Når politiet flytter de lovlydige, venstreekstreme mobiliserer for å «hive ut» politiske motstandere av en bydelen, og folkevalgte politikere hyller miljøer som forsvarer vold som politisk virkemiddel, er det på tide å stille et betimelig spørsmål: Hvem er det egentlig som utfordrer demokratiets spilleregler i Norge?
Da Norgesdemokratene i dag kunngjorde at de flytter sin planlagte gåtur på Grønland etter anbefaling fra politiet, burde alarmklokkene ringe langt utenfor partiets egne rekker.
For dette handler ikke først og fremst om Norgesdemokratene. Det handler om hvem som i praksis får bestemme hvilke politiske arrangementer som skal kunne gjennomføres i Norges hovedstad. Og det handler om hvorfor personer som Sofia Rana fortsatt behandles som vanlige politikere, til tross for en lang historie med støtte til metoder som i enhver annen sammenheng ville blitt omtalt som antidemokratiske.
Hvem er den største trusselen?
La oss starte med det grunnleggende. Anne-Cecilie Kristiansen leder et lovlig registrert politisk parti. Norgesdemokratene stiller til valg. De holder offentlige møter. De arrangerer konferanser, som remigrasjonskonferansen på førstkommende lørdag. De søker støtte gjennom stemmesedler. De forsøker å overbevise velgere.
I en samtale med Jannicke Almenning i mars uttalte Anne-Cecilie Kristiansen seg om viktigheten av rettssikkerhet, og den voksende avstanden mange opplever mellom folk og myndigheter. Kristiansen forteller også åpent om hvorfor hun har valgt å engasjere seg politisk, og hva slags samfunn hun ønsker for Norge i fremtiden.
Sofia Rana har derimot brukt store deler av sin politiske karriere på å mobilisere mot at politiske motstandere i det hele tatt skal få komme til orde.
Sommeren 2023 ble Rana politianmeldt etter å ha angrepet journalist Anneli Rønning fra Alternativ Media. Hun har i tillegg deltatt og støttet en rekke ulovlige aksjoner, blant annet blokkering av Nammo og storming av Kongsberg Gruppens julebord.
Fra scenenekt til gatenekt
Rana har i årevis vært blant de mest profilerte forkjemperne for støydemonstrasjoner og scenenekt i Norge. I 2022 hyllet Rana Rødt-leder i Oslo, Siavash Mobasheri for det hun kalte en «fantastisk appell». I talen uttalte Mobasheri at Norgesdemokratene er nazister og ikke skal ha rett til å ytre seg fritt, men jages bort fra det offentlige rom.
Hun var også sentral i mobiliseringen mot Legatum Publishings pressekonferanse med den franske forfatteren Renaud Camus på Deichman Bjørvika i 2023.
Biblioteksjef Knut Skansen beskrev selv demonstrasjonen som en trussel om «bråk». Resultatet ble at arrangementet ble flyttet. Det var ikke argumentene mot Camus som vant. Det var frykten for uro.
I etterkant reagerte både Dagbladet, Subjekt og Samtiden på avgjørelsen. Ytringsfrihetseksperter som Vidar Strømme og Anine Kierulf advarte mot det som kalles «heckler’s veto», mobbens veto.
AFA vil «hive ut» motstanderne
I forkant av Norgesdemokratenes planlagte arrangement på Grønland publiserte AFA Oslo en oppfordring på Instagram:
«Hiv Norgesdemokratene og AfD ut av Grønland!
12. juni planlegger Norgesdemokratene og tyske AfD å marsjere på Grønland. De prøvde det samme i fjor, men endte opp innestengte i et parkeringshus før de ble transportert vekk av politiet. La oss sammen sørge for at årets forsøk blir en like stor fiasko.
Møt opp på Grønland 12. juni kl. 12.00!»
Dette er ikke demokratisk argumentasjon. Det er en oppfordring til å stanse et lovlig politisk arrangement. Likevel er det bemerkelsesverdig få journalister som stiller spørsmål ved dette.
Koblingene til Antifascistisk Aksjon
Uten Filter publiserte i 2024 omfattende dokumentasjon på Ranas forbindelser til Antifascistisk Aksjon (AFA). Avisen viste blant annet til bilder der Rana opptrer sammen med AFA-aktivister under aksjoner mot SIAN.
Dette er ikke uviktig, for AFA er ikke en ordinær politisk organisasjon. Gruppen har gjennom flere tiår vært kjent for voldelige konfrontasjon, fysiske blokader, støydemonstrasjoner i forsøk på å hindre politiske motstandere i å ytre seg.
I 2024 uttalte AFA til Klassekampen: «Vold er et verktøy i kassa vår.» Likevel delte Rana senere en positiv omtale av AFAs 30-årsjubileum og skrev: «Flott sak … kampen fortsetter.»
Støtte til vold mot «fascister»
Det stopper ikke der. I august 2022 delte Rana en video fra Frankrike hvor venstreekstreme aktivister gikk til angrep på sovende ungdommer på en sommerleir med batonger og kniver.
Kommentaren hennes var: «Look at the French being action oriented.»
Dette var ikke et innlegg som tok avstand fra volden. Det var et innlegg som applauderte den.
Året etter svarte hun «du har skjønt det» på en kommentar som hevdet at det går en grense ved «nazi- og fascistpakk». Uten Filter konkluderte med at Rana signaliserte at vold kan være legitimt mot personer hun oppfatter som fascister.
Samtidig er det verdt å merke seg hvor vid denne definisjonen synes å være.
Ifølge samme gjennomgang har Rana omtalt bloggeren Maria Høili som «nazi-arving» og FrP-leder Sylvi Listhaug som en del av «brunhøyre».
Skrytebilder etter Grønland-kaoset
Dette er heller ikke bare historie. Da AfD-politiker Lena Kotré besøkte Grønland i 2025, ledet Rana mobiliseringen mot arrangementet.
Ifølge politiet fryktet man «fysisk konfrontasjon» og valgte å evakuere Kotré fra området. Etterpå publiserte Rana bilder fra aksjonen på sosiale medier.
Politiet flyttet ikke motdemonstrantene. Politiet fjernet politikeren som ble utsatt for presset. Det er vanskelig å se for seg et tydeligere eksempel på hvordan mobbens veto fungerer i praksis.
Kjeppjaging som politisk kultur
Den siste tiden har Rana igjen publisert bilder på sosiale medier hvor ordet «kjeppjag» er synlig.
Isolert sett kan det bortforklares. Men politikk handler også om mønstre. Og mønsteret er vanskelig å overse. Støydemonstrasjoner. Scenenekt. Mobilisering mot lovlige møter. Applaus for AFA. Støtte til vold mot personer definert som fascister. Skrytebilder etter at politiske motstandere må evakueres. Og nå symbolikk knyttet til «kjeppjaging».
Derfor finnes Rabulisten
Da Rabulisten ble relansert på frigjøringsdagen 8. mai 2025 skrev vi at Norge trenger en uavhengig stemme som tør å ta opp spørsmål andre medier helst unngår.
Vi skrev at vår oppgave er å forsvare det norske folkets rett til selvråderett, fri meningsutveksling og demokratisk deltakelse. Vi skrev også at den største trusselen mot europeiske demokratier ikke nødvendigvis kommer utenfra.
Som JD Vance sa i München:
«Trusselen jeg bekymrer meg mest for når det gjelder Europa, er verken Russland eller Kina eller noen annen ekstern aktør. Det jeg bekymrer meg for, er trusselen fra innsiden.»
Det er nettopp derfor denne saken er viktig. Demokratiet svekkes ikke først og fremst når folk har «kontroversielle meninger». Demokratiet svekkes når voldelige grupper får makt til å avgjøre hvilke meninger som skal få slippe til i offentligheten.
Når biblioteker avlyser arrangementer på grunn av frykt for bråk. Når politiet anbefaler at lovlige arrangementer flyttes på grunn av varslet motmobilisering.
Når aktivister organiserer kampanjer for å få møter, foredrag og boklanseringer stanset. Og når politikere som deltar i eller støtter slike kampanjer i hovedsak slipper kritiske spørsmål fra pressen.
Demokratiets lakmustest
Demokratiet testes ikke når vi forsvarer dem vi liker. Det testes når vi forsvarer rettighetene til mennesker vi er dypt uenige med.
Derfor er spørsmålet enkelt: Hvem opptrer mest i tråd med demokratiets grunnprinsipper? Et parti som forsøker å vinne oppslutning gjennom valg, offentlige møter og debatt? Eller en pakistansk innvandrer som år etter år mobiliserer for å hindre motstandere i å bli hørt? For oss fremstår svaret stadig mer åpenbart.
