrer, ikke lenger er «bevisstgjort», fordi alt som ville gjort det mulig å gjøre den bevisst, systematisk blir utstøtt: betydningen av den kristne troen, særtrekkene ved denne typisk europeiske «faustiske impulsen», storheten i vår mer enn tusen år lange historie, den grunnleggende forskjellen mellom vår sivilisasjon og andre, og så videre.
Å definere Europa ut fra menneskerettigheter og fornekte, eller diskreditere, forestillingen om «sivilisasjoner» må derfor automatisk, før eller siden, føre til globalisme og multikulturalisme. Bare dersom vi endelig innser hva som forener oss som europeere, kan vi forsvare denne identiteten, og samtidig skape et sivilisatorisk rammeverk der kriteriene for å avvise, ta imot og integrere migranter vil være langt enklere å fastsette enn i det totale fraværet av enhver forestilling om identitet som vi lider under i dag, og som oppmuntrer noen til identitetsselvmord og andre til fundamentalisme.
Hvordan vil du presentere boken din?
David Engels: Essayet representerer et sammendrag av de hundrevis av artiklene og de mange kollektive verkene jeg har skrevet de siste årene. Det er en slags kortfattet systematisering av min tenkning om europeisk identitet og fremfor alt om vår sivilisasjons nåværende situasjon.
Først beskriver jeg de historiske røttene til vår sivilisasjon, deretter dens grunnleggende «faustiske» identitet, og til slutt betydningen av søken etter transcendens for enhver sunn sivilisasjon. Deretter viser jeg hvordan oppgivelsen av forestillingen om transcendens allerede på 1500-tallet senere dekonstruerte alle våre solidaritetsbånd, noe som kulminerte i dagens nihilisme.
Deretter skisserer jeg mulighetene for en endelig, «hesperialistisk» syntese mellom disse to dialektiske fasene i vår historie, og til syvende og sist i enhver sivilisasjons historie, og avslutter essayet med noen bemerkninger om dagens politiske utfordringer.
Kan du forklare begrepet «hesperialisme» og hvilke følger det har for Europas fremtid?
David Engels: For øyeblikket ser de politiske valgene på kontinentet ut til å koke ned til to alternativer: europeisme, en slags synkretisme mellom globalisme, rettighetstenkning, liberal venstreorientering og multikulturalisme som har gjort de europeiske institusjonene til en politisk bastion og tilraner seg europeisk identitet for å fremme sine mål, og suverenisme, som ut fra europeistenes instrumentalisering av Brussel trekker den slutningen at det er nødvendig å oppgi europeisk integrasjon og vende tilbake til den «gode gamle nasjonalstaten».
Begge alternativene er selvdestruktive: Det første fordi det demonterer europeisk identitet innenfra. Det andre fordi en tilbakevending til rundt tretti nasjonalstater ikke vil løse våre ideologiske problemer, Storbritannia er like «woke» nå som det var før landet forlot EU, og risikerer å forvandle kontinentet vårt til et sjakkbrett for andre store imperiers interesser, med en reell risiko for å se våre små nasjonalstater, som i gjennomsnitt knapt er større enn en kinesisk by, bli spilt ut mot hverandre.
Hesperialismen ser på seg selv som en tredje vei: en europeisk patriotisme som setter forestillingen om europeisk sivilisasjon i sentrum.
Hvordan kan vi forsvare vår europeiske arv og holde den levende?
EU må vise sin styrke utad ved å garantere våre friheter innad, i stedet for å gjøre nøyaktig det motsatte. På den ene siden betyr dette å reformere institusjonene slik at unionen får de midlene den trenger for å forsvare våre strategiske interesser i verden, samtidig som dens makt igjen begrenses overfor regionene, storbyene og nasjonene.
Men langt viktigere er det at vi erstatter den universalistiske ideologien som tærer på institusjonene våre med en ekte europeisk patriotisme som er stolt av sin eldgamle arv, i stedet for å diskreditere den. Det er denne siste kampen som er den viktigste, og den vil ikke bli vunnet på den politiske arenaen, men først og fremst på den kulturelle.
På dette området har høyresiden mye å lære, og må først og fremst kvitte seg med de liberale illusjonene om at det er økonomien, og ikke kulturen, som avgjør politisk suksess. Og selvfølgelig må vi begynne med oss selv og leve ut idealene våre i hverdagen, slik jeg viste i boken min «Que faire» («Hva må gjøres»).
Hvordan ser du på Europas fremtid i en stadig mer globalisert og multipolar verden? Hvilke utfordringer bør Europa ta på seg for å bevare sin samhørighet og identitet?
Etter hvert som den europeiske sivilisasjonen svekkes, vil andre store sivilisasjoner, som systematisk er blitt styrket av vår utflytting av industri og utsalg av vår teknologiske kunnskap, ta dens plass. En «multipolar» verden er uunngåelig, fordi USAs hegemoni virkelig er over.
Men la oss ikke lure oss selv når det gjelder hva en slik multipolaritet innebærer for Europa: En slik situasjon lover riktignok nye balanser og kanskje en viss frigjøring av Europa fra sin transatlantiske allierte. Men samtidig er slike multipolare maktbalanser mellom store imperier, særlig i en globalisert sammenheng, alltid svært ustabile og krever en viss «vilje til makt», en seriøs militær tilstedeværelse, ekte kollektiv patriotisme og et fremragende diplomatisk korps.
For øyeblikket har vi ingen av disse tingene, og vi bør ikke lure oss selv til å tro at de andre store sivilisasjonene, fra Kina via India og Russland til den muslimske og afrikanske verden, ikke drives av et instinkt av bitterhet, til og med hevn, overfor oss.
Burde vi ikke i stadig større grad bygge opp et europeisk Vorfeld?
Jo: Det er avgjørende at europeiske patrioter slutter å la seg splitte av anakronistiske nasjonalistiske impulser, og i stedet konsentrerer seg om de umiddelbare truslene som angår dem alle, ved å forsvare deres felles europeiske identitet mot interne og eksterne trusler.
Paradoksalt nok er det nå på europeisk nivå at det som er igjen av nasjonalstaten kan forsvares. Skoler, universiteter, akademier, forlag, kunstverk, mønstersamfunn, bedrifter, medier, systemer for sosial solidaritet, alt må bygges dersom vi skal skape et hesperialistisk samfunn som er sterkt nok til å stå imot de store økonomiske og ideologiske krisene som raskt nærmer seg.
Takk, David!
Voxeuropa Herald er et initiativ som deler stemmene til dem som former Europa i dag: folkevalgte, essayister, filosofer, aktivister, kunstnere og influensere. Disse portrettene er kollektive svar på krisene som ryster vårt Europa. I møte med de store omveltningene i vår tid gir Voxeuropa Herald en stemme til dem som, over hele Europa, deler løsninger og visjoner for fremtiden. Budskapet er klart: Europeiske realiteter krever europeiske svar.
