Hva jeg tror på

Politisk filosofi, nasjonalisme og idealstaten.

Av: Keith Woods. Oversatt av Rabulisten.

Jeg tror det vanligste spørsmålet jeg får er hvilken politisk ideologi jeg identifiserer meg med. Mer spesifikt blir jeg spurt om hva som er min ideelle styreform.

Vanligvis er mitt svar i ett ord «nasjonalist», men dette etterlater åpenbart mye ubesvart. De siste årene har jeg blitt litt mindre interessert i å tegne opp detaljene i en utopisk visjon, og mer interessert i hva vi faktisk kan gjøre for å skape reell endring.

Likevel er det viktig å ha en alternativ visjon og bruke tid på å tenke gjennom hvilke idealer vi bør sikte mot. Som nasjonalister hevder vi at vi har den beste visjonen for hvordan ting kan være, og vi bør kunne forklare hvorfor vi har de beste svarene på noen av politikkens evige problemer, særlig hvis vi ønsker å tiltrekke oss intelligente mennesker som tenker grundig over disse spørsmålene. Med det sagt er dette mitt forsøk på å forklare mitt verdenssyn så kortfattet som mulig.

Spørsmål innen politisk filosofi er moralske spørsmål. I vår tid, og særlig på den radikale høyresiden, finnes det mennesker som tror de kan hoppe over dette faktum og besvare grunnleggende spørsmål i politisk filosofi på en verdinøytral eller «realistisk» måte. De tror at ved å bare beskrive relasjoner som en lidenskapsløs vitenskapsmann, kan de komme frem til politiske forskrifter. Ironien er at denne måten å tenke på, som vanligvis finnes blant selvutnevnte reaksjonære, egentlig er en svært moderne måte å betrakte politikk på. Jeg avviser denne tilnærmingen og slutter meg til den klassiske politiske filosofiens tilnærming.

Mer spesifikt er jeg platonist. Jeg avviser den naturalistiske eller materialistiske forklaringen på verden som er vår tids populære metafysikk. I stedet er jeg filosofisk monist og tror at verden er en utstråling fra en oversanselig, ytterste virkelighet, og at menneskets endelige mål er å overskride sitt egosentriske og partielle syn på virkeligheten og nærme seg den ytterste virkeligheten gjennom visdom og kjærlighet.

Jeg tror verden utvikler seg med en iboende drivkraft mot større enhet og integrasjon, og jeg mener menneskets primære middel til å nærme seg det virkelige er gjennom moralsk handling, kjærlighet, visdom og religiøs og mystisk erfaring. Universell kjærlighet er et ideal, men for alle unntatt noen få mystikere kommer midlene til å utvide vår evne til kjærlighet og omsorg gjennom våre partikulære relasjoner, gjennom familien og vårt folk.

Statens formål, slik jeg ser det, er at et folk skal sikre sin eksistens og legge til rette for at disse relasjonene kan blomstre. Den skal også fremme frihet, ikke den «negative friheten» som libertarianere verdsetter, men den positive friheten fra indre begrensninger som uvitenhet, grådighet og egoisme. På denne platoniske forståelsen av frihet kan jeg ikke presentere det bedre enn dette sitatet fra D. C. Schindler:

«Hvis frihet forstås i lys av fruktbarhet, vil den alltid ha en tendens til å uttrykke seg sosialt på riktig måte … Loven bør selv tolkes som et uttrykk for det gode, vi kan tenke på den som frihetens utvidelse inn i det sosiale rom. En slik utvidelse er naturlig for frihet i sin opprinnelige betydning, som knytter skapende kraft til det å tilhøre et folk.

Vi kan si at den gylne tråden som binder oss til Gud nødvendigvis går gjennom andre, slik at man ikke kan motta det gode, og dermed være fri, som individ uten å være bundet til andre i fellesskap. For Platon er den viktigste fellesskapsformen familien, nettopp fordi den har sitt grunnlag i naturen.

Den individualismen som Locke forstår som frihetens essens i den politiske orden, er for Platon det motsatte … ‘Syndens rotårsak’, sier han, ‘er overdreven kjærlighet til selvet’. Denne overdrevne kjærligheten er en uorden, et brudd mot det gode, som er selve prinsippet for skapende generøsitet. Men nettopp derfor er det et tap av frihet. Kort sagt identifiserer Platon ufrihet med motstand mot fellesskapet som loven skaper.»¹

Siden jeg mener statens formål er det gode liv og et folks kollektive blomstring, fører dette oss til spørsmålet om menneskets natur. Dette er filosofiske spørsmål, men mennesket er et rasjonelt dyr, og før vi tegner opp idealer må vi begynne med en forståelse av menneskets dyriske vesen. Så mange av vår tids dårlige ideer og konflikter oppstår fordi man ignorerer dette og forsøker å bøye menneskets natur for å tilpasses politiske idealer. En del av denne naturen er å være et stamme- og territorielt vesen med et dypt behov for fellesskap og tilhørighet, og jeg mener denne kollektive følelsen er sentral i politikken, siden det politiske alltid formes av grupper og deres interesser, venner og fiender.

Hva er en rase? En rase er en underart av mennesker som genetisk skiller seg fra andre på grunn av geografisk isolasjon som over generasjoner skaper distinkte mønstre av genotypisk frekvens og samlinger av trekk som gjør disse individuelle rasene unike.

Sebastian Jungers Tribe presenterer historiske bevis som viser det dype behovet for slektskap og felles kamp som finnes i menneskeheten på tvers av kulturer. Noen av eksemplene er ekstraordinære, med registreringer av at selvmord forsvant og psykiatriske institusjoner ble tomme i perioder med nasjonale kriser forårsaket av krig:

Psykiatriske avdelinger i Paris var merkelig tomme under begge verdenskrigene, og dette forble sant selv da den tyske hæren marsjerte inn i byen i 1940. Forskere dokumenterte et lignende fenomen under borgerkrigene i Spania, Algerie, Libanon og Nord-Irland. En irsk psykolog ved navn H. A. Lyons fant at selvmordsratene i Belfast falt med 50 prosent under opptøyene i 1969 og 1970, og også drap og andre voldskriminalitet gikk ned. Depresjonsratene for både menn og kvinner sank brått i denne perioden, med den mest ekstreme nedgangen blant menn i de mest voldelige distriktene. County Derry, derimot, som nesten ikke opplevde vold i det hele tatt, så at depresjonsratene blant menn steg i stedet for å falle. Lyons antok at menn i de fredelige områdene var deprimerte fordi de ikke kunne hjelpe samfunnet sitt ved å delta i kampen.²

I det 20. århundre lærte vi mye om hvordan gener påvirker vår atferd, og dette ga oss den grunnleggende innsikten fra genetisk likhetsteori om at vi føler større tilknytning og altruisme overfor dem som ligner oss mer. Lojalitet til egen etnisk gruppe og etnisk nepotisme er begge forankret i biologi, og «det etniske fenomenet» har vedvarende blitt favorisert for sin større tilpasningsstyrke sammenlignet med individualisme.

Disse biologiske grunnlagene for etnisk lojalitet har viktige sosiologiske konsekvenser i dag. Det finnes nå en mengde bevis for at økt mangfold senker sosial tillit, fører til nedgang i fellesskap og øker fremmedgjøring og håpløshet for individet.

Det finnes også enda større mengder historiske bevis for at rasemessig og kulturelt mangfold ofte utvikler seg til brutale konflikter. Et tydelig mønster er at selv om verden har blitt mer fredelig siden det 20. århundre og det liberale internasjonalismens dominans, har de fleste av de største konfliktene siden andre verdenskrig, og særlig siden den kalde krigens slutt, vært etniske konflikter. Konflikten i Nord-Irland, Balkan-krigene, folkemordet i Rwanda, Ukraina-krigen og konflikten mellom Israel og Palestina minner oss om vedvarende etniske stridigheter og de ytterpunktene de kan drive mennesker til.

Moderniteten har brakt økt samarbeid og sammenkobling, global kapitalisme har gitt land incentiver til å unngå kostbare kriger, spredningen av defensiv militærteknologi har gjort okkupasjon av fiendtlige befolkninger for kostbart, og internasjonal lov og samarbeid har brakt stabilitet til det globale systemet. Likevel vedvarer brutal etnisk konflikt. En del av ansvaret for disse konfliktene ligger hos politikere, akademikere og samfunnsplanleggere som har omfavnet venstresidens idé om at modernitet og sammenkobling vil føre til oppløsning av stamme- og etniske lojaliteter.

Denne optimismen, basert på sosiologiske teorier som ignorerer de sterke realitetene ved rase og etnisitet, har vist seg å være fullstendig feil. Ideologer som mener det etniske fenomenet er en form for falsk bevissthet, benekter vanligvis den biologiske realiteten ved rase og har et reduksjonistisk økonomisk syn som konkluderer med at nasjonale identiteter er en slags falsk bevissthet påtvunget massene av kyniske eliter. I virkeligheten oppsto nasjonalismen som folkelig ideologi gjennom spredningen av kommunikasjonsteknologi og leseferdighet, altså styrkingen av massene og bygdebefolkningen, som ofte var mer nasjonalistiske og hadde sterkere etnisk identitet enn aristokratiske og merkantile eliter.

Langt fra å fjerne etnisk identitet har globalisering og spredningen av kommunikasjonsteknologi popularisert ideen om nasjonal suverenitet, mens bevisstheten om en verden av andre nasjoner overalt har blitt en katalysator for at mennesker identifiserer seg med og politiserer sine egne etniske identiteter. Med andre ord forsvinner ikke det etniske fenomenet.

I erkjennelse av disse trendene mener jeg at etnonasjonalisme er den ideelle måten å organisere verden politisk på. Etnonasjonalisme er troen på at den mest rettferdige og frie staten vil være den staten der borgerne deler de sterkeste naturlige båndene av slektskap og kultur. Etnonasjonalisme hevder at når et folk ønsker et suverent hjemland for å videreføre sin gruppe uten innblanding, bør dette ønsket respekteres. Jeg mener dette er det beste grunnlaget for en politisk orden, ikke bare fordi det legger til rette for god styring, men fordi jeg verdsetter kulturelt og biologisk mangfold, og etnonasjonalisme gjør det mulig for ulike grupper å overleve og utvikle seg uten konfliktene som mangfold skaper.

Det finnes en tankeretning på høyresiden som mener denne visjonen er håpløst naiv og overser maktens realiteter og små nasjoners uunngåelige dominans fra et imperialt sentrum. Imperier har riktignok vært en realitet gjennom historien, men små etnarkier og bystater er like vedvarende, og perioder med imperial sentralisering etterfølges typisk av perioder med desentralisering og spredt suverenitet. I høymiddelalderen fantes det så mange som 300 uavhengige stater og bystater til enhver tid.

Jeg mener sentraliseringen i den moderne perioden ble drevet av sosiopolitiske og militærteknologiske utviklingstrekk som ikke lenger er operative, og at vi går inn i en ny periode med disintermediering som igjen vil tillate mer spredt suverenitet.

Hva så med styreformer? Monarki, minarki, demokrati, diktatur? Selv om jeg ser etnonasjonalisme som et universelt rammeverk for å løse konflikter og organisere verden, mener jeg ikke det finnes én universell ideell styreform. Jeg tror en rekke ulike styreformer tilpasset et folks særlige karakter kan blomstre. For europeere tror jeg den ideelle styreformen ligner klassisk republikanisme.

Jeg foretrekker Aristoteles’ idé om en «polity» eller et blandet regime som kombinerer elementer av oligarki og demokrati, en aristokratisk republikk der suvereniteten betros et valgt aristokrati på vegne av folket, organisert på en måte som sikrer overvekten av det aristokratiske elementet og deres styring med sikte på folkets beste.

Den ytterste grunnlaget for styre er derfor folkesuverenitet, men dette betyr ikke at jeg støtter massedemokrati eller tror offentlig opinion er ufeilbarlig. Grunnlaget for styre er folkets forbedring, men det betyr ikke at folket ikke kan ta feil om sitt eget beste. Alles felles gode, ikke summen av individuelle ønsker, er grunnlaget for en klassisk republikansk forståelse av folkesuverenitet.

Jeg mener faktisk at mange av demokratiets problemer egentlig er problemer med massedemokrati, og at mange av problemene i våre moderne politiske systemer skyldes deres enorme skala. Jeg foretrekker derfor idealet om småstaten, og mener et ledende prinsipp for godt styre bør være nærhetsprinsippet, som sier at beslutninger og tjenesteyting bør holdes på det mest lokale og desentraliserte nivået mulig.

Jeg forsøker å unngå ideologisk dogmatisme når det gjelder økonomi. Jeg mener markedsmekanismen er en svært effektiv måte å fordele ressurser på, men overlatt til seg selv kommer den ofte i konflikt med fellesskapets beste, og for stor økonomisk ulikhet er ikke ønskelig. Jeg aksepterer en paternalistisk stat som regulerer økonomien, og mener kapitalister må holdes i tømme av en sterk stat for å unngå institusjonell kontroll fra private interessegrupper. Et sentralt mål for økonomisk politikk bør være rimelige vilkår for familiedannelse, ikke bare økonomisk vekst.

Min idealstat ville bli styrt etter en korporativ økonomisk modell. Korporatisme er ment å representere en «tredje vei» mellom laissez-faire-kapitalisme og kommunisme, der store interessegrupper som representerer arbeid og kapital organiseres i grupper eller korporasjoner hvis representanter forhandler kollektivt for å fastsette politikk. Denne modellen er mer utbredt enn mange tror. Som eksplisitt alternativ til kapitalisme og kommunisme forbindes den ofte med fascistiske regimer, men den var også modellen for etterkrigstidens europeiske land som Østerrike, Nederland og Sverige, og vanlig i katolske latinamerikanske land som Argentina og Brasil. I dag er en sentralisert variant av korporatisme grunnlaget for den kinesiske økonomiske modellen.

Jeg har diskutert dette på et ganske abstrakt nivå, men detaljene er viktige. Det jeg legger frem er en universell partikularisme, et universelt normativt rammeverk som gjør det mulig å etablere en orden som fremmer våre egne partikulære lojaliteter og tilhørigheter. Jeg er irsk nasjonalist og talsperson for min utvidede europeiske familie. Alle hvite nasjoner er i dag under ekstremt press på grunn av masseinnvandring og lave fødselstall som fører til demografisk utskiftning i deres historiske hjemland. Som folk tolererer vi dette på grunn av vår omfavnelse av liberalisme, egalitarisme og anti-hvite narrativer som brukes for å fremkalle skyld i vår rase.

Jeg mener den mest skjellsettende endringen i vår tid er denne store demografiske transformasjonen, som vil få alvorlige konsekvenser for vårt folk og for verden. Jeg mener det er enhver europeers plikt å motsette seg dette ved å vekke andre medlemmer av sin rase og arbeide for politisk endring mot stater som igjen arbeider for å sikre vår kollektive fremtid og blomstring. Derfor har jeg viet den beste delen av mitt liv til denne oppgaven.

1. Schindler, David C. Freedom from Reality: The Diabolical Character of Modern Liberty. University of Notre Dame Press, 2017. ↩︎
2. Junger, Sebastian. Tribe: On Homecoming and Belonging. Twelve, 2016. ↩︎