I en tid der bioteknologien trer over terskler vi knapt våget å forestille oss for en generasjon siden, blir filmen Gattaca mer enn en dystopi fra nittitallet. Den blir et speil for vår egen samtid, der foreldrenes valg, markedets logikk og teknologiens grenseløse selvtillit er i ferd med å forme mennesket selv, og der ufullkommenhet ikke lenger bare er en skjørhet men en moralsk dom.
Av: Balbino Katz, kronikør over vind og tidevann. Oversatt av Rabulisten.
Jeg husker, som om det var i går, filmen Welcome to Gattaca. Jeg hadde sett den da den kom ut i 1998, på en kino på Boulevard Saint Germain i Paris, en kveld der regnet tegnet et bevegelig mosaikkmønster av lys på rutene i bussen. Filmen hadde rystet meg så sterkt at jeg gikk ut med følelsen av at jeg hadde fått et glimt av en forbudt framtid. Den fortalte historien om tenåringen Vincent Freeman, født uten genetisk optimalisering, bærende i kroppen på menneskenes vanlige skjørhet. Likevel drømte han om å reise ut i rommet. I dette eugeniske samfunnet, der kroppene er kalibrert som laboratorieinstrumenter, blir ufullkomne mennesker henvist til underordnede oppgaver, som arbeidere i en overordnet verden. Vincent hadde verken hjertet, genene eller forutsetningene som krevdes for å tre inn i det store samfunnet, derfor jukset han. Han lånte identiteten til en annen, snek seg inn i sprekkene i et perfekt men godtroende system, og endte med å oppfylle drømmen sin. Raketten skjøt opp med ham om bord, og i glansen fra oppskytningen blandet seierens menneskelige vilje seg med skrekkfølelsen over en teknikk som var blitt blind.
Den gangen virket denne fablen på meg som en moralfortelling som var litt for pent sydd sammen til å være virkelig urovekkende. Jeg trodde biologien lenge ville forbli et område der de mektige ble styrt av forsiktighet, der minnet om det forrige århundret fortsatt ville hindre risikable inngrep i det levende, jeg tok feil.
Denne lørdagsmorgenen regnet det så kraftig på skifertaket at jeg ga opp hagearbeidet. Jeg gikk opp på loftet og begynte å rydde i noen neglisjerte esker. Jeg flyttet på gjenstander hvis bruk for lengst var forsvunnet, som de gamle bunkene med tidsskrifter man beholder av hengivenhet eller latskap. Det var da jeg fant en DVD av Gattaca, fortsatt i sitt blå etui. Tilfeldigvis hadde jeg samme morgen lest en lang artikkel i Financial Times om libertarianske ambisjoner innen bioteknologi, og alt kolliderte i tankene mine. Bildet av Vincent Freeman, det ufullkomne barnet som trosser den genetiske ordenen, og den kliniske beskrivelsen av det den britiske avisen presenterte som en mulig framtid.
Journalisten snakket om det han kalte libertarian eugenics, et merkelig uttrykk, selvmotsigende men profetisk. Han forklarte at eugenikken, bannlyst etter avsløringene i det forrige århundret, nå vender tilbake i privat form. Ikke lenger et statlig prosjekt men et marked, ikke lenger en ideologi men en forbruksvare. De store kaliforniske selskapene, Orchid Health, Manhattan Genomics og TMRW, lover foreldre det naturen bare gir med sparsommelig hånd, embryoer som er sortert, utvalgt og optimalisert. Musk selv bruker disse tjenestene slik en manager optimaliserer en aksjeportefølje.
Og jeg innså plutselig at det foreldrene velger ikke er noen ny teknologisk idé. Det har eksistert blant oss i tiår, i mer diskrete former. Lenge allerede i Europa og i USA er helt friske barn blitt eliminert av bekvemmelighetshensyn, det som eufemistisk kalles komfortabort. Det har i stillhet bidratt til at fødselstallene har stupt. I andre tilfeller fører dette foreldrevettet til systematisk eliminering av barn med funksjonsnedsettelser. Trisomi 21 er nesten forsvunnet, bortsett fra i religiøse familier som ikke godtar denne nye moralen der ufullkommenhet ikke lenger tolereres. Jeg har av og til sett, på enkelte fødeavdelinger, den tragiske ensomheten hos mødrene som våger å ta imot disse barna, som om handlingen deres tilhørte en annen tid.
I andre deler av verden, særlig i Sør Asia eller i landlige områder av Kina, får det samme foreldrevettet et enda mer brutalt ansikt. Det fører til eliminering av kvinnelige embryoer i en skala som gjør at hele provinser står igjen med et katastrofalt underskudd på kvinner. Resultatet er en antropologisk ubalanse uten sidestykke, en verden der man teller fødsler som om de var lagre av råvarer, der kjønn blir en knapp ressurs. Denne demografiske krisen burde ha utløst en moralsk debatt, men den forårsaket bare et teknokratisk skuldertrekk.
Jeg forsto da jeg lukket esken at det store skiftet som skjer foran oss, ikke bare er teknisk. Det er filosofisk. Denne nye tilnærmingen til det levende er helt og holdent individualistisk. Den tillegger ikke det minste vekt på folkets kollektive dimensjon. Den springer ut av en verdensforståelse der mennesket ikke lenger er arving til et slektsledd, en tradisjon, et delt minne. Det blir et ensomt prosjekt, en skapning formet etter sine foreldres ønsker og de økonomiske mulighetene på kontoen deres.
Denne nye kløften speiler på merkelig vis de politiske bruddene i tiden. På den ene siden står libertarianerne, fattige arvtagere etter Hayek, som drømmer om å frigjøre biologien fra moralske og juridiske begrensninger for å la naturlig seleksjon skje gjennom markedet. På den andre siden står identitære og nasjonalister som minner om at et samfunn ikke er en sum av individer men et vev av kontinuiteter, mysterier og slektskap, genetisk individualisme kommer til å bli den nye slagmarken mellom disse to uforenlige menneskesynene.
Jeg gikk ned fra loftet igjen, med DVD en i hånden som et slags talisman. På kjøkkenet pisket regnet mot vinduene. Jeg helte opp et glass Torrontés, den hvite høydevinen som er født i de andinske fjellene, der luften blir knapp og klar som krystall. Den hadde denne vertikale friskheten, nesten mineralsk, som bare finnes i vinmarker som henger mellom himmel og jord. Ved hver slurk kjente jeg igjen noe fra min argentinske barndom, smaken av høyder der mennesker instinktivt løfter blikket mot toppene, som om sjelen søkte en sti mot stjernene. Den bleke glansen av vinen på bordet fikk meg til å tenke på Vincent Freeman, den spinkle gutten som også drømte om å rive seg løs fra verdens tyngde for å nå konstellasjonene.
Og jeg forsto plutselig at denne høydevinen og denne ufullkomne gutten delte en sannhet. Høydene favoriserer ikke perfekte og kalibrerte skapninger. De krever mot, utholdenhet, dette samspillet av strenghet og ynde som finnes hos dem som aldri har hatt det lett. Torrontés er ikke en dominerende vin, den er en oppstigning. Et bevis på at skjønnhet noen ganger oppstår der naturen virker ugunstig. Slik var det med Vincent. Skjørheten hans ble en styrke, ufullkommenheten hans ble en mulighet, det stille opprøret hans ble spranget mot stjernene.
Jeg tenkte på Guillaume Faye, på våre litt for fuktige kvelder, på advarslene hans om verdens tekniske utvikling. Jeg tenkte også på Spengler, på det han sa om sivilisasjoner som, når de eldes, vender seg mot det kunstige slik en gammel mann vender seg mot medisinskapet sitt.
Så tenkte jeg på Vincent Freeman, barnet som lurer maskinene, utmanøvrerer algoritmene og motsier den programmerte ordenen. Og jeg tok meg selv i å håpe at en dag, et sted, vil en annen Vincent reise seg. At i dette århundret, der milliardærer vil omforme livet som et formbart materiale, vil et ufullkomment barn komme for å minne oss om at mennesket ikke lar seg redusere til en genetisk poengsum.
Og jeg forsto da hvorfor Gattaca hadde gjort så sterkt inntrykk på meg. Filmen talte allerede om vår egen samtid. En samtid der skjørhet blir en feil og ufullkommenhet en forbrytelse. En samtid der frihet ikke lenger er en rett men en biologisk variabel. En samtid der de sukkersøte ordene om individuell frihet noen ganger skjuler den eldgamle fristelsen til å sortere mennesker.
Jeg stirret et øyeblikk på regndråpene på vinduet. De tegnet usikre stier. Og jeg sa til meg selv at det ennå er tid til å velge menneskets vei, før teknikken, overlatt til seg selv, velger den for oss.
