Ingenting skjer noensinne.
Av Keith Woods. 29. mars 2025. Oversatt av Rabulisten.
Borgerkrig har opptatt folks tanker mye i det siste. Etter det mislykkede attentatforsøket mot Donald Trump i juli i fjor bemerket mange kommentatorer at USA hadde vært bare noen centimeter unna en borgerkrig. Dette ble etterfulgt av en eksplosjon av sosial uro og opptøyer i England etter nedslaktingen av tre små barn av en rwandisk innvandrer, noe som på lignende vis fikk folk til å erklære at Storbritannia ville synke ned i en tilstand av voldelig konflikt.
Alle som kjenner subkulturen innen høyreorientert politikk, vil selvfølgelig vite at spådommer om en nært forestående revolusjon eller borgerkrig hører med til dagens orden, der ethvert uttrykk for sosial uro blir katastrofemaksimert og fremstilt som et forvarsel om en nært forestående konflikt.
Den høyreorienterte kollapsfantasten har en teori om revolusjon som lyder omtrent slik: Politikken blir virkelig polarisert, forholdene blir uutholdelige på grunn av regimets radikale politikk, til slutt inntreffer en stor hendelse, en økonomisk kollaps, et stjålet valg, et forsøk fra regjeringen på å beslaglegge folks våpen, og dette utløser et opprør blant den høyreorienterte delen av landet. Siden de konservative selvfølgelig har våpnene og de tøffe karene på sin side, vinner de lett over de veike liberalerne, og deretter kan alle våre politiske problemer løses over natten i et nytt regime, fritt for begrensningene som det gamle regimet satte.
For å være rettferdig overfor disse menneskene er troen på at en borgerkrig er i emning, ikke akkurat en marginal oppfatning. En meningsmåling fra 2022 viste at 43 prosent av amerikanerne mente at en borgerkrig i det minste var nokså sannsynlig i løpet av det neste tiåret. Nyere meningsmålinger har satt dette tallet til over 50 prosent. Akademikere og journalister fra etablissementet har også begynt å slå alarm om en mulig konflikt som kan rive USA i stykker. Den kanadiske journalisten Stephen Marche hevdet i sin bok fra 2022, The Next Civil War: Dispatches from the American Future, at en ny amerikansk borgerkrig nå er uunngåelig. «USA går mot slutten. Spørsmålet er hvordan.» En bok utgitt samme år, How Civil Wars Start: And How to Stop Them av statsviteren Barbara F. Walter, en konsulent for det amerikanske forsvarsdepartementet og 6. januar-komiteen, kom med tilsvarende dystre spådommer.
Hollywood utnyttet tidsånden og produserte sin egen dystopiske thriller med tittelen Civil War, som utspiller seg i en ikke altfor fjern amerikansk fremtid der landet er splittet mellom en tyrannisk føderal regjering og en rekke store regionale separatistfraksjoner.
Det er åpenbart ikke bare skrullinger på internett som føler at en virkelig konflikt er rett rundt hjørnet. Likevel mener jeg at sannsynligheten for en slik konflikt er sterkt overdrevet. Til tross for svært synlig sosial uro er vi fortsatt langt unna en virkelig konflikt.
Hva forårsaker en statskollaps?
En av de mest interessante måtene å analysere politisk historie på er gjennom strukturell-demografisk teori, som betrakter samfunn som komplekse dynamiske systemer og bruker matematisk modellering til å forutsi ustabilitet og kollaps.
De siste årene har den russiske forskeren Peter Turchin popularisert en versjon av denne teorien, der han fremsetter en teori som nøyaktig kan forutsi statskollaps. Teorien kan sammenfattes i Turchins formel for å måle et lands «politiske stressindeks». Dette er formelen:
Politisk stressindeks = Massemobiliseringspotensial (MMP) × Elitemobiliseringspotensial (EMP) × Statlig finansielt press (SFD).
I hovedsak trenger man masser av mennesker i en tilstand av misnøye, skapt av «folkelig utarming» og fallende levestandard, som er klare til å støtte radikale utfordringer mot staten, samt en klasse av frustrerte, aspirerende eliter som kan organisere dette massemobiliseringspotensialet til en revolusjon.
Disse elitene oppstår gjennom «eliteoverproduksjon», for mange eliteaspiranter til for få maktposisjoner. Til slutt gjør det at staten befinner seg i økonomiske vanskeligheter utsiktene til en revolusjon mer tiltalende enn alternativet.
Turchins modell forutsa at 2020-årene ville bli en turbulent tid for USA, med en økning i politisk vold og opptøyer. Etter at vi nå har kommet oss gjennom covid-19, Floyd-sommeren og det omstridte valget i 2020, ser det ut til at teorienes forutsigelseskraft er blitt bekreftet. Gjennom hele denne perioden husker jeg at folk på høyresiden kom med selvsikre spådommer om en utvikling mot borgerkrig.
Hvis halve landet mener at regimet nettopp har avskaffet demokratiet og innsatt en diktator, må vel det være nok til å starte en konflikt, ikke sant? Begge spådommene bommet selvfølgelig grovt. BLM gjorde opprør gjennom en sommer, deretter ebbet det ut, og alt ble bare litt mer venstreorientert, samtidig som svarte mennesker ble utsatt for mindre politiinnsats. Det nærmeste man kom politisk massevold som følge av valget i 2020, var 6. januar, som endte med et par døde og at alle involverte ble samlet inn og arrestert. Deretter fortsatte alt som vanlig.
På papiret kan man forstå hvorfor noen skulle være mer sikre på at vestlige land står på randen av borgerkrig. Flere amerikanere enn noen gang sier tross alt nå at politisk vold mot deres fiender er berettiget. Nesten 70 prosent av republikanerne mener at Joe Bidens valgseier var illegitim, mens en meningsmåling fra 2021 viste at to av tre republikanere i sørstatene var villige til å uttrykke støtte til løsrivelse fra USA. Hvorfor er det slik at regimet forblir relativt stabilt til tross for sosial uro og historisk politisk polarisering? Fordi det at mange mennesker er svært fremmedgjorte overfor dagens system, ikke fører til en virkelig konflikt med mindre det samtidig finner sted et tilsvarende alvorlig elitefrafall.
Med det liberale historiesynet vi har fått overlevert, har vi en tendens til å godta tolkningen av politiske revolusjoner og borgerkriger som ganske demokratiske begivenheter, et spontant utbrudd av folkelig misnøye eller et ønske om løsrivelse. Dette gjør at vi overser hvordan elitene og de strukturelle insentivene de står overfor, former denne mobiliseringen og skaper skillelinjene som konflikten utspiller seg langs.
Mønsteret vi finner, og som er felles for alle revolusjoner, er at det i virkeligheten dreier seg om et oppgjør mellom to grupper av eliter, hvorav den ene allerede har betydelig politisk eller økonomisk makt, men er nektet tilgang til en bestemt maktkanal. Når det er sagt, er det nyttig å se tilbake på noen av de store eksemplene på statskollaps og undersøke nærmere hvordan elitenes insentiver formet begivenhetene.
Hvordan revolusjoner skjer
Revolusjoner krever en situasjon der massene befinner seg i en tilstand av misnøye og er villige til å mobilisere, en elite som står i opposisjon til den herskende eliten, og en felles fortelling som forener elitenes og massenes klagemål, og som de fremmedgjorte elitene kan bruke til å mobilisere massene.
Uten en misfornøyd elite som er villig til å sørge for fortelling og organisering, spiller det ingen rolle hvor dårlig behandlet massene føler seg. Dette vil bare føre til uorganiserte utbrudd av vold og protester som lett kan håndteres av statens organisatoriske kapasitet.
I Revolutions: A Very Short Introduction skriver sosiologen Jack Goldstone:
Fattigdom er generelt ikke forbundet med revolusjon … Da den amerikanske revolusjonen fant sted, hadde de amerikanske kolonistene det langt bedre enn europeiske bønder. Selv i Europa oppsto den franske revolusjonen i 1789 i et land der bøndene generelt hadde det bedre enn bøndene i Russland, hvor revolusjonen ikke fant sted før mer enn hundre år senere. Dette skyldes at fattige bønder og arbeidere ikke kan styrte regjeringen når de står overfor profesjonelle militære styrker som er fast bestemt på å forsvare regimet. Revolusjoner kan bare finne sted når betydelige deler av elitene, og særlig militæret, deserterer eller stiller seg på sidelinjen. I de fleste revolusjoner er det faktisk elitene som mobiliserer befolkningen for å hjelpe dem med å styrte regimet.1
En finanskrise, som førte til en levekostnadskrise og folkelig utarming, gikk forut for den franske revolusjonen. Situasjonen ble så alvorlig at den førte til hungersnød og omfattende opptøyer, men så lenge uroen forble uorganisert, utgjorde den ingen virkelig utfordring mot staten. Det var først da de allerede opprørte massene ble mobilisert bak ideene om liberté, égalité, fraternité av det mektige nye borgerskapet, at uroen utviklet seg til revolusjon.
Stenderforsamlingen møttes i mai 1798 for å utarbeide reformer som skulle avhjelpe statens mange finanskriser, men samarbeidet mellom dem brøt sammen. Geistligheten og adelen insisterte på å stemme etter stender fremfor etter det faktiske antallet representanter, noe som sikret at deres stemmer alltid ville veie tyngre enn stemmene til allmuen, eller tredjestanden.
På dette tidspunktet hadde tredjestanden imidlertid utviklet et mektig borgerskap, fagfolk, byråkrater og velstående kjøpmenn og industrifolk, som i lengre tid hadde vært i ferd med å omsette sin rikdom i politisk makt.
Det meste av 1700-tallet i Frankrike hadde vært en tid med betydelig sosial mobilitet. De såkalte «kappeadelige», som delvis utgjorde andrestanden, gjorde det mulig for medlemmer av borgerskapet å kjøpe juridiske eller administrative embeter som ga adelig status.
At borgerskapet ble nektet aristokratiets fulle politiske privilegier, var til å leve med en stund, men da dette innebar at de måtte bære hovedbyrden av finanskrisen som var forårsaket av de eldre elitenes dårlige økonomiske styring, ble revolusjon langt mer tiltalende. Den sosiale mobiliteten for de velstående var bare delvis og begrenset til et bestemt antall titler, samtidig som selve borgerskapet vokste, eliteoverproduksjon, og til slutt hadde borgerskapet alle nødvendige midler til rådighet for å fjerne det gamle regimet. Kostnaden ved et revolusjonsforsøk var lav, belønningen var stor.
Folk som spår en form for amerikansk borgerkrig mellom MAGA-tilhengere og det liberale regimet, vil kanskje betrakte den amerikanske borgerkrigen som en mer passende sammenligning. Også her fantes det en tydelig todeling av elitene lenge før konflikten brøt ut. Som i Frankrike ble denne politiske splittelsen innledet av en økonomisk splittelse.
Sørstatenes økonomi var sterkt jordbruksbasert, og avlingsproduksjonen krevde enorme mengder jord og arbeidskraft, supplert med slaveri, noe som ga plantasjeeierne stor rikdom og innflytelse. Fra begynnelsen av 1800-tallet begynte Nordstatene å utvikle seg i en annen økonomisk retning. Krigen i 1812 mot Storbritannia forstyrret handelen og drev USA i retning av industrialisering. Den amerikanske regjeringen investerte i denne økonomiske nasjonalismen ved å bygge infrastruktur, jernbaner, veier og kanaler, noe som bidro til å gjøre byene i nord til industrielle kraftsentre. Med dette fulgte fremveksten av en ny industriell og urban forretningselite.
Som det franske borgerskapet ble den nye økonomiske eliten i USA nektet den politiske innflytelsen som deres antall burde ha gitt dem. «Tre femtedels-kompromisset» tillot sørstatene å telle tre femtedeler av slavebefolkningen når representasjonen i Kongressen skulle fastsettes.
På samme måte som Frankrikes stenderbaserte stemmesystem sikret at den gamle adelen beholdt kontrollen over regjeringens retning og kunne tvinge borgerskapet til å bære en uforholdsmessig stor del av den økonomiske byrden, sikret strukturene i den amerikanske statsforvaltningen sørstatselitenes uforholdsmessig store politiske makt samtidig som deres økonomiske interesser utviklet seg i en annen retning enn interessene til forretningselitene i nord.
Sørstatselitene støttet lave tollsatser fordi deres jordbruksøkonomi var avhengig av import av industrivarer fra Europa. Industrifolkene i nord foretrakk derimot den typen økonomisk nasjonalisme som la til rette for veksten i industrien i nord, noe som blant annet innebar tollsatser for å beskytte innenlandsk industri mot utenlandsk konkurranse.
Denne splittelsen blant elitene viste seg å være uløselig, selv etter en rekke lovgivningsmessige kompromisser i tiårene før borgerkrigen, som forsøkte å balansere deres uforenlige politiske krav. Da Lincoln ble valgt i 1860, så sørstatseliten hvilken vei det gikk og var blitt selvsikker nok til endelig å løsrive seg.
De fleste revolusjoner følger dette mønsteret. Elitene splittes, vanligvis som følge av revolusjonerende økonomiske eller geopolitiske endringer som skaper en ny eliteklasse. Denne nye eliten samler betydelig rikdom og innflytelse, men frustreres av de eksisterende politiske ordningene. Til slutt blir det klart at splittelsen ikke kan løses, og folkelig uro, vanligvis utløst av en finanskrise, gir omsider de kløktige blant dem muligheten til å trekke på massene og fremprovosere en revolusjon.
Bonderevolusjoner
Men hva med bonderevolusjoner? Når det gjelder de kommunistiske revolusjonene i Kina og Russland, ser det ikke ut til å ha vært en like tydelig splittelse blant elitene, og begge var i langt større grad opprør nedenfra, der kommunistiske fortropper organiserte bondestanden for å utfordre staten.
Sosiologen Theda Skocpol utviklet en strukturell modell som bidrar til å forklare disse tilfellene av sosial revolusjon. Kjernen i modellen er at disse sosiale revolusjonene ikke utløses internt gjennom et masseopprør. Dette skjer snarere etter at staten har begynt å implodere som følge av flere strukturelle belastninger:
I relativt svake stater som står overfor militær eller økonomisk konkurranse med sterkere stater innenfor rammen av ujevnt utviklede internasjonale økonomiske og politiske systemer. Konfrontert med militær kollaps og/eller finanskrise forsøker staten å styrke seg gjennom relevante reformer, som å avskaffe overklassens skatteprivilegier eller skaffe seg direkte kontroll over jordbruksoverskuddet.2
Dette var det som skjedde i Frankrike, som sto overfor kostbare kriger og økonomiske kriser. Men borgerskapet var mektig og organisert nok til å blokkere reformene staten forsøkte å gjennomføre, og til å gjøre et fremstøt for å ta makten. I Russland og Kina, som lå etter i den økonomiske og politiske utviklingen, hadde bøndene en langt større grad av politisk selvstyre, og jordeierne manglet direkte politisk kontroll på lokalt nivå.
I Russland hadde bøndene en betydelig grad av selvstyre, og overklassen hadde liten direkte kontroll over produksjonen eller det lokale administrative apparatet. Da staten kollapset som følge av sin kostbare og mislykkede deltakelse i verdenskrigen, kunne bondestanden lett organiseres mot den politisk svake jordeiende overklassen. Organiseringen ble sørget for av «overskuddseliter», noe som bringer oss tilbake til Turchins teori om at eliteoverproduksjon gjør statskollaps mer sannsynlig.
Selv om de kommunistiske revolusjonene var bondeopprør, ble de ledet av middelklasseintellektuelle som Lenin og Trotskij, den typen mennesker som stenges ute fra eliten på grunn av lav sosial mobilitet i perioder med «eliteoverproduksjon».
Da kommunistene først hadde oppnådd statsmakten i Russland og Kina, konsoliderte de selvfølgelig raskt denne makten på nytt og skapte en sterkere og mer byråkratisk stat som fjernet bøndenes selvstyre og gjennomførte en rask industrialisering. Dette innebar ofte brutal undertrykkelse av bøndene og sikret oppløsningen av den typen selvstyre som i utgangspunktet hadde gjort det mulig for dem å gjøre opprør. Se bare på Stalins brutale krig mot kulakkene.
Denne typen revolusjon sto i fullstendig motsetning til Marx’ forutsigelser. Han hevdet at en kommunistisk revolusjon ville komme i den siste fasen av industrialiseringen, i de mest industrialiserte og mest kapitalistiske landene, og gjennomføres av proletariatet. I stedet var det det politiske entreprenørskapet til overskuddselitene, middelklasseintellektuelle som utnyttet de strukturelle ubalansene i stater som slet med å modernisere seg, ved å mobilisere utarmede masser for å oppnå politisk makt.
Disse sosiale revolusjonene var historisk sett avvikende, men avgjørende for argumentet som fremmes her er at de ble forårsaket av en rekke strukturelle faktorer som var unike for stater i ferd med å modernisere seg bort fra føydale jordbrukssamfunn og over til moderne industristater. Slike forhold eksisterer ikke i dag, aller minst i den vestlige verden. Det finnes ingen bondestand eller jordeiende overklasse, langt mindre den typen autonome lokalsamfunn og lokale selvstyre som de russiske bøndene hadde. Ingen stater står overfor den typen ytre press som oppstår gjennom geopolitiske sjokk som en verdenskrig.
Hvor er alle overskuddselitene?
Én side ved Turchins formel for statskollaps som definitivt gjelder i dag, er eliteoverproduksjon. Et av de tydeligste eksemplene Turchin gir på dette, finnes innen jussen:
Fra midten av 1970-tallet til 2011 ble antallet advokater, ifølge American Bar Association, tredoblet fra 400 000 til 1,2 millioner. I mellomtiden vokste befolkningen med bare 45 prosent. Economic Modeling Specialists Intl. anslo nylig at dobbelt så mange jusutdannede består advokateksamenen som det finnes ledige stillinger til dem. Med andre ord produserer amerikanske jusstudier hvert år omkring 25 000 «overskuddsadvokater», hvorav mange har gjeld. Et stort antall av dem begynner på jusstudiet med en ambisjon om en dag å gå inn i politikken.
Arbeidsledighet og undersysselsetting blant universitetsutdannede er et vanlig og stadig voksende problem. Dette, kombinert med økende ulikhet og stagnasjon i levestandarden for flertallet, er en oppskrift på ustabilitet. Kollapsfantaster på høyresiden kan høre dette og forestille seg at dette omfatter en klasse mennesker som egner seg for en høyreorientert revolusjon. Det gjør det ikke.
Vi trenger bare å se på hva disse overskuddselitene har gjort med all fritiden sin. Én ting de gjorde, var å protestere for Black Lives Matter. En artikkel i New York Times fra 2020 omtalte meningsmålinger blant BLM-demonstranter som viste at den viktigste forskjellen mellom dem og tidligere borgerrettighetsdemonstranter var at de var hvitere, bedre utdannet og rikere.
Ifølge meningsmålingen fra Civis Analytics ser bevegelsen ut til å ha tiltrukket seg demonstranter som er yngre og rikere. Aldersgruppen med den største andelen demonstranter var personer under 35 år, og inntektsgruppen med den største andelen demonstranter var personer som tjente mer enn 150 000 dollar.
Halvparten av dem som sa at de hadde demonstrert, oppga at dette var første gang de hadde deltatt i noen form for aktivisme eller demonstrasjon.
Dette skaper sannsynligvis kognitiv dissonans hos mange på høyresiden. Burde ikke en «motelite» tross alt støtte ting som faktisk står i motsetning til eliten? Men mesteparten av eliteoverproduksjonen kommer selvfølgelig fra det venstreorienterte universitetssystemet og består av mennesker som blant annet mener at det at landet deres styres av rike hvite menn, er systemisk rasistisk.
Den dystre virkeligheten er at mesteparten av eliteoverproduksjonen vil bli rettet mot mer venstreorienterte saker og uttrykke konsensusen blant utdannede millennialer og generasjon Z i opposisjon til den mer sentrumsorienterte liberale konsensusen blant babyboomerne.
Situasjonen er ikke bedre i Europa. En nylig meningsmåling blant universitetsstudenter ved Trinity College Dublin i Irland viste at 63 prosent av dem hadde deltatt i en eller annen form for venstreorientert studentorganisasjon ved universitetet. Dette er menneskene som vil bli drevet til sosial aktivisme av spørsmål som boligkrisen og undersysselsetting, men det vil ikke være for en høyreorientert sak.
Selv om det skulle oppstå en form for revolusjon nedenfra, er vestlige stater utrolig godt rustet til å håndtere den. Konservative trøster seg med vissheten om at «vi har våpnene», og det er sant, men staten kunne lett håndtert selv et betydelig antall av disse menneskene dersom de deltok i et væpnet opprør. I årevis har vestlige regimer rettet oppmerksomheten mot den oppfattede trusselen fra høyresiden. I USA er organisasjoner som FBI, CIA og DHS tungt militariserte og omfattende trent i terrorbekjempelse. Dette er for ikke å nevne den moderne statens enorme overvåkingskapasitet eller evnen til å stenge revolusjonære bevegelser ute fra finanssystemet. Maktforskjellen er så enorm at det virker absurd i det hele tatt å forestille seg at en alvorlig innenlandsk trussel mot staten kan oppstå. Vi kjenner ikke engang alle teknikkene staten har til rådighet dersom den skulle måtte undertrykke en stor del av sin egen befolkning, men vi vet at den har brukt store ressurser på å håndtere denne muligheten.
Og selv om folk vil vise til eksempler som Taliban for å demonstrere at en dårlig utrustet opprørshær kan beseire en større motstander, er også dette misvisende. De fleste opprør ender med nederlag. Tsjetsjenerne, de syriske opprørerne, IS og FARC tapte alle, sammen med utallige andre eksempler. Taliban vant fordi USA foretok en politisk vurdering om at det ikke var verdt utgiftene som krevdes for å holde Afghanistan. Dette er ikke en vurdering de noen gang ville foreta når det gjelder sitt eget territorium.
Til slutt, selv i det ekstremt usannsynlige tilfellet at en revolusjon skulle lykkes i en vestlig stat, ville resten av Vesten gripe inn for å sikre at det eksisterende regimet ble bevart. Vestlige ledere vil ikke tolerere eksempelet på at et av deres egne liberaldemokratiske regimer blir styrtet. Selv om en revolusjonær stat skulle overleve en militær intervensjon utenfra, ville den være så diplomatisk og økonomisk isolert, og det ville bli gjort så store anstrengelser utenfra for å styrke liberale krefter, at det nye regimet raskt ville gå til grunne.
Demokratiets motstandskraft
Ingen revolusjon nedenfra, men kan vi forvente en splittelse blant elitene, slik det skjedde i USA før borgerkrigen eller i Frankrike før revolusjonen? Peter Turchin har i flere år rettet oppmerksomheten mot det faktum at USA befinner seg i en periode med eliteoverproduksjon, noe som gjør en sosial kollaps langt mer sannsynlig.
Likevel er det vanskelig å forestille seg dette under dagens system. Moderne kapitalisme er svært vellykket når det gjelder å opprettholde i det minste troen på flytende sosial mobilitet på en måte ingen andre systemer har klart. Det finnes ingen stor splittelse mellom interessene til noen av de viktigste delene av de økonomiske elitene.
Det nærmeste vi kommer dette, er dreiningen blant Silicon Valley-milliardærer som Peter Thiel, Elon Musk og David Sacks mot støtte til «anti-woke» og anti-DEI-politikk, og de har gått så langt som å støtte Donald Trump. Kravet deres er fortsatt bare en kurskorrigering av dagens system. Thiel ønsker for eksempel at USA skal bli mer meritokratisk og mindre avsporet av wokeisme, slik at landet mer effektivt kan hevde sin dominans over et Kina i fremvekst. Ikke særlig revolusjonært, og kostnaden ved å tape er ikke så stor for disse mennene at det ville være verdt å risikere alt for å forsøke å rive ned et system som hele formuen deres er knyttet til.
Det tydelige mønsteret som trer frem når man studerer revolusjonene i moderne historie, er at de vanligvis ble ledet av en økonomisk borgerklasse mot et gammelt aristokrati eller monarki. Ofte var det nye nasjoner som brøt ut og krevde uavhengighet fra et imperium i tilbakegang. I begge tilfeller var kravet mer demokrati og mer suverenitet. Dette er den typen krav det er lett å organisere millioner av mennesker rundt: «erstatt tyrannen og gi makten til folket», «erstatt den fremmede okkupanten og gi makten til nasjonen». Dette står langt fra de ofte smale klagemålene kollapsfantastene er besatt av.
Når massedemokratier først er etablert, blir veien til politisk oppløsning langt mer blokkert. En del av grunnen til dette er at det er svært vanskelig å utfordre massedemokratiets legitimitet når en befolkning først har godtatt dets antakelser om verden. Mange mennesker kan hate dagens etablissement, men hvor mange avviser legitimiteten til valg, allmenn stemmerett, liberal rettsstat og «demokratiske verdier», som etablissementet henter sin legitimitet fra?
Det nærmeste vi kom dette, var i 2020, da over 70 prosent av republikanerne og en tredjedel av amerikanerne etter Bidens valgseier mente at valget hans var illegitimt. Det er virkelig vanskelig å forestille seg et scenario som ligger bedre til rette for alvorlig borgerkonflikt enn at den ene siden mener den andre har satt demokratiet til side og rigget et valg for å fjerne en populistisk skikkelse med en kultlignende tilhengerskare.
Og hva skjedde? USA kom ikke engang i nærheten av en borgerkrig. Stop The Steal-bevegelsen arrangerte noen protester med krav om endring, noe som kulminerte 6. januar, da mange sinte Trump-tilhengere stormet Kongressen, gikk litt rundt og deretter dro. Det eneste resultatet var at disse menneskene ble samlet inn og fengslet, inkludert lederne for militsgrupper som Oath Keepers, hvis grunnlegger ble dømt til 18 års fengsel.
Fire år senere mente de fleste republikanere fortsatt at valget i 2020 var illegitimt, men de gikk likevel til valgurnene i 2024 med enda større entusiasme.
Mennesker i vestlige samfunn har det rett og slett for komfortabelt til å bry seg med noe så rotete som en revolusjon, selv om de mener at regjeringen deres er illegitim. Kollapsfantastene kommer med store løfter om at en uunngåelig økonomisk krise vil føre til en uunngåelig revolusjon, som om selv den verste lavkonjunkturen i dag ville kunne sammenlignes med den typen utarming som gikk forut for tidligere revolusjoner. Andre revolusjoner ble innledet av ekstrem økonomisk utarming, ofte inkludert faktisk sult. I 1788 var det hungersnød i Frankrike, og sultende franskmenn ga en sammensvergelse blant elitene skylden. Faktum er at de fleste av oss ikke kan forestille oss å oppleve den typen desperasjon som drev mennesker til revolusjon, og med den tryggheten den moderne velferdsstaten tilbyr, vil vi sannsynligvis aldri gjøre det.
Tilbake til Turchin. Modellen hans hadde forutsagt at den sosiale uroen i USA ville nå toppen tidlig på 2020-tallet, men dette innebærer ikke nødvendigvis en borgerkrig. Periodene tidlig på 1970-tallet og sent på 1920-tallet var også preget av intens uro, men begge ble etterfulgt av lange perioder med stabilitet uten å gjennomgå en borgerkonflikt.
Med dagens dynamikk i sosiale medier, tilbakegangen til tradisjonelle autoritetskilder og ekstrem polarisering er det vanskelig å se for seg at ting noen gang vil vende tilbake til den typen konsensuspolitikk vi opplevde for bare et tiår siden. Men det kan oppstå en utmattelse over hvor motstandsdyktig systemet har vist seg å være, og en økende kynisme overfor populistiske bevegelser. Etter at Trump vendte tilbake til makten, ligger han nå an til å forsvinne fra sentrum av den politiske scenen etter presidentperioden, og hans mulige etterfølgere er langt mindre polariserende.
Jeg mener at mangfold og fortsatt masseinnvandring til vestlige land vil fortsette å drive frem uro og polarisering, men motstanderne av denne agendaen bør ikke sette sin lit til et fremtidig opprør eller en kollaps for å reversere utviklingen. Endring vil skje langsommere og vil kreve mye hardt arbeid med å vinne menneskers hjerter og sinn, organisere seg, oppnå makt og utnytte forstyrrende hendelser.
Det er fristende å klamre seg til fantasien om en uunngåelig revolusjon, fordi den tilbyr en flukt fra det krevende og ofte utakknemlige arbeidet med å bygge en politisk bevegelse. De fleste kollapsfantaster er individualister, og de ønsker ikke å godta at et politisk prosjekt for å bevare deres arv krever virkelige ofre fra dem, ofre de kanskje aldri vil få se fruktene av i sin egen levetid.
Lærdommen fra denne artikkelen er at det ikke finnes noen snarvei. Systemet er mer motstandsdyktig og har mer å tilby mennesker enn motstanderne liker å innrømme. Våre fiender arbeider utrettelig for å avgjøre fremtiden. Det er på tide å begynne å arbeide.
- Goldstone, Jack A. Revolutions: A very short introduction. Oxford University Press, 2014. ↩︎
- Himmelstein, Jerome L., and Michael S. Kimmel. Review of States and Revolutions: The Implications and Limits of Skocpol’s Structural Model, by Theda Skocpol. American Journal of Sociology 86, no. 5 (1981): 1145–54. ↩︎
