I dette leserinnlegget tar Julien Dir et kraftig oppgjør med USAs rolle i verden gjennom det siste århundret. Under overskriften «Hvis yankee’ene ikke var der…» utfordres det rådende narrativet om Amerika som verdens frigjører og det stilles spørsmål ved Europas underdanige forhold til en makt som, ifølge forfatteren, har brakt krig, kaos og kulturell underkastelse snarere enn frihet og fred.
Av: Julien Dir.
«Hvis yankee’ene ikke var der, ville dere alle vært i Germania», sang den modige, men svært naive Michel Sardou – med den slappe overbevisningen til dem som har lært historie på Hollywoods fang. Men virkeligheten, den lar seg ikke synge: den skriker, den blør, den ryker under ruinene. Og denne virkeligheten er brutal: hvis det ikke var for yankee’ene, så ville verden kanskje ja, kanskje, vært et bedre sted. Mye bedre.
For bak fasaden av en storsinnet frigjører, bak tyggegummien, fallskjermene og Coca-Colaen, finnes kanonen, napalmen, dronen og dollaren. Der finnes imperiet. I mer enn hundre år har ikke USA befridd folkeslag, de har knust dem, gjort dem til slaver, frarøvet dem forstanden, brent dem opp, i navnet til en psevdoguddommelig misjon og en latterlig messianisme: den globale demokratien à la McDonald’s.
Fra utryddelse til hegemoni
Alt begynner selvsagt med det første, grunnleggende folkemordet: utryddelsen av de amerikanske urfolkene. Massakrert, utsultet, deportert, disse folkene så sitt kontinent forvandlet til en fornøyelsespark for spekulanter og degenererte cowboyer. Så kom Vietnam, Hiroshima, Dresden, Hamburg, Irak, Libya, Syria, Serbia, Afghanistan og i dag, Iran, rammet i helgen av et ulovlig angrep, uten FN-mandat, mens de selvrettferdige såkalte rettighetstilhengerne forholdt seg tause, de som ellers hyler om «krenket suverenitet» hver gang Kreml nyser.
Alltid det samme mønsteret: yankee’en ankommer, bomber, ødelegger, plyndrer, påtvinger sin orden og trekker seg så tilbake, og etterlater ruiner, massegraver og kaos. Alt i menneskerettighetenes navn, deres menneskerettigheter, ikke våre.
Europa på kne, elitene i bånd
Men det mest uutholdelige ved denne tragiske farse er ikke at Amerika oppfører seg som et imperium, men at europeerne lar dem gjøre det. Verre: at de slikker dem opp etter ryggen, ruller ut den røde løperen, inviterer dem til middag og overlater nøklene til sitt eget hus.
Har vi ikke lært noen ting? I 1917 kom de for å «redde oss» fra freden vi var i ferd med å signere. I 1944 kom de tilbake, for å underkaste Europa sitt eget system. De anglo-amerikanske bombene la flere franske, italienske og tyske byer i grus enn det det tredje riket noen gang klarte. Vi kalte dem «frigjørere», men de kom med sin ideologi, sin bruk-og-kast-økonomi, sin vulgaritet, sitt heslige uttrykk.
Siden da har de holdt Europa i bånd; gjennom NATO, dollaren og GAFAM.
Donald hauken
Vi trodde Donald Trump var annerledes. Vi lot oss fullstendig lure, det må vi innrømme. Han snakket om «America First», om fred, om tilbaketrekning, om realisme. Vi tok ham for en motstander av wilsoniansk intervensjonisme. Til ingen nytte! For nå har den presidenten vi trodde var den minst krigerske i moderne amerikansk historie vist sitt sanne ansikt: en hauk som alle de andre. Eller kanskje en marionett, styrt fra skyggene mellom to pseudo-populistiske tweets og et håndtrykk med Netanyahu.
Angrepet mot Iran, uten mandat, uten noen troverdig begrunnelse knyttet til USAs sikkerhet, uten hemninger, viser at ikke engang Trump er immun mot det amerikanske imperialvirus. Og i mellomtiden tier de europeiske ministrene. Våre generaler nikker. Våre journalister applauderer.
De solgte oss den amerikanske drømmen, men det var et mareritt for verdens folk. Siden 1945 har verden levd under amerikansk hegemonisk åk, ikke for fred, men for dominans. Hver gang et land prøver å unnslippe Washingtons grep, blir det knust. Hver gang et folk reiser seg, blir det bombet. Og når det ikke er krig, er det destabilisering, kulturell undergraving, fargerevolusjoner, fjernstyrte NGO-er.
Hvis yankee’ene ikke var her …
Hvis yankee’ene ikke hadde vært her, ville vi da hatt et århundre med fred? Kanskje ikke. Men ville vi hatt et århundre med uavhengighet? Uten tvil.
Det er på tide at Europa kvitter seg med sin amerikanske formynder. At vi bryter med NATO, gjenvinner kontrollen over vårt forsvar, vår valuta, vår strategiske infrastruktur. At vi gjenoppdager vår egen kultur, vår egen ånd, vår egen autonomi. At vi slutter å være et postkolonialt protektorat, et fanget marked, en stedfortreder på krigens slagmark.
Nok underkastelse. Nok underdanighet. Nok blindhet. Amerika er ikke vår venn. Det har det aldri vært. Det er et dekadent imperium, som trekker sine vasaller med seg i fallet. Og hvis vi ikke våkner, faller vi sammen med det.
Så ja, Michel Sardou: hvis yankee’ene ikke var der … kanskje ville Europa fortsatt vært europeisk. Kanskje ville Orienten ikke stått i flammer. Kanskje ville folkeslagene fortsatt levd på sine egne jord. Kanskje ville den hvite mann ikke vært i ferd med å forsvinne under ruinene av globalismen. Kanskje endelig, ville vi hatt fred.
Dette leserinnlegget ble først publisert i Breizh-info.
