I dette leserinnlegget, skrevet av Rune Andersen, stilles det spørsmål ved hvor selvstendig norsk utenrikspolitisk kommunikasjon egentlig er. Når utenriksminister Espen Barth Eide redegjør for EU- og EØS-politikken i Stortinget, fremstår talen som et ekko av Ursula von der Leyens retorikk. Andersen viser hvordan Norge i økende grad tilpasser seg EUs strategiske språk, gjennom krisefortellinger, moralsk innramming og samordnet kommunikasjon. Men hvem skriver egentlig manus?
Av: Rune Andersen
Tirsdag holdt Espen Barth Eide sin store EU- og EØS-redegjørelse i Stortinget. Den fremstod som et nær perfekt ekko av EU-kommisjonens retorikk, særlig Ursula von der Leyens tale under EPP-kongressen tidligere i år. I denne artikkelen ser vi på hvordan norsk utenrikspolitisk kommunikasjon bærer preg av et dypere narrativstyrt samspill — der PR-strategi, geopolitisk justering og retoriske krisefortellinger smelter sammen.
Talen:
1. EU STRATCOM-retorikken: Den store fortellingen
Barth Eide åpner, som von der Leyen, med henvisning til en «skjebnetid» og en verden i «stormaktkonflikt». Dette danner rammen for hele EU-fortellingen:
«Europa smies i kriser» (Jean Monnet)
Krisen blir ikke bare bakteppe, men selve motoren for politisk og administrativ integrasjon. Dette er kjernen i EU-StratComs (Strategic Communications) informasjonsstrategi:
- Krisen gir legitimitet til endringer.
- Endringene må skje raskt og i samspill.
- De som er «utenfor» risikerer usikkerhet og isolasjon.
2. Det moralske rammeverket
Som von der Leyen, trekker Barth Eide inn Ukraina, klima og menneskerettigheter som moralske holdepunkter. Disse brukes til å pakke inn:
- Økt økonomisk integrasjon
- Deltakelse i forsvars- og sikkerhetspolitikk
- Støtte til utvidelse av EU
Dette moraliserende rammeverket tåler lite motstand: Å være skeptisk til EØS eller kritisk til EU kobles raskt til støtte for «usikkerhet» eller svekket «verdifellesskap».
3. Samkjørt språk og mål
Både von der Leyen og Barth Eide:
- Bruker ord som motstandskraft, autonomi, grønn industri, sikkerhet, samhold, rettsstat.
- Argumenterer for at EU (og EØS) er Norges viktigste havn i urolige tider.
- Legger frem forsvar, energi og teknologi som tverrsektorielle fellesprosjekter.
Det er ikke bare inspirasjon — dette er en harmonisering av taleinnhold etter StratCom-modell:
Én geopolitisk krise, én stemme, én retning.
4. Det vi ikke hører
Verken Ursula eller Barth Eide nevner:
- Press på ytringsfrihet gjennom EU Digital Service Act
- EUs økende bruk av svartelisting og sensur
- Hvordan norsk suverenitet i praksis svekkes gjennom stadig tettere bindinger
Når statsråden sier:
«Det gir ikke mening å reise tollmurer på innsiden av det indre markedet.»
… ser han helt bort fra det faktum at Norge allerede er uten stemme i regelutformingen — det er ikke vårt marked, det er deres.
5. Konklusjon: Norge snakker EU-språk
Barth Eides tale viser ikke bare norsk tilknytning til EU. Den viser at vi nå snakker EU-språket. Ikke bare i form, men i funksjon. Dette er ikke lenger politikk – det er kommunikasjonsteknologi satt i system. Et demokratisk land som Norge bør spørre:
- Hvem skriver manus?
- Hvem bestemmer retningen?
- Hva skjer når vi ikke lenger kan svare fritt?
Dette er EU StratCom-ekkoet. Og det runger i Stortinget.
