I dette leserinnlegget skriver «Kronisk norsk» om hvordan Volodymyr Zelenskyj gikk til valg på fred i Ukraina, og hvordan forsøket på å avslutte krigen i Donbas i stedet utløste sterke protester og politisk splittelse. Teksten ser nærmere på løftene fra 2019, reaksjonene som fulgte, og hvorfor fredsplanene strandet.
Av Kronisk norsk.
Da Volodymyr Zelenskyj vant presidentvalget i Ukraina i april 2019 med overveldende 73 prosent av stemmene, var løftet om å avslutte krigen i Donbas det aller viktigste budskapet. Den tidligere komikeren og skuespilleren hadde bygget kampanjen sin på tre hovedpilarer: fred i øst, kamp mot korrupsjon og bedre levekår for vanlige ukrainere. Men det var freden som virkelig traff velgerne etter fem år med en utmattende konflikt som hadde kostet over 13 000 liv. Zelenskyj lovet å gjøre «alt» for å stoppe skytingen, forhandle direkte med Russlands president Vladimir Putin og få slutt på krigen i løpet av sin presidentperiode. «Vi har ikke tid til lange prosesser», sa han under valgkampen.
Valgkampløftene og den første planen
Zelenskyj arvet en fastlåst konflikt i Donbas der russisk-støttede separatister kontrollerte deler av fylkene Donetsk og Luhansk. Hans tilnærming var pragmatisk og dialogorientert, i motsetning til forgjengeren Petro Porosjenko, som han beskyldte for å ha forlenget krigen. Allerede i innsettelsestalen i mai 2019 erklærte han at fred var øverste prioritet. Han gjenopplivet Normandy-formatet, samtalene mellom Ukraina, Russland, Tyskland og Frankrike og innledet konkrete tiltak:
- Fangeutvekslinger med Russland og separatistene.
- Delvis tilbaketrekking av tropper fra frontlinjen i tre pilotområder (Stanytsia Luhanska, Zolote og Petrivske).
- Økt kommunikasjon med EU og USA for å presse fram en løsning.
Høsten 2019 kom det avgjørende skrittet: 1. oktober godtok Zelenskyj den såkalte Steinmeier-formelen. Dette var en tysk-fransk forslag som skulle implementere Minsk-avtalene fra 2014/2015. Planen gikk ut på:
- Lokale valg i de okkuperte områdene under ukrainsk lov og OSSE-overvåking.
- «Spesialstatus» for Donetsk og Luhansk-regionene (autonomi innenfor Ukraina).
- Amnesti for separatistene etter valgene.
- Full ukrainsk kontroll over grensen mot Russland først etter at valgene var gjennomført og spesialstatusen innført.
Zelenskyj understreket hele tiden at det ikke var snakk om kapitulasjon: Valgene skulle bare holdes når russiske tropper var trukket ut, og ingen tropper skulle være igjen i områdene. Han kalte det en vei til reell fred uten at Ukraina ga fra seg suverenitet.
Demonstrasjonene mot «kapitulasjon»
Nyheten om Steinmeier-formelen utløste umiddelbart sterke reaksjoner. Nasjonalistiske grupper, krigsveteraner og tilhengere av tidligere president Porosjenko så det som et farlig kompromiss som kunne åpne for russisk innflytelse og svekke Ukrainas enhet. Allerede 1.–2. oktober 2019 samlet tusenvis seg til protester i Kyiv, og demonstrasjonene spredte seg til andre byer. Den største markeringen kom 14. oktober 2019, på Ukrainas forsvareres dag. Rundt 10 000–15 000 mennesker marsjerte gjennom sentrum av Kyiv under parolen «Nei til kapitulasjon!» (Njet kapitulyatsii!). Demonstrantene var organisert av høyreorienterte partier som Svoboda, Nasjonal korps og tidligere Azov-medlemmer, samt veteranforeninger. De tente bluss, bar ukrainske flagg og ropte «Ære til Ukraina!» mens de anklaget Zelenskyj for å selge ut landet til Russland. Plakater viste presidenten med Putin-horn eller som en dukke. Kritikerne fryktet at spesialstatus ville gi Russland veto-rett over ukrainsk politikk og at valgene under okkupasjon ville bli manipulert.
Zelenskyj svarte raskt. I en pressekonferanse og på sosiale medier understreket han at han aldri ville godta russisk militær tilstedeværelse eller endre Ukrainas kurs mot EU og NATO. Han kalte protestene «forståelige», men ba om ro: «Jeg er ikke redd for protester, men jeg er redd for at folk skal dø ved fronten.» Likevel fortsatte demonstrasjonene sporadisk utover høsten og vinteren 2019–2020, og de skapte et politisk press som gjorde det vanskeligere for presidenten å gjennomføre planen. Noen demonstrasjoner ble voldelige, med sammenstøt med politi utenfor presidentkontoret.
Hvorfor ble det slik og hva skjedde videre?
Demonstrasjonene viste dyp splittelse i det ukrainske samfunnet. For mange i vest og sentrum var fred verdt kompromiss. For nasjonalister og mange i øst og blant veteraner var enhver innrømmelse overfor Russland forræderi. Zelenskyj klarte aldri å få full implementering av Steinmeier-formelen før den fullskala russiske invasjonen i februar 2022 gjorde alle tidligere planer irrelevante. Krigen i Donbas ble erstattet av en total krig, og Zelenskyjs rolle endret seg fra «fredspresident» til krigsleder. I dag, i 2026, står Ukraina fortsatt midt i en brutal konflikt. Zelenskyj har presentert nye fredsrammer, blant annet en 20-punktsplan med sikkerhetsgarantier, demilitariserte soner og mulige folkeavstemninger, i samarbeid med USA og Europa. Men arven fra 2019 henger igjen: Enhver ny fredsplan møter mistanke om «kapitulasjon» hos deler av befolkningen. Demonstrasjonene fra den gang minner oss om hvor vanskelig det er å balansere fred og suverenitet i et land som har betalt så dyrt for begge deler. Zelenskyjs valgkampløfte fra 2019 var ærlig ment, men virkeligheten viste seg langt mer komplisert enn noen kunne forestille seg. Fred krevde kompromiss og det var nettopp kompromisset som tente gnisten til de store protestene mot ham.
