Begrepet remigrasjon får stadig større utbredelse, men mange misforstår hva det egentlig innebærer. Det handler ikke bare om å sende folk hjem, men om en helhetlig strategi for å sikre nasjonal identitet, befolkningssammensetning og kulturell kontinuitet. I dette innlegget forklarer Daniel Beattie hva remigrasjon faktisk betyr.
Av: Daniel Beattie. Oversatt av Rabulisten.
Ordet remigrasjon har begynt å få bredere utbredelse. Det ble først tatt i bruk av den identitære bevegelsen, men brukes nå av mange ulike aktører. Men hva innebærer det egentlig?
I bunn og grunn handler remigrasjon om å snu utviklingen – å redusere andelen innvandrere i Europa, i stedet for at den fortsetter å øke. Målet er å forhindre en befolkningsutskiftning. Det handler altså ikke bare om å returnere kriminelle utlendinger, eller å begrense antallet muslimer i landet, selv om dette inngår. Det dreier seg først og fremst om europeiske folks fortsatte eksistens i sine egne respektive land.
Mange eldre tror at remigrasjon bare er et nytt ord for hjemsendelser, noe nasjonalkonservative og andre har snakket om i årevis. Men selv om hjemsendelser er én del av det, er remigrasjon noe langt mer omfattende. Det handler også om å stimulere frivillig tilbakevending, begrense videre innvandring, og styrke nasjonal identitet og bevissthet. Remigrasjon er en helhetlig strategi – ikke bare rå makt, men en kombinasjon av flere tiltak.
Man kan grovt sett dele innvandrere inn i tre grupper:
- Ulovlige innvandrere: Har ikke lovlig opphold og kan returneres uten videre.
- Midlertidig opphold: Asylsøkere, familieinnvandring, arbeidsinnvandrere. Disse har i praksis ingen varig rett til å bli, men det krever politisk vilje og juridisk manøvrering å sende dem tilbake.
- Statsborgere og etterkommere: Har lovlig opphold og er vanskeligst å returnere. Derfor bør tiltak for frivillig tilbakevending i stor grad rettes mot denne gruppen.
Jeg skal ikke gå i detalj her på alle mulige tiltak for å stimulere frivillig retur – det er mange, og det blir raskt et langt innlegg. Men vi må gjøre mer enn i dag. Nå får man en engangssum for å reise tilbake, noe som i seg selv er positivt, men ofte utilstrekkelig. Mange returnerer til Europa, og penger alene er ikke nok. Vi bør samarbeide med mottakerlandene og legge til rette for bolig, arbeid og reintegrering, slik at det faktisk blir attraktivt å vende tilbake. Det må finnes noe å komme hjem til. Det vil være verdt det – også for oss som blir igjen her.
Noen på høyresiden spør kanskje hvorfor vi ikke bare bruker tvang. De vil kanskje påpeke at statsborgerskap er gitt ved lov, og derfor også kan fratas ved lov. Og ja, med politisk vilje kan man i teorien bruke makt. Men det er ikke nødvendigvis klokt. Grunnen til at flere og flere ønsker remigrasjon, er at de merker konsekvensene av masseinnvandring i hverdagen. De lengter etter ro, trygghet og samhørighet. Dersom remigrasjon utelukkende handler om statlig maktbruk, risikerer vi å skape mer uro, det motsatte av intensjonen. Målet er fred og stabilitet. Derfor bør remigrasjon i størst mulig grad skje fredelig og gradvis. Det vil både gi bredere støtte i befolkningen og føre til mer varig endring.
Remigrasjon handler også om å styrke nasjonal identitet og kulturell bevissthet. Hvorfor? Fordi vi har havnet i dagens situasjon nettopp fordi vi har glemt hvem vi er. Uten røtter og fellesskap blir vi sårbare og villige til å gi bort landet vårt. For å stå imot presset fra fremmede kulturer og liberal ideologi, må vi gjenoppdage oss selv. Vi må vite hvem vi er. Uten dette vil ikke remigrasjon lykkes.
Dette er en kort oppsummering av hva remigrasjon egentlig betyr. Det handler om fire ting:
hjemsendelser, stans i videre innvandring, tiltak for frivillig tilbakevandring og styrking av nasjonal identitet. Bare slik kan vi ta landene våre tilbake.
Remigrasjon nå!
