I denne sylskarpe kronikken forklarer Jared Taylor hvorfor han nekter å feire 4. juli. For ham representerer den amerikanske revolusjonen ikke frihet, men starten på en lang rekke meningsløse kriger og et nasjonalt prosjekt som har forrådt sine hvite grunnleggere. I stedet for å juble for et flerkulturelt imperium i forfall, lengter han etter en ny og ekte uavhengighetsdag, for et folk som ikke lenger har sitt eget land.
Av: Jared Taylor, American Renaissance, 4. juli 2025. Oversatt av Rabulisten.
Jeg feirer ikke 4. juli. Å feire Revolusjonen er som å feire Første verdenskrig, unødvendig slakt. Stamp Act var ingenting sammenlignet med hvordan dagens myndigheter; føderale, delstatlige, fylkeskommunale, kommunale, tapper oss for penger. Og innkvartering av rødefrakker i private hjem? Det var sjeldent, sporadisk, og noe du aldri hører, kompensert.
Vi led 25 000 til 30 000 dødsfall i løpet av åtte år med krig, og våre franske allierte mistet mellom 2 000 og 5 000. Britene mistet 10 000 til 12 000 regulære soldater og 7 000 til 8 000 leiesoldater fra Hessen. Og ikke glem: 3 000 amerikanske lojalister døde i kamp for Storbritannia. Ytterligere 60 000 til 100 000 flyktet fra koloniene for å unngå tjære og fjær, beslag av eiendom, og annen uhumskhet vi helst vil glemme. Canada fikk full selvstyre i 1867, uten et eneste dødsfall.
De fleste av våre kriger er ubegripelige. I 1812, trodde vi virkelig vi kunne invadere Canada og bli møtt som frigjørere? Krigen mot Mexico er den eneste krigen som gir mening. Landet ble større, men nå gir vi det bort til fremmede.
Borgerkrigen var totalt meningsløs; jeg klandrer mine hissige konfødererte forfedre. Spansk-amerikanske krigen var galskap. Vi ble sittende igjen med et imperium, men hadde vett nok til å gi fra oss Filippinene etter 48 år. Vi sitter fortsatt fast med Puerto Rico.
Første verdenskrig? Idiotisk. Og den andre? Hvorfor valgte vi vårruller over sukiyaki og egget japanerne til å angripe Pearl Harbor? Og er vi stolte over å ha hjulpet onkel Josef med å okkupere ti europeiske hovedsteder? Hva fikk vi ut av Korea som kunne rettferdiggjøre 34 000 drepte i kamp, 3 000 andre dødsfall, 100 000 sårede og 8 000 savnede?
Vi arvet Vietnamkrigen fra franskmennene og brukte åtte år på å tape den. Siden da har det vært endeløse kriger mot muslimer i land som aldri truet oss, alle sammen fiaskoer. Revolusjonen var bare den første av mange tvilsomme kriger. Alle pølsene du spiser forandrer ikke på det.
Da landet var ungt og fullt av hvite mennesker, kunne det kanskje gi mening å juble for Revolusjonen. Men i dag hvordan i all verden kan meksikanere, kinesere, somaliere eller de 30 000 bhutanerne som bor her, bry seg om hva Washington, Greene eller Gates gjorde? Hvor mange har i det hele tatt hørt om Greene eller Gates?
Det verste med å feire 4. juli er at grunnleggerne vant, men ikke fikk det de ønsket: «å sikre frihetens velsignelser for oss selv og vår ettertid.» De ønsket en hvit nasjon og kunne aldri ha forestilt seg dagens rot.
Krig bør føres for nasjonen og med det mener jeg den hvite nasjonen grunnleggerne trodde de bygget. Jeg kan love deg at amerikanerne, nesten alle hvite, som døde på San Juan-høyden, ved Château-Thierry eller på Guadalcanal, ikke døde for at vi skulle overlate landet deres til haitiere, indere og guatemalanere.
I en meningsmåling utført av National Opinion Research Center i september 1943, svarte «90 prosent av det amerikanske folk at de heller ville tape krigen enn å gi full likestilling til de amerikanske negrene.»
[Cheryl Lynn Greenberg, Troubling the Waters: Black-Jewish Relations in the American Century, s. 81.]
Å tape for Japan og Tyskland ble altså sett på som bedre enn at en svart mann skulle gifte seg med datteren din.
Så ja, vi har fortsatt den samme grunnloven, de samme maktgrenene, det samme flagget (med flere stjerner) og nasjonalsangen, men vi er ikke den samme nasjonen. Ikke bare vil de som bygde landet snart være en minoritet, vi er blitt historiens skurker, og det er alle andre som visstnok gjorde Amerika stort, om det i det hele tatt noen gang var det.
Det er derfor 4. juli gjør meg trist, spesielt småbyparader fulle av oppriktige hvite mennesker. Er det galt å si at USA er som et lik som blir fortært av mark, og at liberalerne heier på markene mens de konservative heier på liket?
Tror de som synger nasjonalsangen, resiterer eden og elsker Donald Trump virkelig at han vil bringe «en ny gullalder»? Det er rørende, om de gjør det. Men Mr. Trump forstår ikke at han bare kan gjøre Amerika stort igjen dersom han gjør det hvitt igjen.
Det er sunt for et folk å feire suverenitet, være stolte av sine symboler, hedre nasjonale helter og erklære sin kjærlighet til fedrelandet. Det de fleste hvite ikke tenker over, er at selv om vi fortsatt lever under et styresett som vokste ut av ’76-ånden, så er USA ikke lenger et land for oss og det regnes som kjetteri å mene at vi burde ha vårt eget land. Kanskje får jeg ikke oppleve det selv, men jeg håper mine barn en dag vil feire en ekte og varig Uavhengighetsdag.
Så, som jeg gjør hvert år: Jeg ønsker deg ikke en god 4. juli; jeg ønsker deg en ettertenksom en.
