Antoine Dresse er en belgisk filosof og YouTuber. På kanalen Ego Non lager han videoer om ulike europeiske tenkere som Oswald Spengler, Gustave Le Bon, Edmund Burke og Carl Schmitt. Han samarbeider også med Romain Petitjean som redaksjonsleder ved Institutt Iliade, samt med sin landsmann David Engels. Han er forfatter av À la rencontre d’un cœur rebelle: Entretiens sur Dominique Venner (sammen med Clotilde Venner) og Le réalisme politique: principes et présupposés.
Av: Matisse Royer. Dette intervjuet ble først publisert på Voxeuropa Herald. Oversatt av Rabulisten.
Kan du fortelle litt om deg selv og arbeidet ditt?
Jeg kommer opprinnelig fra Liège i den franskspråklige delen av Belgia. Jeg studerte filosofi i Brussel og senere i Fribourg i Sveits. I dag arbeider jeg hovedsakelig som videoprodusent på YouTube-kanalen Ego Non, der jeg lager videoer om politisk filosofi. Jeg har også samarbeidet med Institutt Iliade de siste to årene. I tillegg til redaksjonsarbeidet jeg gjør der, skal jeg snart være med og lede en av instituttets opplæringssamlinger i Belgia, sammen med Jeremy Baneton. Jeg skriver også jevnlig for Éléments, og nylig ga jeg ut et essay om «politisk realisme».
Hva er de viktigste målene du ønsker å oppnå med arbeidet ditt?
Målet med kanalen Ego Non er å bidra til gjenoppbyggingen av en sammenhengende verdensanskuelse, en som er bygget på filosofiske prinsipper i stand til å forsvare den europeiske sivilisasjonen. Det er nødvendig å kritisere de progressive og egalitære ideenes overdrivelser og absurditeter, men vi kan ikke nøye oss med å kommentere strømmen av dagsaktuelle hendelser. Vi må kunne knytte den konkrete politiske kampen til underliggende prinsipper, til en verdensanskuelse og til godt utviklede teoretiske fundamenter, ikke som en flukt fra virkeligheten, men for å hevde en positiv kraft. Som Bergson sa, man må «handle som en tenkende mann og tenke som en handlende mann».
I hver video prøver jeg derfor å presentere et nøkkelbegrep eller en hovedidé fra en bestemt tenker, og jeg forsøker alltid å knytte den på et eller annet vis til et samtidsaktuelt politisk spørsmål, for å tilby et nytt perspektiv.
Som belgier befinner du deg i et av de kulturelle veikryssene i Europa. Hva har du lært av det?
Først og fremst en lekse i europeisk identitet. Født i provinsen Liège vokste jeg opp nær den nederlandske og tyske grensen, og det var ikke uvanlig å ta små turer til Maastricht eller Aachen. Å befinne seg i skjæringspunktet mellom fire store europeiske kulturer, nederlandsk, tysk, fransk og engelsk, gjør at man bedre forstår hva vi har felles. På et vis har jeg alltid følt meg «europeisk», europeisk fordi jeg er belgier, og belgier fordi jeg er europeisk.
Hvem er dine intellektuelle og litterære inspirasjoner? Er det særlig tyske forfattere eller tenkere som har påvirket deg?
Uten tvil. Den germanske kulturen har vært svært viktig for meg siden ungdommen, og det begynte med min oppdagelse av Wagner, som uten overdrivelse var en av de mest omveltende opplevelsene i livet mitt. Derfra ble jeg interessert i Schopenhauer og Nietzsche, og deretter i de store navnene innen tysk litteratur fra samme periode, som Goethe, Schiller, Herder, Hölderlin, Kleist og Eichendorff.
Som filosofistudent kunne jeg igjen trekke på de uunnværlige skikkelsene fra Tyskland, som Kant, Fichte, Hegel, Marx, Husserl og Heidegger. Jeg må også nevne den såkalte «konservative revolusjonen», slik Armin Mohler definerte den, hvis representanter, Ernst Jünger, Arthur Moeller van den Bruck, Oswald Spengler og særlig Carl Schmitt, spilte en avgjørende rolle i min intellektuelle formasjon.
Mine inspirasjoner er imidlertid ikke begrenset til den germanske verden. Jeg har lenge vært fascinert av russisk litteratur og originale tenkere som Tchaadaïev, Danilevski, Konstantin Leontiev, Vladimir Solovjov, Berdjajev og Solzjenitsyn. Kontrarevolusjonære tenkere har også gitt et solid grunnlag for refleksjon. Men jeg vil særlig nevne forfattere som er vanskelig å plassere, men som jeg identifiserer meg stadig mer med, som Machiavelli, Gustave Le Bon, Vilfredo Pareto, Isaiah Berlin og Julien Freund.
Hvordan har din erfaring som filosof påvirket din intellektuelle tilnærming?
Jeg tror tilnærmingen min helt og holdent springer ut av interessen for filosofi. Til dommerne som tilbød ham frihet på betingelse av at han sluttet med filosofi, svarte Sokrates: «Et liv uten selvgranskning er ikke verdt å leve». Dette prinsippet gjenspeiler min egen holdning. Å praktisere filosofi handler først og fremst om å klargjøre tankene sine og frigjøre seg fra ureflektert «mening», og det er dette som førte meg til de tenkerne jeg presenterer på kanalen min.
Hva vil det si å være «europeisk» i vår tid?
Selve behovet for å stille dette spørsmålet viser hvor mye europeernes allmennkunnskap og historiske bevissthet har erodert. Siden Karl den store, som allerede i sin levetid ble kalt «Rex Pater Europae», har europeere sjelden tvilt på at de tilhørte et felles sivilisasjonsrom. Nasjonal bevissthet oppstod sent, innenfor en allerede eksisterende europeisk enhet. I dag føler mange solidaritet med resten av verden før Europa, eller de uttrykker et snevert, karikert og anti-tradisjonelt sjåvinisme. Vi lider dermed både av en kosmopolitisk og rotsløs oppdragelse og av en overdrevent nasjonalistisk historieskriving fra forrige århundre.
Å være europeisk i dag betyr å avvise den kosmopolitiske og egalitære ideologien som behandler individer som utskiftbare, og samtidig å gjenknytte bånd til dype historiske røtter, naturlig hentet fra de samme kildene som andre europeiske folk. Men det er mer enn det, å være europeisk betyr også å erkjenne en felles fortid og forstå at vi står overfor en felles utfordring. Kollapsen av vår kultur, den antropologiske forvitringen og den demografiske utskiftningen er trusler som rammer hele Europa.
Hvordan bør vi forsvare og fremme den europeiske arven?
Politisk, på statlig nivå, handler det om å definere seg først og fremst som en del av et bestemt sivilisasjonsfellesskap, noe som betyr å avvise alt som undergraver dette rommet.
På et personlig plan betyr det å avvise middelmådighetens kultur som masseunderholdningen fremmer. Den europeiske kulturen har forent forfinet smak og storhet, raffinement og styrke, og vi må dyrke begge deler i vårt indre liv, vise styrke ved å motstå den antropologiske forvitringen og tapet av mot, slik Solzjenitsyn advarte mot, og nære kjærligheten til kunst som hever ånden. For å heve ånden må man noen ganger løsrive seg fra den politiske nyhetsstrømmen.
Til slutt betyr forsvar av europeisk arv å føre den videre. Kultur eksisterer bare gjennom menneskene som bærer den, og bevaringen av enhver kultur avhenger først og fremst av kontinuiteten i den grunnleggende befolkningen. Så lenge det finnes europeere, kan den europeiske kulturen gjennomgå forvandlinger og oppleve nye renessanser.
Et begrep som brukes mye på høyresiden er «remigrasjon». Hvordan forstår du det?
Begrepet «remigrasjon» dukker stadig oftere opp i høyreorienterte debatter. For noen er det en illusjon, for andre en nødvendighet. Hittil har imidlertid få konkrete forslag blitt lagt fram. Så vidt jeg vet er Martin Sellner, en sentral skikkelse i Den østerrikske identitærbevegelsen, en av de få som seriøst har vurdert hvordan remigrasjon av kulturelt, økonomisk, politisk og religiøst uassimilerbare utlendinger kunne lykkes. Tidligere i år publiserte han en liten, men svært interessant bok på Antaios (Remigration, ein Vorschlag), som har den fortjeneste at den tar spørsmålet på alvor og unngår de mange fantasiene som begrepet ofte vekker. Dette er en vei vi også må utforske i den franskspråklige verden. Etter å ha gjort ideen kjent på nettet, må vi nå nærme oss den med ro og ettertanke.
Som Sellner viser, vil en remigrasjonspolitikk i hovedsak bestå av insentiver til frivillig retur, reformer av statsborgerskapsloven eller utvisninger basert på klart definerte kriterier som kriminalitet. Ifølge ham selv er dette en prosess som vil strekke seg over 30 til 40 år.
Utover å vise at det er mulig, må europeere også overbevises om at det er ønskelig. Mange reagerer instinktivt negativt på begrepet remigrasjon, fordi de forbinder det med umenneskelige scenarier. Men sannheten er motsatt, som Aristoteles påpekte allerede i antikken, er multietniske samfunn iboende konfliktfylte. Det eneste humane alternativet for å forhindre økende vold er derfor en rasjonell remigrasjonspolitikk.
Frankrike og Tyskland er Europas to største nasjoner. For at Europa skal fungere, må de trekke i samme retning. Hvordan kan de samarbeide?
Først og fremst ved å se kritisk på sine egne nasjonale historier. Siden François I’s tid har Frankrike ofte handlet mot Europa, for eksempel ved å invitere ikke-europeiske makter til å gripe inn mot sine naboer. Tyskland har på sin side hatt en tendens til å forestille seg Europa under tysk hegemoni, slik vi ser i den historiske omtolkningen av Det hellige romerske riket som en proto-tysk stat, mens det opprinnelig var et europeisk imperium.
Franskmenn og tyskere må derfor gjennomgå en historisk snuoperasjon og erkjenne at disse motstridende tendensene gradvis førte til Europas nedgang. Selv om det er nytteløst å skrive historien om igjen, ser jeg delingen av det frankiske riket i 843, og splittelsen mellom «vestfrankere» og «østfrankere», som Europas opprinnelige katastrofe. Den østerrikske historikeren Jordis von Lohausen bemerket treffende: «Det europeiske kjerneområdet ble heretter delt i en atlantisk del og en del vendt mot Nordsjøen. Dette var Europas tragedie.»
Bør vi bygge et europeisk «Vorfeld», et nettverk av strukturer som styrker kulturelle og metapolitiske bånd?
Jeg antar du sikter til Benedikt Kaisers bok Die Partei und ihr Vorfeld. Han har helt rett i å oppfordre sine landsmenn til å skape et høyreorientert «mosaikk»-nettverk som, selv om det består av ulike retninger, trekker i samme retning og støtter hverandre, slik venstresiden gjør. Dette «Vorfeldet» må eksistere ikke bare nasjonalt, men også som et paneuropeisk nettverk. Intellektuelle og identitære aktører har i det minste en plikt til å se utover sin nasjonale virkelighet og forstå de større trendene i Europa.
På sitt nivå forsøker Institutt Iliade allerede å bygge et europeisk nettverk gjennom partnerskap med andre tenketanker og forlag, som Instituto Carlos V, Passagio al Bosco og JungEuropa Verlag. Jeg diskuterer også dette med venner som David Engels og Julien Rochedy, og vi vil uten tvil arbeide videre mot dette målet i fremtiden.
Matisse Royer, født i 2001, er medisinstudent og grunnlegger av Voxeuropa, en patriotisk organisasjon på europeisk nivå som kombinerer medievirksomhet, tenketank og nettverk. Initiativet hans er dedikert til å bygge en europeisk plattform og styrke samarbeidet mellom kontinentets politiske beslutningstakere.
Voxeuropa Herald er et initiativ som løfter frem stemmene som former Europa i dag: folkevalgte, essayister, filosofer, aktivister, kunstnere og influensere. Disse portrettintervjuene er kollektive svar på krisene som ryster vårt Europa. I møte med de store omveltningene i vår tid gir Voxeuropa Herald en stemme til dem som, over hele Europa, deler løsninger og visjoner for fremtiden. Budskapet er klart: Europeiske realiteter krever europeiske svar.
