Jared Taylor mener Martin Sellners bok Regime Change from the Right er en av de viktigste strategiske bøkene som er skrevet om remigrasjon og etnokulturell bevaring. I anmeldelsen beskriver Taylor hvordan Sellner argumenterer for at langsiktig politisk endring må begynne med metapolitikk, kulturkamp og opinionsdannelse før den kan omsettes i politisk makt.
Av Jared Taylor, American Renaissance, 29. mai 2026. Oversatt av Rabulisten.
Martin Sellner er en 37 år gammel østerriker som har gjort mer enn noen annen for å popularisere remigrasjon som den eneste løsningen på europeernes fordrivelse. Han har vært en aktiv identitær siden tenårene og er en av de sjeldne personene som både kan gjennomføre effektiv gateaktivisme og skrive politisk teori av høy klasse.
Regime Change from the Right er hans første bok som er oversatt til engelsk. Den er en sofistikert og gjennomtenkt veiledning til de kulturelle og politiske endringene som er nødvendige dersom europeiske land skal bevare det han kaller sin «etnokulturelle identitet». Boken er skrevet for europeere, men den viser så mye innsikt i hvordan tabuer brytes ned, hvordan tankemønstre endres og hvordan politikk fungerer, at den er en uvurderlig håndbok for enhver, enten på høyre- eller venstresiden, som ønsker radikal forandring.
Problemet
Problemet er utskiftningen av europeere med ikke-hvite. Dette kan føre til «total eksistensiell utslettelse». Løsningen er at ikke-hvite slutter å komme til Europa, og at de som allerede har kommet, må reise. Europeiske borgere er i overveldende grad motstandere av utskiftningen, men deres vilje blir hindret av tre grupper: politiske partier som ønsker å importere nye velgere, arbeidsgivere som ønsker billig arbeidskraft, og ideologiske grupper som ønsker å utslette sin egen rasemessige og kulturelle identitet.
Som Sellner påpeker, er den siste gruppen den minste, men den mest høylytte, og i Tyskland bruker den til og med slagord som «Tyskland, dø!» og «Bomber Harris [fra RAF Bomber Command, som var pioner innen teppebombing], gjør det igjen». Denne gruppen fremmet tidligere krav i likhetens og toleransens navn. Nå uttrykker den rent hat mot et «motbydelig hvitt flertallssamfunn».
Det finnes imidlertid en tilknyttet gruppe som er viktigere: En sosiokulturell klasse hvis høye utdanning og internasjonale mobilitet gjør den til en av vinnerne på det globale arbeidsmarkedet. Denne klassen tjener ikke nødvendigvis direkte på befolkningsutskiftningen, men lider heller ingen skade av den. I sine urbane eller rurale enklaver forblir de i stor grad uberørt av tilstrømmingen av utlendinger. De oppfatter den bare som et voksende kulinarisk mangfold eller et overskudd av billige rengjøringsarbeidere, arbeidere, omsorgsarbeidere og prostituerte. Denne eliteklassen former den offentlige samtalen og forsyner de tre andre gruppene med medlemmer.
Tyskerne har en ekstra byrde: «Nazistenes folk har blitt det negativt utvalgte folket. Omfanget av deres forfedres skyld har for alltid fjernet dem fra historiens normale gang.» Likevel brukes de samme argumentene som ble rettet mot dem nå til å diskreditere alle hvite, også dem som kjempet mot nazistene:
«Alt konservativt og nasjonalistisk er foreldet og leder oss tilbake til Auschwitz, det tyske universelle skyldkompleksets Big Bang. Å bevege seg mot venstre peker derimot mot fremtiden. Der venter fremskritt, åpenhet og fornuft.» Alle hvite patrioter står overfor den samme utfordringen, å ødelegge «skyld- og reparasjonskulten». Inntil dette kan oppnås, er de eneste tillatte diskusjonene hvordan befolkningsutskiftningen kan fungere, ikke hvorfor den bør stoppes.
Sellner argumenterer sterkt for at det er metapolitikkens oppgave, aktivisme, utdanning, sosiale medier, teori og bygging av motkultur, å flytte grensene for hva som er akseptabel offentlig debatt slik at det virkelige problemet og den eneste løsningen kan omtales. Inntil det skjer, har vi det Sellner kaller en «demokratisimulering». Politikken opererer innenfor rigide grenser:
«Parlamentet er ikke maktens sentrum. Det er mer som en scene hvor det som er besluttet i det metapolitiske maktsenteret blir fremført.» Stemmegivning blir nesten en ettertanke fordi: «En kunstig konsensus allerede er blitt skapt på forhånd gjennom sensur og propaganda.» Dissidenter må kjempe i motbakke. De blir demonisert og kan møte enormt press: sosial utstøting, tap av arbeid og til og med straffeforfølgelse fra staten. Dette kveler ytringsfriheten og kastrerer demokratiet.
Undertrykkelsen i Tyskland, og andre europeiske land, er riktignok større enn i USA, men når et land tar grunnleggende spørsmål av bordet, og straffer dem som påpeker det, undergraver det folkets vilje. Som Sellner skriver: «Tyskland kan bare kalles en demokratisk rettsstat med en stor porsjon fantasi. Samtidig er det heller ikke totalitarisme i klassisk forstand.»
Martin Sellner. www.flickr.com.
Sellner har viet livet sitt til å redde Europa, men kontinentet har ikke mye tid igjen. I motsetning til gulfarabiske stater som importerer nyttige utlendinger uten å gi dem noen politisk innflytelse, gjelder følgende i Vesten:
«Demografi sluker demokratiet.» Når tilstrekkelig mange ikke-hvite ankommer og begynner å stemme, nås et vippepunkt, og: «En politisk kursendring gjennom parlamentariske midler blir praktisk talt umulig.» I mellomtiden holder våre herskere oss distrahert. Jo mer livene våre blir oppslukt av forbruk og underholdning, brød og sirkus, desto flere av oss havner i det Sellner kaller: «Likegyldighetens sone» og forsøker ikke engang å finne en vei ut.
Løsningen
Den eneste måten hvite kan gjenvinne sine hjemland på, er å sende ikke-hvite bort. Sellner nevner imidlertid flere falske «løsninger» som frister nasjonalister. En småskala og midlertidig løsning er å etablere enklaver, selv så små som én familie, hvor Europa kan holdes i live. Disse kan vokse til kommuner, hjemmeskole-samarbeid, studiegrupper og kulturelle initiativer. Hvis enklaven blir stor nok, kan den bli et rasemessig og kulturelt fristed, men slike forsøk vil sannsynligvis ikke vare mer enn én eller to generasjoner. Deres største svakhet er at de er defensive tiltak som ikke kan vinne statsmakten for nasjonal bevaring.
Å overleve i katakombene er bedre enn utryddelse, men det er ikke nok. Noen mener at dagens system er så korrupt og overbelastet at vi bare trenger å vente på kollapsen.
Sellner svarer: «Bare fordi et system er ideologisk feil eller ondt, betyr det ikke at det uunngåelig må kollapse.» Dessuten kan Den store utskiftningen ha passert vippepunktet innen sammenbruddet kommer, og resultatet kan bli en overgang til tredjeverdensaktig barbari. Vi må stoppe og reversere den utenlandske tilstrømningen nå. Apokalyptisk tenkning fører til passivitet. Enhver løsning som avhenger av hendelser utenfor vår kontroll er en unnskyldning for ikke å gjøre noe.
Sellner advarer også mot grunnlovsfetisjisme, noe jeg trodde var et særskilt amerikansk fenomen. Tilsynelatende finnes det også europeere som tror grunnlover har nærmest magiske egenskaper, og at alt vil ordne seg dersom de bare får den respekten de fortjener. Hva en grunnlov sier er langt mindre viktig enn hvordan den tolkes, og med nok autoritet eller tilsynelatende legitimitet kan herskere tolke lovene slik de ønsker. Et godt eksempel er hvordan amerikanske domstoler omtolket borgerrettighetslovene som forbød rasediskriminering, slik at de tillot nettopp det de skulle forhindre, rasediskriminering, så lenge ofrene var hvite. Problemet med vestlige regjeringer er ikke at de mistolker grunnlovene. Problemet er deres svik mot sitt eget folk. Sellner argumenterer gjentatte ganger for at vold alltid mislykkes.
Vold er en uvurderlig gave til makthaverne fordi den i ettertid bekrefter påstanden om at enhver kritiker av befolkningsutskiftningen egentlig er en nazist som bare skjulte sine egentlige og voldelige hensikter. Den rettferdiggjør undertrykkelse som vanlige mennesker ellers aldri ville akseptert.
Vold ødelegger også all velvilje politiet måtte ha overfor oss, og skremmer bort potensielle allierte som oppriktig ønsker forandring. Vold er særlig fristende for konspirasjonsteoretikere som tillegger motstanderne sine utelukkende onde motiver. Enhver som tror verden styres av formskiftende, bloddrikkende pedofile, vil sannsynligvis tro at alt blir bra dersom man bare dreper dem. Dessuten vil amatørmilitser aldri beseire en regulær hær, med mindre regimet er så diskreditert at soldatene nekter å adlyde ordre. Og dersom den dagen kommer, trenger dissidentene ikke våpen.
For at etnonasjonal bevaring skal lykkes, må minst mulig energi brukes på nytteløse mål og mest mulig samles om den eneste storslåtte strategien som kan lykkes: Remigrasjon. Europeere, akkurat som hvite amerikanere, har mange hjertesaker: libertarianisme, sosialisme, ateisme, hedenskap, sunn pengepolitikk, kristendom, futurisme og tradisjonalisme. Et samfunn hvor millioner bruker antidepressiva og hvor det dør flere enn det fødes, trenger åpenbart forandring. Men den umiddelbare og potensielt dødelige krisen er utskiftningen. Hvite trenger ikke oppgi sin tro eller sine ambisjoner, men bevaringen av hjemlandene må komme først.
Sellner skriver: «Hele sivilsamfunnet må utvikle en identitær bevissthet,» med forståelsen av at remigrasjon kan gjennomføres uten vold, med verdighet, innenfor grunnloven, og til og med være til fordel for de ikke-hvite opprinnelseslandene. Han legger til: «Millioner av patrioter er klare til å gjøre noe for sitt land. Det som mangler er organisatører.» Og når en alternativ og revolusjonær idé overskygger den rådende ideologien, kan samfunnet forandre seg raskt.
Metapolitikk
Når det først er enighet om behovet for remigrasjon, bør alle deler av den identitære høyresiden rette sine handlinger mot dette målet. Løpesedler, demonstrasjoner, innlegg på X, valgkampboder, banneraksjoner og artikler bør alle fremme målet.
Den som kontrollerer folkets meninger og stemninger, den som vinner den metapolitiske kampen, avgjør hvem som vinner valg og dermed hvem som får makten. Men metapolitikk kan ikke operere i et vakuum. Den må være en del av en bevegelse med mange komponenter, men ideer og meninger kommer først:
«En gruppe som streber etter politisk makt kan bare seire dersom den først lykkes med å beherske et samfunns kulturelle overbygning.» Et samfunns oppfatninger er ikke hugget i stein. De forandrer seg etter hvor mange som fremmer nye ideer, og etter deres status og overtalelsesevne. Konstant gjentakelse gjør nye ideer normale, og kulturell erobring krever kontinuerlig tabubryting. Noen mennesker er bedre til dette enn andre, og vi bør holde klønete, og til og med frastøtende, tabubrytere borte fra rampelyset.
Patriotene bygger det Sellner kaller det kontrære fortellingsrommet, og dette er nå den mest vellykkede delen av bevegelsen. Det har mange grener, fra YouTubere og store profiler på X til forlag og tenketanker. Men det burde bli enda bredere. Vi trenger et helt bibliotek av teori om hvit overlevelse. Teori, mange ord for de få, tiltrekker intellektuelle, mens sosiale medier, få ord for de mange, mobiliserer vanlige mennesker.
Sosiale medier er imidlertid også mest utsatt for å spore av. Det finnes ingen adgangsbarrierer, og plattformene søker masseappell, ofte på bekostning av teoretisk dybde eller til og med logikk. De mest høylytte, provoserende og oppsiktsvekkende utspillene får millioner av visninger. Folk kan tjene penger på X, Rumble eller YouTube, og dette kan bli en skjebnesvanger distraksjon. Det kontrære fortellingsrommet må alltid være koblet til virkeligheten.
Sellner forklarer: «Når den eneste oppfordringen til handling etter en følelsesmessig engasjerende rapport er å trykke ‘liker’ og abonnere, forvandles informasjonskrigen i verste fall til en innbringende motstandssimulering.» Samtidig må intellektuelle aldri bli arrogante og holde aktivister på avstand. Vi trenger begge deler, og de må holde et våkent øye med hverandre og stadig forbedre budskapet for å gjøre det mer effektivt.
Martin Sellner. www.flickr.com.
Vi nærmer oss nå et punkt hvor vi kan tilpasse budskapet vårt til enhver smak og enhver sjanger. Med stor nok rekkevidde vil ideene våre trenge inn i musikk, mote, skjønnlitteratur, film og til og med universiteter. Sellner lengter etter den dagen kunsten begynner å reflektere vårt budskap. Han advarer imidlertid om at når aktivister prøver seg på litteratur eller billedkunst, blir resultatet nesten alltid kitsch, i motsetning til memes, hvor vi ikke har vår like.
Sellner minner oss om at latterliggjøring er et av våre mest effektive våpen. Å punktere makthavernes tåpelige ideer er en fornøyelig sport. Som en som selv har tatt til gatene, ønsker Sellner alltid å finne plass i bevegelsen for dristig handling. Han skriver: «Den naturlige arenaen for avantgarden er spektakulær og ikke-voldelig aktivisme. Den skaper oppmerksomhet, popularitet og dermed idealistisk autoritet. Ingen institusjon for teoriutvikling kan måle seg med dette.»
Han fortsetter: «Enhver politisk bevegelse er avhengig av en eller annen form for varmblodig ungdom. Men politiske strateger må kanalisere den uvurderlige ressursen som ligger i lidenskapelig ungdommelig idealisme inn i målrettet politisk arbeid, i stedet for å la den forsvinne i subkulturell posering og voldelige påfunn.»
Politiske partier
Metapolitikk må til slutt bli politikk, og på dette området ligger Europa langt foran USA. Amerikanerne befinner seg i den merkelige situasjonen at de har en president som har skrevet om både «remigrasjon» og «vippepunktet» på sosiale medier, men som leder et parti som er livredd for det minste tegn til hvit bevissthet. I Europa finnes det partier på den såkalte ytre høyresiden som i ulik grad fører valgkamp mot masseinnvandring og til og med, noen ganger, taler for remigrasjon. Sellner har fulgt disse partiene nøye og kommer med mange observasjoner om hva de kan oppnå og hvordan de kan nøytralisere seg selv.
Den verste typen «høyreparti» praktiserer det Sellner kaller: «Parlamentarisk patriotisme.»Et slikt parti kan innta en sentrum-høyre-posisjon som motsetter seg islamsk masseinnvandring bare for å: «Beskytte seksuelle og religiøse minoriteter.» Dette styrker den rådende ideologien som driver oss mot utslettelse. Et slikt parti: «Deltar i demokratisimuleringen i stedet for nådeløst å avsløre den.» Ethvert parti eller enhver bevegelse som ikke gjør annet enn å skrike om venstresidens siste skandale, er en distraksjon. Et genuint identitært parti, Sellner skriver av og til «høyreparti», kjemper åpent for etnokulturell bevaring, men kan miste målet av syne: «Jakten på flest mulig stemmer skaper alltid en spenning mellom ønsket om å appellere til samfunnets hovedstrøm og ønsket om å forbli tro mot høyresidens grunnleggende mål.»
Den flerlagsbevegelsen som eksisterer utenfor partiet kan alltid være mer radikal og provoserende, fordi dens oppgave ikke er å vinne stemmer, men å endre hvordan mennesker tenker. Det oppstår derfor en spenning mellom partiet og bevegelsen, men den bør være sunn. Sellner skriver: «De største fallgruvene for høyrepartiet er opportunisme og feilslått pragmatisme. For bevegelsen er de en avhengighet av provokasjon og elitistisk forfengelighet. Metapolitikk er ikke et mål i seg selv. Bevegelsen har som mål å bygge en kritisk masse og et høyreorientert sivilsamfunn gjennom førpolitisk arbeid, som til slutt skal tjene et parti med reell politisk makt.»
Bevegelsens metapolitiske arbeid er ofte provoserende: banneraksjoner, demonstrasjoner, streiker og sivil ulydighet. Bevegelsen presser hele tiden grensene for politisk korrekte normer og vil alltid møte motstand og undertrykkelse. Men hver gang bevegelsen bryter et tabu, bør partiet umiddelbart okkupere det nye terrenget, helt til programmet utvikler seg til en fullstendig rekonkista. På hvert trinn bør partiets og bevegelsens ledere samarbeide, selv om det ikke alltid skjer åpent. Dersom partiet selger seg ut, vil det begynne å betrakte bevegelsen som en plage. Dersom bevegelsen sklir ut i ungdommelig selvopptatthet, vil den også bli en plage.
Det vil ikke alltid være lett å finne den rette balansen. Dersom partiet blir for mykt, bør bevegelsens ledere først ta opp dette privat. Bare dersom det ikke virker, bør de kritisere offentlig. Samtidig må folk i bevegelsen forstå at partiet må presentere seg på en måte som er forenlig med velgernes oppfatninger. I alle tilfeller må partiet bevare tilstrekkelig selvstendighet til at det ikke blir holdt ansvarlig for enhver provokasjon fra bevegelsen.
Med den riktige balansen: «Aktivisme og initiativer i det kontrære fortellingsrommet kan indirekte, men effektivt, støttes gjennom rettslige kamper, offentlig kommunikasjon, mediearbeid og logistikk, uten at partiet holdes ansvarlig for enhver uttalelse eller handling.» Samtidig bør partiet utforme hver valgkamp ikke bare med tanke på å øke stemmetallet, men også med tanke på å styrke den metapolitiske kampanjen som foregår rundt det. Sellner forklarer: «Ethvert opposisjonsparti trenger flankebeskyttelse fra et idealistisk og aktivistisk miljø. Dersom det anerkjenner og bidrar til å forme dette miljøet, vil det tjene på det. Dersom det ignorerer det, angriper det eller lar det løpe løpsk, vil det lide.»
Partiet bør også opprettholde nære, men uformelle forbindelser til bevegelsens tenkere og teoretikere. Det bør låne deres argumenter og i det stille støtte deres forskning. Når tiden kommer for å overta makten, må en ny elite erstatte den gamle. Partiet vil trenge et korps av gjennomtenkte, engasjerte og erfarne mennesker som kan hjelpe det med å ta styringen.
Martin Sellner. www.flickr.com.
Sellner forklarer at et parti noen ganger kan være mer effektivt utenfor makten. De grønne oppnår sjelden imponerende valgresultater og gjør det regelmessig svakere enn AfD i Tyskland eller Frihetspartiet i Østerrike. Likevel utvanner de ikke budskapet sitt for å oppnå valgsuksess. Dette beskytter deres troverdighet og bidrar til å opprettholde intellektuell dominans i skoler, universiteter, medier og nøkkelposisjoner i det ideologiske statsapparatet. De grønne undervurderer aldri betydningen av å dominere den politiske samtalen, selv om det innebærer færre mandater i parlamentet. Som Sellner påpeker, er cordon sanitaire, hvor «demokratiske» partier samarbeider for å holde «høyreekstreme» partier utenfor makten uansett hvor mange stemmer de får, et produkt av metapolitisk makt og viser dens styrke over ren politisk suksess.
Begrepet «regimeskifte» står i boktittelen, men er bare en siste utvei. En nasjonal innsats for å oppnå remigrasjon bør kunne lykkes uten det, altså uten å endre det grunnleggende politiske maskineriet. Slik Sellner bruker begrepet, begynner forsøk på regimeskifte først når den myke totalitarismen går over i åpenlyst tyranni.
Det er sant at dissidenter både i Europa og USA opplever forfølgelse, og i Europa knuser staten dem tidvis. Dette er ikke et tegn på styrke, men på svakhet. Dersom makthaverne faktisk fulgte sine egne demokratiske regler, ville de lytte til folket. Dersom de i stedet går brutalt til verks mot patrioter som taler på vegne av millioner, svekkes deres legitimitet. Til slutt mister de all autoritet. Sellner forklarer: «Undertrykkelse og autoritet utelukker hverandre gjensidig. Jo mindre autoritet den rådende ideologien har, desto mer åpen undertrykkelse blir nødvendig.»
Verken Tyskland eller Storbritannia har ennå krysset grensen til diktatur. Men dersom den dagen kommer, og ytringsfrihet, forsamlingsfrihet og retten til å fremme krav åpenlyst undertrykkes, vil målet bli gjenopprettelse av ytringsfriheten. På det tidspunktet vil identitære ha en mengde nye allierte, og ingen vil tro på hyklerske påstander om «demokrati» og «frihet». Millioner vil bidra til å rive ned et regime som bare overlever gjennom brutale metoder.
Det finnes mye visdom i denne boken. Martin Sellner har et instinkt for strategi og taktikk. Han har tenkt gjennom alle elementene som må komme sammen dersom bevegelsen skal lykkes. Dette er en viktig bok som alle bør lese og reflektere over. Som han selv påpeker, er dette ikke det siste ordet, og enhver kamp vil være forskjellig. Men prinsippene om hovedmål, overordnet strategi, bevegelse og parti, som han beskriver langt mer detaljert enn det som er mulig her, er viktige retningslinjer for oss alle.
Jeg er glad for å kunne rapportere at Sellner nettopp har lansert en organisasjon som kan føre bevegelsen inn på nytt og viktig territorium. Han har kunngjort opprettelsen av: «Institutt for remigrasjon.» Dette høres ut som den organisasjonen vi trenger akkurat når vi trenger den mest, ledet av en mann som har viet seg til det jeg mener er den største kampen i menneskehetens historie. Og han står langt fra alene. Hans generasjon, som ofte har tatt navnet Generasjon Identitet, fortsetter å presse fremover på måter som jeg tror vil vise seg umulige å stanse.
