Hva skjer med Europa når stolthet over eget land blir mistenkeliggjort, og ytringsfrihet koster sosialt og juridisk? I dette leserinnlegget stilles et betimelig spørsmål: Har våre ledere vendt blikket bort fra folket og fra de reelle utfordringene vi står overfor?
Av: Lars-Erik Hansen.
Europa har en rik historie og et enestående kulturelt fundament, verdier og tradisjoner som i århundrer har formet kontinentets identitet og samfunn. Dette er noe enhver europeisk borger med rette kan være stolt av. Likevel virker det i dag som om stolthet over eget land, bekymring for fremtiden og ønsket om å bevare nasjonal egenart, blir møtt med skepsis – ja, nærmest som en trussel.
Ytringsfriheten, som lenge har vært en bærebjelke i de europeiske demokratiene, er i økende grad under press. Man kan risikere offentlig fordømmelse, sosial utstøtelse og til og med rettslig forfølgelse – bare for å uttrykke en upopulær mening i sosiale medier. Vi har begynt å venne oss til at det å si det man mener, kan koste dyrt.
Samtidig står Europa midt i en omfattende demografisk og kulturell forandring. Migrasjon i seg selv er ikke et nytt fenomen, det er en del av en globalisert verden. Men mange reagerer på at stadig flere som kommer fra en annen kulturell og religiøs bakgrunn, ikke ønsker å integrere seg, men heller vi forme samfunnet etter sine egne normer. Og det mest urovekkende er at denne utviklingen ofte støttes, eller i det minste tillates av politikerne som synes å ha mistet kontakten med befolkningen de er valgt til å tjene.
Den politiske ledelsen i Europa har gjennomgått en radikal forandring de siste tiårene. Tidligere tiders politikere kunne være omstridte, men de hadde styrke, prinsipper og en visjon. I dag ser vi ofte ledere som er mer opptatt av å følge trender enn å fatte modige beslutninger. De fremstår ikke som statsmenn, men som administratorer av en urolig status quo.
Vi trenger ikke å nevne navn, enhver leser kan gjøre sine egne observasjoner. Men en ting virker klart: De aller fleste europeere, inkludert nordmenn ønsker trygghet. De ønsker å bo i et land hvor de føler seg hjemme, hvor deres verdier respekteres, og hvor de kan se sine barns fremtid med håp. Er det virkelig et naivt ønske i det 21. århundre? Når skal våre ledere slutte å lete etter en konstant “trussel fra øst” i hvert ord og hver bevegelse, og i stedet rette blikket mod de reelle utfordringene innad i våre egne samfunn? Når skal de begynne å vise ekte omsorg for enkeltmennesket, fremfor å fremme en ideologisk overfladisk toleranse som knapt løser noen problemer?
Dette er ikke en polemikk. Det er et spørsmål. Et spørsmål som vi kanskje fortsatt leter etter svaret på.
