Hva får en akademiker til å forlate den tradisjonelle universitetsverdenen og begynne å skrive for et uavhengig tidsskrift? I dette personlige essayet forteller F. Roger Devlin om sin intellektuelle utvikling, møtet med ideologiske strømninger i akademia og hvorfor han valgte å vie sitt forfatterskap til spørsmål om rase, ideologi og vestlig sivilisasjon.
Av F. Roger Devlin. November 2020. Oversatt av Rabulisten.
Jeg kom sent til de spørsmålene som vanligvis diskuteres i Counter-Currents.
Jeg hadde ingen interesse for politikk i mine tidlige voksenår, noe jeg i dag er takknemlig for. Som de fleste amerikanere tok jeg for gitt at «politikk» betydde valgkamper mellom partier som knapt lot seg skille fra hverandre.
Tidlig i voksenlivet leste jeg Gulag-arkipelet og fikk en ordentlig forståelse av hvor mye som faktisk står på spill i politikken. I begynnelsen ble jeg tiltrukket av den kombinasjonen av antikommunisme og status quo-orientert sosialdemokrati som er kjent som nykonservatisme. I det akademiske miljøet jeg da befant meg i, ble et slikt standpunkt oppfattet som radikalt.
Som høyskolelærer ble jeg forvirret over å motta studentoppgaver som med stor intensitet hevdet den «likeverdige» stillingen mellom svarte og hvite, eller lovpriste Rosa Parks’ heltemot. Mine emner var filosofi, og jeg nevnte aldri rase i det hele tatt. Det var åpenbart dette studentene hadde blitt lært opp til å skrive for professorene sine før de kom til meg.
Den skarpe tonen i språket deres tydet på at de forsvarte en idé som var under kraftig angrep. Men hvor var dette angrepet? Alt jeg noen gang hadde hørt noen si om raser, var at de var «likeverdige». Hvis dette var alt studentene ønsket å si, hvorfor ble de da så opprørte? De skrev som om de forsøkte å klø en kløe.
Jeg ønsket å vie livet mitt til læring og forskning, uten noen tanke om praktisk anvendelse utover etter hvert å dele kunnskapen min med generasjonen som kom etter meg. Jeg lærte selvsagt raskt at få av mine kolleger delte denne opphøyde, nærmest klosteraktige forestillingen om forskerens kall. Noen viste seg å ha oppfatninger som på en merkelig måte lignet dem fangevokterne Solzjenitsyn beskrev. Mange flere gjorde ikke det, men de lot seg ikke uroe av, eller var redde for, dem som gjorde det.
Dermed ble min første praktiske kampsak knyttet til akademisk politikk, å forsvare åndslivet mot ideologisk korrupsjon. Jeg var også fascinert av den enorme makten ideologien utøvde over mange menneskers sinn, og av hvordan en gruppe bitre middelmådigheter, bevæpnet med lite annet enn ideologi, hadde infiltrert og nærmest underlagt seg en institusjon bestående av svært intelligente mennesker.
Ideologene snakket selvsagt mye om rase, men det fikk meg likevel ikke til å interessere meg for emnet. Jeg håpet vagt at når bedragerne var blitt renset ut av akademia, kunne vi glemme hele rasespørsmålet og vende tilbake til læring og undervisning.
Jeg brukte flere år på å undersøke de grunnleggende prinsippene i moderne «progressiv» tenkning, og publiserte en kort filosofisk innføring i emnet (Alexandre Kojève and the Outcome of Modern Thought). Men heller ikke dette førte meg til spørsmålet om raseforskjeller, som er et empirisk snarere enn et filosofisk anliggende. Hele dramaet rundt ideologisk politikk kan utspille seg innenfor et homogent samfunn, slik studenter av den franske revolusjonen vet.
Likevel har jeg kommet dit at jeg foretrekker å publisere selv rent sosiologiske analyser, for eksempel «From Salon to Guillotine» (sommeren 2008), i et uttrykkelig raserealistisk tidsskrift som The Occidental Quarterly.
Her er grunnen.
De tradisjonelle konservative som fortsatt advarer oss mot farene ved «biologisk determinisme», dømmer seg i økende grad selv til irrelevans. Påstanden om at «rase ikke er alt», er gyldig i seg selv, men den er ikke særlig relevant for den situasjonen vi befinner oss i. For det er ikke vi som er angriperne i den kampen som nå utkjempes. Og i enhver kamp er det angriperne som velger angrepspunktet. Hvis de angriper deg over land, har du ikke muligheten til å velge å kjempe mot dem til sjøs.
Rase er alt for våre motstandere, og det er fra denne vinkelen de har valgt å angripe hele vår sivilisasjon. Det er også her de har oppnådd sine største seire. Det ser man på måten «konservative» grupper føler seg tvunget til å papegøye egalitærenes språk bare for å bli hørt (se: www.edmundburkeinstitute.org/programs.htm). Slike velmenende, men naive venner av vår sivilisasjon samtykker i praksis til å innta rollen som en «holdt» opposisjon.
Jo mer vi forsøker å unngå en direkte konfrontasjon om rase, desto mer vil våre motstandere presse sin fordel nettopp på dette punktet. Taktisk sett gjør de rett i det. Og de vil fortsette helt til vi oppgir vår defensive holdning og går til angrep mot dem på den slagmarken de selv har valgt.
The Occidental Quarterly er velsignet med bidragsytere som har viet hele sitt liv til studiet av raseforskjeller og etniske konflikter, og jeg kan ikke måle meg med dem på deres egne fagfelt. Men jeg foretrekker å slutte meg til dem fordi de utvetydig ikke er en del av noen «holdt» opposisjon. Å være en pariakaste har i det minste den fordelen at det holder en ærlig.
Et vendepunkt for meg var å lese Glayde Whitneys «The Biological Reality of Race» i American Renaissance (oktober 1999). Som alle andre i Amerika hadde jeg vært utsatt for mange år med prat om rase, men hensikten hadde alltid vært å få meg til å «føle» på en forhåndsbestemt måte. Selv studentoppgavene mine hadde vært øvelsesarbeider innen denne sjangeren. Whitney, derimot, la ganske enkelt frem informasjon. Å lese ham var som å bli tiltalt som en voksen etter mange år med nedlatende belæring. Bare dette var nok til å få meg til å spisse ørene og følge med på hva han hadde å si.
Dessuten motsa han alt jeg noen gang hadde blitt fortalt. Og han gjorde det på en måte som viste at rase kunne være like interessant som ethvert annet vitenskapelig emne. Jeg hadde aldri tidligere sett noen faktisk tegne opp menneskeslektens stamtre og vise hvilke grupper som var nærmest beslektet og hvilke som var fjernest fra hverandre. Jeg ble særlig slått av påstanden om at den dypeste evolusjonære kløften innen menneskeheten gikk mellom svarte afrikanere og alle andre.
Men selv en fullstendig rasevitenskap, basert på uttømmende kunnskap om menneskets genom, ville aldri gjøre noe innhogg i antihvit ideologi. Dette skyldes at ideologier ikke er vitenskapelige teorier. De er systemer av ideer som mobiliseres av grupper av mennesker i deres kamp for å erverve eller opprettholde makt over andre mennesker. De er et misbruk, en prostituering, av menneskets fornuftsevne, hvis egentlige formål er å oppdage sannheten. Ideologiske læresetninger er, i beste fall, sanne bare per accidens, altså tilfeldig. Langt oftere er de usannheter som opprettholdes offentlig gjennom vold og trusler.
Fordi de ikke bygger på kunnskap, endrer innholdet i ideologier seg i takt med elitene og motelitene som forsvarer dem. Tidligere ideologiske regimer ble styrt av marxister som snakket om klasse snarere enn rase. Enda tidligere regimer, og revolusjonære bevegelser, påberopte seg religiøse forestillinger. Og ja, også rasevitenskapen selv har blitt prostituert i tjeneste for det som i bunn og grunn var en politisk ideologi.
Vestens herskere sluttet for lenge siden å utføre selv den mest grunnleggende oppgaven som kreves av en styrende elite, nemlig å sørge for den fysiske overlevelsen til folket den styrer. I stedet opprettholder den sin makt ved å sette sine klientgrupper, de «utpekte ofrene», opp mot resten av oss. «Antirasisme» er ideologien, men det som egentlig foregår under overflaten, er mobiliseringen av misunnelse, grådighet og libido dominandi, lysten til å herske.
Store deler av eliten er selvsagt selv hvit. Men dette er egentlig ikke mer paradoksalt enn at et selskap blir rikt ved å holde et «alt skal bort»-salg som aldri tar slutt. Bortsett fra at spillet med «hvit antirasisme» selvsagt snart må ta slutt.
Regimets største forbrytelse ligger likevel ikke i at det setter sine klientgrupper opp mot oss. Den ligger i hva det har gjort med våre egne unge mennesker. De indoktrinerte studentene, hvis oppgaver forvirret meg så sterkt, var blitt formet til redskaper for en fremmed vilje, brikker i en kamp som var fiendtlig mot deres egne interesser, og hvis egentlige natur de ikke var i stand til å forstå. De var ikke mindre ofre fordi de deltok frivillig.
Å skrive for The Occidental Quarterly er i hovedsak en videreføring av det arbeidet jeg alltid hadde tenkt å gjøre, tilpasset en fiendtlig politisk situasjon som jeg etter hvert har kommet til å forstå bedre. På det mest grunnleggende planet er dette arbeidet fortsatt det samme, søken etter kunnskap, undervisning og kampen mot de samme ideologiske motstanderne som jeg møtte i akademia. For en professor som aldri ble professor, er det å skrive for et uavhengig tidsskrift det samme som hjemmeundervisning er for en forelder, et stille opprør mot institusjoner som har mistet ethvert krav på lojalitet.
TOQ Online, 1. oktober 2009
