Pentti Linkola levde slik han tenkte: enkelt, nært naturen, og i konstant opposisjon til det moderne samfunnet. Som fisker, forfatter og økologisk tenker viet han livet til å forsvare naturen mot menneskelig ødeleggelse, med ideer som var like radikale som de var ærlige.
Pentti Linkola (7. desember 1932 – 5. april 2020) var mange ting gjennom livet.
Han startet en akademisk karriere som ornitolog, men sluttet for å bli fisker, noe han fortsatte helt til han pensjonerte seg. Gjennom hele sitt liv skrev han om sine tanker og observasjoner rundt naturen, miljøet, og livet. Han var en prisvinnende forfatter med mange bøker på finsk. Kun en er foreløpig blitt oversatt til engelsk, essaysamlingen Can Life Prevail?.
Han var en av få menn som levde som han prektet. Han bodde mesteparten av livet i en liten hytte, eide hverken bil eller fjernsyn, og foretrakk å reise med sykkel når han kunne. Få menn har vandret gjennom mer av de finske skogene enn han, noe som også innebærer at få har hatt en like intim opplevelse av raseringen av naturen i teknologiens navn, og i 1995 grunnla han naturvernstiftelsen Finnish Nature Heritage Foundation (Luonnonperintösäätiö) dedikert til bevaringen av gammelskog.
Han er beskrevet som både en naturalist og dypøkolog, radikal miljøverner, men også en av Finlands mest prominente tenkere. Ideene hans var i utvikling gjennom hele hans liv, men var mye av tiden sentrert rundt en anti-demokratisk ideologi. Han ønsket ikke bare befolkningskontroll, men befolkningsreduksjon og vurderte dette som den eneste måten å redde miljøet og naturen fra fremskrittets herjinger.
Han argumenterer for at livets gang er det aller viktigste. Individer har ingen mening i det større bildet. Det økologiske mangfoldets videre overlevelse er derfor overordnet individet og individuell frihet.
Essensen av dette kan man se i et av hans mest kjente sitater: «Hva skal man gjøre, når et skip som bærer hundre passasjerer plutselig forliser og det bare en en livbåt? Når livbåten er full vil de som hater livet prøve å få flere folk ombord og synke alle sammen. De som elsker og respekterer livet vil ta skipets øks og hugge av de ekstra hendene som klamrer seg til sidene av båten.»
Fra sin oppvekst med ferier på den øde familiegården hvor barndomsminnene om idyllisk natur ble erstattet av nære opplevelser med konsekvensene av industriell hogst som raserte store deler av Finlands natur, og ikke minst naturen så tett knyttet til hans oppvekst, til hans liv på havet og førstehånds erfaringer med hvordan teknologi og byråkratiet radikalt endret hvordan yrket fungerte til det verre kan man kanskje bedre forstå Linkolas perspektiver.
Det er vanskelig å plassere denne mannen i det politiske landskapet. På en side har han hedret de venstreekstreme terroristene Ulrike Meinhof og Andreas Baader, men på den andre siden var han mot all innvandring. Kritikere har kalt han en økofascist, kanskje ikke helt uten grunnlag, men merkelapper blir for enkle når man snakker om den komplekse mannen som var Pentti Linkola og hans ideer.
Denne kommentaren ble først publisert i Resett.
