
Rabulisten gjenoppstår som et fristed for sannhetssøken, nasjonal identitet og de spørsmålene man ikke lenger får stille.
Vi relanserer Rabulisten 8. mai fordi Norge trenger en uavhengig, urokkelig stemme for det norske folk. En stemme som nekter å bøye seg for EU, globalistiske dogmer eller selvsensurens klamme hånd.
Den opprinnelige Rabulist, senere kjent som Vårt Land, var en av de illegale avisene som ble utgitt under den tyske okkupasjonen, i en tid da frihetens stemme måtte hviskes. I dag må det hviskes igjen: i Storbritannia, hvor folk arresteres for ytringer. I Romania og Frankrike, hvor statsministerkandidater nektes å stille. Og i Tyskland, hvor lærere, politifolk og soldater forbys å delta i det største partiet i landet.
I Tyskland er Alternativ for Tyskland (AfD) erklært «bekreftet høyreekstremt». Ikke fordi de har begått vold, men fordi de begikk kardinalsynden å hevde at tyskere ikke bør bli en minoritet i eget land. Ifølge staten er enhver med tysk pass en «tysker», uansett opprinnelse. En absurd forestilling som få i Tyskland faktisk tror på.
Heller ikke Norge, vårt forblåste hjørne av Europa, skjermes for den politiske blindheten. Våre egne politikere fatter beslutninger som svekker nasjonens interesser: Utenlandskablene. Elektrifiseringen av sokkelen. Og nå Melkøya.
Parallelt pågår en demografisk transformasjon. Siden 1975 har fødselsraten ligget under 2,1 barn per kvinne, mens folketallet likevel har vokst fra 4 til 5,5 millioner.
Dagens fødselsrate? 1,41. En utvikling som ikke bare er livstrett, men selvutslettende. Oswald Spengler forutså nettopp dette: at Vesten, i sin sene sivilisatoriske fase, ville miste viljen til liv, til vekst og til fremtiden. Når et folk slutter å føre seg selv videre, er det ikke bare en demografisk krise, det er et åndelig sammenbrudd.
En rekke reversible og irreversible prosesser truer altså vårt kjære fedreland.
Vi relanserer Rabulisten på frigjøringsdagen, for å hedre dem som tidligere sto opp da det krevde mot, og for å si det opplagte i vår tid, hvor det igjen krever mot å tale sant. Vi henter styrke i det faktum at til tross av 434 år med dansketid og 91 år i union med Sverige og 5 år under tysk okkupasjon, har vi bevart vår norskdom, vår norske særegenhet.
I et samfunn der det progressive medietyranniet søker å skandalisere det å påpeke at en kvinne er et biologisk hunkjønn, blir det tydelig hvor dypt den ideologiske ensrettingen har gått. Som den italienske marxisten Antonio Gramsci forsto, utøves den mest effektive makten ikke gjennom vold, men gjennom kulturelt hegemoni, når det herskende verdensbildet blir så altomfattende at motstand mot det virker utenkelig. Men hjelpen har kommet fra et uventet sted: USA, som inntil nylig var episenteret for kritisk teori og identitetspolitikk. Trumps seier i 2024 og den nye administrasjonen har gitt både nordmenn og europeere en verdifull pause, et vindu til å ta tilbake våre land.
Mye tyder på at USAs visepresident JD Vance hadde rett da han i sin tale i München sa:
«Men trusselen jeg bekymrer meg mest for når det gjelder Europa, er verken Russland eller Kina eller noen annen ekstern aktør. Det jeg bekymrer meg for, er trusselen fra innsiden.»
I Sverige har innvandringspolitikken bidratt til framveksten av parallellsamfunn og klanbaserte strukturer (muslimske settlerkolonier) som undergraver statens stabilitet. Det som den franske forfatteren Renaud Camus kalte “Den store utskiftningen”, var ingen hypotese, men en nøktern beskrivelse av virkeligheten, også i vårt naboland. Rabulisten skal være en ærlig og kompromissløs stemme, og påpeker når norske politikere leder oss inn i det samme katastrofale sporet.
Vi er partipolitisk uavhengige, men har en klar misjon: å forsvare det norske folkets rett til selvråderett, til å eksistere som seg selv, og til å forme sitt eget samfunn. Det er uansvarlig å tie.
For oss handler det om å gjenvinne friheten, ikke bare fra overnasjonale makter, men fra et stadig mer fremmedgjort Norge. Fritjof Nansen forsto at et folk uten vilje til å hevde seg selv, heller ikke kan hjelpe andre. Hans innsats for både det norske og det armenske folk vitner om en urokkelig tro på nasjonal verdighet og personlig ansvar, en arv vi ønsker å føre videre.
«Vi vil oss et land som er frelst og fritt
og ikke sin frihet må borge.
Vi vil oss et land som er mitt og ditt,
og dette vårt land heter Norge!
Og har vi ikke det land ennu,
så skal vi vinne det, jeg og du!»
— Per Sivle, 1895 (modernisert språk)