Hva binder et folk sammen, og hva skjer når følelsen av tilhørighet svekkes? I dette essayet drøfter Derek Stark forholdet mellom identitet, fellesskap og frihet. Han argumenterer for en hvit gruppeidentitet forankret i rase og etnisitet, og hevder at mennesker uten sterke fellesskap er mer sårbare for politisk kontroll.
Av Derek Stark, American Renaissance, 18. september 2026. Oversatt av Rabulisten.
Abonner på fremtidige lydversjoner av AmRen-artikler her.
Én måte å betrakte Vestens tilsynelatende sammenbrudd på er å se det som en krise i europeisk identitet. I boken Defending Identity fra 2008 bemerket den sovjetiske dissidenten og jødiske aktivisten Natan Sharansky identitetens kraft og kalte den «det magnetiske kraftfeltet som verdens energier beveger seg i». [SH 1] Han så også at europeere og deres etterkommere på andre kontinenter strevde med identitetene sine, og la til at «det er et kraftfelt som er lite forstått i Vesten». [SH 1]
I det 20. århundret, på selve høyden av sin innflytelse, så det ut til at europeerne og deres etterkommere verden over, en gang de mest selvsikre og rotfestede av alle folk, ikke lenger visste hvem de var. Ifølge herr Sharansky virker faktisk «Vesten fratatt enhver tydelig identitet, og hvert enkelt individ lever for dagen, i jakten på rent egoistiske, materialistiske mål». [SH 2] Tynget av gjennomgripende tvil om sin plass i verden har mennesker i Vesten tatt til seg svært ødeleggende alternative identiteter og perspektiver. Som følge av dette blir de lett utnyttet av fiender og konkurrenter både innenfra og utenfra.
Vestens tilbaketrekning fra identitet har i stor grad bidratt til den fremvoksende egalitære, multipolare verdenen. Vestens folk har mistet kontrollen over sine egne regjeringer, og tidligere tilbakeliggende land som Kina, India og Brasil begynner å overgå de tidligere store europeiske kolonimaktene, mens USA uthules gjennom gjeld og demografisk utskiftning. En enorm demografisk forvandling truer hvite flertall i deres egne land.
Identitet er et komplekst spørsmål. Statsviteren Samuel Huntington skrev at «begrepet identitet … er like uunnværlig som det er uklart». Han bemerket også at psykologen som har utforsket identitet mest, Erik Erikson, kaller det «vagt og uutgrunnelig». [H 21]
Herr Sharansky var enig i at identitet er vanskelig å gripe: «Det er ikke lett å formulere én enkelt definisjon.» Et sentralt aspekt er at «identitet kan omfatte en persons forbindelse med historien». [SH 5] Identitet løfter menneskeheten ut av isolasjonen og skaper et bånd til dem som deler identiteten. Båndet gjelder ikke bare nåtiden. Herr Sharansky knyttet det til Edmund Burkes «Kontrakt mellom generasjonene»: en «pakt mellom de døde, de levende og dem som ennå ikke er født». [SH 7] Det gir en følelse av «å tilhøre noe større enn en selv»; [SH 5] det gir livet mening utover det å bare eksistere.
Det meste av litteraturen om identitet handler om individuell psykologi og dannelsen av en personlighet, hvordan man samhandler med verden, om man modnes på en vellykket måte, selvfølelsen og så videre. Det klassiske begrepet er kanskje Erik Eriksons «åtte stadier i psykososial utvikling», der han fremsetter at mennesker modnes gjennom en rekke sammenhengende konfliktløsninger, som ideelt sett resulterer i en voksen med en sunn personlig identitet. [ER 42-57]
Det er en annen betydning av identitet, hvilke grupper man identifiserer seg med, føler tilhørighet til og føler lojalitet overfor, som opptar politiske observatører, særlig i flerkulturelle nasjoner. Hvilke grupper vil folk forsvare og søke trygghet hos? Hvilke grupper vil hjelpe dem med å blomstre, og hvilke vil vinne deres troskap? Hvilke grupper er man naturlig knyttet til? Det er en stammefølelse. Sett fra ett perspektiv beveger identiteten seg utover som i konsentriske sirkler: selvet, den nærmeste familien, storfamilien, lokalsamfunnet, stammen, nasjonen.
Et viktig aspekt ved gruppeidentitet er at slike identiteter er «produktet av samspillet mellom selvet og andre», skrev Huntington. [HU 23] Noe har ingen identitet dersom det ikke skiller seg fra andre ting. Bare ved å oppdage de egenskapene som skiller det ut, kan man oppdage en identitet. Konkurranse og konflikt inngår ofte i identifikasjonsprosessen. En følelse av overlegenhet overfor grupper utenfor ens egen oppstår ofte. Men som Huntington antydet, kan likheter med andre være det identifiserende bindeleddet. [H 24]
En gruppeidentitet kan utledes fra ett enkelt aspekt av livet eller bygges opp av mange aspekter. Man kan for eksempel identifisere seg som kristen, far og forretningsmann uten noen motsetning. Huntington skrev at en person «kan være medlem av mange grupper og dermed er i stand til å skifte identiteter». [HU 22] Én person kan gjøre et bestemt aspekt ved livet sitt til sitt sentrale definerende kjennetegn. En annen kan fullstendig avvise det samme kjennetegnet når han former sin egen identitet. Huntington forklarte hvordan man først og fremst kan identifisere seg med yrket sitt, eller hvordan man kan hate arbeidet sitt og avvise det som en del av identiteten. [HU 27] Huntington antydet også at identiteter ikke trenger å være særlig knyttet til virkeligheten. Han kaller dem «forestilte selv». [HU 22]
Men det vil ofte være ett aspekt av livet som dominerer ens syn på seg selv, og som man viser sin høyeste lojalitet. Noen mennesker føler forbindelsen til gruppen sin så sterkt at de vil ofre livet for den. Andre er til salgs for enhver gruppe som vil ha dem, klare til å dra ved det første tegnet på vanskeligheter. Selv om slik opportunisme kan fungere for enkelte individer som søker å oppnå fordeler i et samfunn, kan mangelen på en sterk følelse av gruppetilhørighet være ødeleggende og føre til et liv uten mening. Det kan være enda mer katastrofalt for en gruppe å ha medlemmer uten sterke tilknytninger. Svake forbindelser brytes lett.
Det er verdifullt på mange måter å ha en sterk gruppe. Det gir medlemmene stolthet, selvtillit, motstandskraft og mening. Det øker viljen til å ofre seg for helheten og forventningen om at gruppen vil bestå etter at man selv er borte.
Muligheten for motstand gjennom gruppeidentitet er det som i størst grad truer tilhengere av totalitært styre, sentralplanleggere og globalister. Herr Sharansky beskrev hvordan sovjeterne håndterte dette: «Derfor satte de seg fore å kutte hver enkelt person av fra enhver mulig tilknytning. Individet ville da stå alene mot statens overveldende makt.» [SH 35]
Det atomiserte mennesket
Individet alene er maktesløst. Individuell vilje og hukommelse er svake og flyktige uten støtten fra tradisjonen for fellesskap. Hvor godt de totalitære herskerne vet dette. – Dr. Robert Nisbet, The Quest for Community [NB 184]
De politiske maktmiljøenes ønske om en lett kontrollerbar, rotløs, atomisert befolkning døde ikke med Sovjetunionen. Det er den foretrukne modellen i dagens Vesten. Det atomiserte individet er høyt elsket av samfunnsvitere, politikere og finansfolk som vil redusere mennesker til aktører i tilbuds- og etterspørselskurver. Ingen menneskelige bånd, tanker eller følelser hindrer ham i å handle nøyaktig slik ligningene forutsier eller propagandaen oppfordrer til. Ideelt sett har han ingen forbindelse med sine medmennesker utenom kommersiell virksomhet og flyktige gleder, og han yter ingen kollektiv motstand mot elitenes planer.
Tendensen til atomisering i industrielle og postindustrielle samfunn er åpenbar, og det finnes omfattende litteratur som beskriver den. Karl Marx skildret det vestlige menneskets voksende «fremmedgjøring» i 1844. I nyere tid beskrev statsviteren Robert Putnam detaljert hvordan amerikanere trakk seg bort fra andre medlemmer av lokalsamfunnene sine i boken Bowling Alone fra 2000.
Men atomisering er bare et mellomtrinn. Statsviteren Luke Sheahan ved Duquesne University, som skrev om Robert Nisbets bok fra 1953 The Quest for Community, beskrev hvordan det økende tapet av fellesskapsfølelse kan drive individer «til å søke usunne former for fellesskap i totalitære stater eller trekke seg tilbake til fremmedgjøring og anomi». Herr Nisbet skrev selv:
Den totalitære ordenen vil bruke makt og terror der det er nødvendig for å ødelegge organiserte minoriteter, gjenstridige fagforeninger, kirker og etniske grupper, men overfor massene av individer som står igjen når disse sosiale forbindelsene er ødelagt, brukes en helt annen tilnærming. Det er en tilnærming basert på kunsten å manipulere psykologisk, lokking, smiger, bestikkelser, masseidentifikasjon med nye bilder og alle moderne teknikker for indoktrinering. [NB 177-78]
Den samme prosessen kan virke når det gjelder identitet, mens mennesker strever med å finne mening i moderne samfunn, der folk har et bredt utvalg av identiteter å velge mellom, mange av dem irrasjonelle, midlertidige eller selvfornektende. De mest åpenbare av disse er de ulike seksuelle identitetene, inkludert transseksualisme. Myndighetene virker ikke misfornøyde når folk tar til seg identiteter basert på venstreorientert aktivisme: feminisme, miljøvern, arbeid til støtte for innvandrere eller minoriteter og så videre. Og selv om Rachel Dolezal, som utga seg for å være svart, kan ha gått for langt selv for den radikale venstresiden, oppfordres hvite til å blande identitetene sine med ikke-hvites, til å ta til seg ikke-hvit kultur, talemønstre og klesstil, og til å beundre berømte ikke-hvite som personlige helter.
Som herr Nisbet antydet, blir massene modne for indoktrinering når de forgjeves lengter etter å tilhøre noe større enn seg selv. Enhver del av det politiske spekteret kan søke kontroll. I dag motsetter konservative seg atomisering ved å fremme religiøse identiteter og statsborgerlig nasjonalisme. Begge kan gjøre individet sterkere og gjøre religiøse og politiske enheter sterkere, men begge mangler bestandighet.
Å trosse Leviatan
Kanskje har ingen skrevet mer veltalende og mer innsiktsfullt om verdien av gruppeidentitet enn Natan Sharansky i Defending Identity. Tankene hans sprang ut av en periode i fengsel, da han kunne hente styrke fra sin jødiske identitet mens han ble avhørt av KGB.
Herr Sharansky skrev at «sovjetregimet var basert på å kontrollere sinnet og tankene til hundrevis av millioner av mennesker, i stor grad gjennom frykt. Eksistensen av bare én person som ikke bukker under for frykten, som offentlig trosser den, setter hele systemet i fare». [SH 18] Han fortalte hvordan Sovjetunionen erkjente at tradisjonelle identiteter var dens fiende. «Alle identiteter måtte ødelegges, slik at en ny identitet, basert på solidariteten mellom arbeidende mennesker, kunne bli grunnlaget for en ny verden der alle var like og lykkelige.» [SH 10] Solidariteten, likheten og lykken var selvfølgelig myter. Den eneste virkeligheten var knusing av sjeler i stor skala.
Men i kjelleren i Moskvas beryktede Lefortovo-fengsel, omgitt av KGB-avhørere, oppdaget herr Sharansky at han hadde et forsvar som hindret ham i å bryte sammen. «Jo sterkere en fanges identitet var, desto større var sannsynligheten for at KGB ikke ville lykkes med å ødelegge ham», skrev han, [SH 35] og la til at sterke identiteter ville «vise seg å være avgjørende for å motstå og til slutt beseire et ondt imperium». [SH 17]
Han hadde tilbrakt mye av sine formative år som den typen atomisert individ Sovjetunionen ønsket seg. Han var jøde bare i navnet og konsentrerte seg om å studere naturvitenskap. Men han begynte en langsom forvandling mot identitet, som kulminerte i en plutselig erkjennelse: «Jeg oppdaget plutselig en ny verden: Jeg var ikke lenger en isolert sovjetborger, men en del av et levende fellesskap med en lang historie med kamp og frigjøring, denne historien som hadde etterlatt store imperier i sitt kjølvann.» [SH 21]
Han antydet at fornuften alene var maktesløs overfor KGBs avhørs- og indoktrineringsteknikker. Det var behov for noe dypere, noe nærmere ens animalske kjerne. «Motstand, innså jeg, kunne ikke bare basere seg på å regne seg frem til logiske begrunnelser, men innebar i stedet å opprettholde en følelse av de båndene som hadde gitt meg min sterke følelse av indre frihet.» [SH 21-22]
Han trengte også å tro at motstand betydde noe, at det utenfor avhørsrommets isolasjon fantes mennesker som ville anerkjenne og takke ham for hans besluttsomhet. «I stedet for å fokusere på din egen overlevelse må du fokusere på overlevelsen til ditt folk, din historie, din kultur og de tidløse prinsippene du kjemper for.» [SH 22]
Videre fremholdt herr Sharansky at de med sterke identiteter har en tendens til å tiltrekke seg hverandre og danne allianser mot dem som har makten. «De du kunne regne med som dine allierte i motstanden mot KGB, var uten unntak de som hadde identiteter …» [SH 34-5]
Kategorier
Hvordan skal man så forstå identitet? Én måte er å dele den inn i kategorier. Samuel Huntington foreslo at identiteter kunne klassifiseres etter seks «kilder». [HU 27] Disse er:
- Tilskrevne: alder, avstamning, kjønn, slekt, etnisitet og rase;
- Kulturelle: klan, stamme, etnisitet, i betydningen levemåte, språk, nasjonalitet, religion, sivilisasjon;
- Territorielle: nabolag, landsby, småby, storby, provins, delstat, landsdel, land, geografisk område, kontinent, halvkule;
- Politiske: fraksjon, klikk, leder, interessegruppe, bevegelse, sak, parti, ideologi, stat;
- Økonomiske: jobb, yrke, profesjon, arbeidsgruppe, arbeidsgiver, bransje, økonomisk sektor, fagforening, klasse;
- Sosiale: venner, klubb, lag, kolleger, fritidsgruppe, status.
For å forenkle, og også for argumentasjonens skyld, foretrekker jeg å dele identitet inn etter tre grunnlag: ideer, situasjoner og biologiske røtter.
Identiteter basert på ideer
Mennesker trekkes sterkt mot ideer, i så stor grad at de vil gjøre en intellektuell teori eller et trossystem til den viktigste delen av identiteten sin. Dette er ofte et valg, selv om det ikke alltid er det, fordi noen kan være født inn i en tro og leve i et samfunn som ikke tillater noen annen virkelighet. Men uansett hvor sterkt en idébasert identitet påtvinges noen, kan han kaste den av seg dersom han ikke lenger opplever den som sann.
Identiteter bygget på ideer er faktisk i betydelig grad ubestandige. Ideer forandrer seg. En person kan endre perspektivene sine mange ganger gjennom livet. Læresetningene som identiteter bygges på, forandrer seg også, for eksempel fra «fire bein bra, to bein dårlig» til «fire bein bra, to bein bedre». [OR 91]
To av de vanligste identitetene basert på ideer er religiøse og politiske.
Religion
De vanligste identitetene kan være religiøse. Religiøs identitet er basert på tro. Den samsvarer med Huntingtons observasjon om at identiteter er våre «forestilte selv». I tidligere tider var religion i mindre grad et valg. Mennesker ble født inn i en identitet som gjennomsyret alle deler av livet deres. Å åpent avvise religion var å innby til utstøtelse, eller til og med tortur eller død. I dag er imidlertid religion et valg i moderne vestlige samfunn. Mens mange mennesker har en dyptfølt tro, skifter andre religion nesten slik andre skifter jobb eller bolig.
Nasjonalitet
Svært mange andre identifiserer seg ut fra nasjonalitet. Nasjon er imidlertid et annet uklart begrep, særlig når det gjelder identitet. En nasjon kan være basert på ulike kriterier. Kanskje begynte de fleste som utvidede slektsgrupper. Statsviteren Walker Connor definerte en nasjon som «den største gruppen som kan påkalle en persons lojalitet på grunn av opplevde slektskapsbånd». [TA 131]
Men dette fanger ikke fullt ut ideen om en nasjon. En nasjon kan også formes av flere ubeslektede slektsgrupper, i stor grad gjennom krigføring. For eksempel ble England en nasjon som følge av bølger av invasjoner der utenforstående erstattet de herskende klassene, snarere enn på grunnlag av innbyggernes slektskapsbånd. Viktigere i dag, særlig for Amerika, er begrepet «den idébaserte nasjonen», der medlemskap er basert på tro på et sett med ideer snarere enn slektskap.
En gang virket påstanden om at ens nasjon, og dermed en god del av ens identitet, er landet man er født i, nærmest selvinnlysende. Etter flere århundrer med økende migrasjon er dette ikke lenger sant. I stadig større grad klamrer nye innbyggere i vestlige nasjoner seg til sine tidligere nasjonale identiteter, til tross for at de er født i sine nye hjemland. Statsborgerlig nasjonalisme er, i likhet med religion, et valg, og mange nykommere velger å ikke tilhøre sitt nye land.
Statsborgerlig nasjonalisme
Av overordnet betydning i USA og selv i Europa er vektleggingen av å ha en statsborgerlig identitet. Alt som trengs for å bli et akseptert medlem av nasjonen, er å bo der og godta de rådende overbevisningene. Den idébaserte statsborgerlige nasjonen har blitt den eneste akseptable modellen i Vesten. Huntington skrev at det allment aksepterte synet er at nasjoner basert på et idégrunnlag er «gode», og at de som er basert på etnisitet eller kultur, er «dårlige». [HU 29] Slik tenkning forbyr i praksis den etniske majoritetsgruppen å identifisere seg ut fra slektskap, og vestlige nasjoner har handlet i tråd med denne overbevisningen. Men bare for noen: Vestlige regjeringer har undertrykt hvites felles identitet som hvite, samtidig som de har oppmuntret til etnisk solidaritet for alle andre.
Dette betyr at den statsborgerlige nasjonen ikke er fast, men flytende: En person med dype nasjonale røtter og omfattende slektskapsbånd, hvis forfedre kjempet i nasjonens kriger, opprinnelig bosatte seg i landet og bygde infrastrukturen, men som nå stiller spørsmål ved nasjonens regjering, kan bli sett på som en som bare har svake bånd til dagens nasjon. En annen person, som nylig har ankommet, men erklærer sin tilslutning til idégrunnlaget, kan bli politisk hevet over opposisjonelle medlemmer av den opprinnelige befolkningen. Et slikt system er ustabilt.
Det øker ustabiliteten at selve idégrunnlaget kan være flytende. I dagens Amerika opplever mange mennesker, hvis forfedre bidro til å danne nasjonen og som holder fast ved grunnlovens opprinnelige prinsipper, at de står i motsetning til de rettslig anerkjente og aksepterte overbevisningene som nå gir statsborgerskap. Deres overbevisninger endret seg ikke; det gjorde idégrunnlaget.
Situasjonsbestemte identiteter
Ofte danner mennesker en identitet basert på situasjoner, som jobben, rollen i familien, sosial klasse eller livsstilsvalg. I et moderne vestlig samfunn er disse situasjonene, i likhet med identiteter basert på ideer, vanligvis resultatet av et valg. Man velger å gifte seg og få barn, og det å være forelder blir en del av identiteten.
De fleste situasjonsbestemte identiteter basert på valg mangler bestandighet. Man velger et yrke, og det kan bli en del av identiteten. Eller det kan bare være en måte å tjene penger på. Og det er vanlig å skifte jobb.
Sosial klasse kan fremstå som et varig livsvilkår i enkelte hierarkiske samfunn og vekker helt klart sterke følelser. Likevel, selv med de mest rigide klassestrukturene, faller de mektige noen ganger, og de lavtstående stiger av og til, og identitetene forandrer seg deretter.
Biologiske identiteter
De ovennevnte grunnlagene for identitet kan forandre seg. Bare én type grunnlag for identitet er permanent: det biologiske. Rase og kjønn har bestandighet. Uansett hvor mange operasjoner noen gjennomgår eller hvor mange medikamenter han tar, kan en som er født som mann, ikke føde, og en som er født som kvinne, kan ikke gjøre noen gravid. Og ingen kan velge rase. Fordi de er biologiske og ligger så dypt i oss, vil identiteter basert på biologi samsvare med naturen på måter andre identiteter ikke gjør. De er selvinnlysende.
Bare for noen ytterst få, svært forvirrede mennesker er det noe spørsmål om kjønn. Vi vet hvilket kjønn vi er. Men som vi har sett de siste tiårene, kan kjønn bli en splittende identitet. Den mest naturlige måten å beskrive kjønnene på er at de er komplementære: to deler av et system som frembringer neste generasjon. I dag blir imidlertid mann og kvinne definert som konkurrerende, og konkurransen truer med å rive samfunnet i stykker. I en normal, naturlig verden knytter kjønn medlemmer av én gruppe til medlemmer av den motsatte gruppen.
Rase er i seg selv et ubestridelig, permanent og naturlig skille mellom grupper, men det moderne samfunnet forsøker å benekte rase. Det blir ofte kalt bare en «konstruksjon», og i nesten et århundre har våre intellektuelle ledere krevd at vi definerer alt ut fra kultur i stedet for biologi. Historikeren Carl Degler skrev i boken In Search of Human Nature: The Decline and Revival of Darwinism in American Social Thought fra 1991 at «i dag er den dypt forankrede antakelsen, både i borgernes og samfunnsviternes tenkning, at kulturen for godt har brutt forbindelsen mellom menneskelig atferd og biologi». [DEG viii] Selv Huntington antydet at «etnisitet og rase» kan «omdefineres eller avvises, og at betydningen og anvendeligheten av rase forandrer seg over tid». [HU 23]
Rase er et resultat av faktiske og spesifikke genetiske koder. Den er innebygd i oss. Den kan ikke realistisk benektes og har derfor en kraft andre identiteter mangler.
Den evolusjonsbiologiske virkeligheten er at livet er konkurranse. Charles Darwin kalte uttrykkelig livet «en kamp for tilværelsen». Livets drivkraft er genenes behov for å kopiere seg selv i nye generasjoner. Som Darwin skrev, må vi «aldri … glemme at hvert eneste organiske vesen rundt oss kan sies å streve til det ytterste for å øke i antall». [DAR 65] Og vi vet at store og små organismer altruistisk vil ofre seg for å bevare beslektede organismer dersom dette vil bevare deres egne genetiske kjennetegn. Den belgisk-amerikanske samfunnsviteren Pierre van den Berghe skriver: «Graden av samarbeid mellom organismer kan forventes å være direkte proporsjonal med genene de deler. Omvendt er graden av konflikt mellom dem en omvendt funksjon av andelen felles gener.» [TA 114]
Menneskets natur er ofte et resultat av denne konkurransen. Ifølge den finske statsviteren Tatu Vanhanen «utviklet vår atferdsmessige tilbøyelighet til etnisk nepotisme seg i kampen for tilværelsen fordi den var rasjonell og nyttig». [TA 114] Noen kan ønske å gjøre konkurransen til et spørsmål om kulturelle forskjeller, men Vanhanen understreket den genetiske komponenten i etniske kamper: «Kampen for tilværelsen gjelder overlevelsen til genene våre gjennom våre egne og våre slektningers etterkommere.» [TA 125]
Identifikasjon med ens egne er ofte instinktiv. Dyr har en bemerkelsesverdig evne til å skille slektninger fra fremmede. Dersom uklekte froskeegg fra ulike mødre blandes sammen, vil rumpetrollene fra samme mor etter klekkingen etter hvert samle seg sammen med søsknene sine. [TA 114-115]
Det finnes også betydelig dokumentasjon på at homogene land fungerer bedre enn land med blandede befolkninger. Vanhanens studie i bokform av graden av etnisk mangfold og konfliktnivåer fant at svært «homogene land som Japan og Island viser svært lave konfliktnivåer, mens svært mangfoldige land som Libanon og Sudan er herjet av strid». [TA 125]
Annen forskning bekrefter at mennesker i «mangfoldige» arbeidsgrupper, ikke bare når det gjelder rase, men også alder og yrkesbakgrunn, er mindre lojale mot gruppen, mer tilbøyelige til å si opp og generelt mindre tilfredse enn mennesker som arbeider sammen med folk som ligner dem selv. [TA 127]
Det kan se ut til at vi, ved å fornekte raseidentitet, nekter oss selv en harmonisk nåtid og til og med en trygg genetisk fremtid.
Konklusjon
Hvite ser ut til å ha utviklet seg med mindre tilbøyelighet til sterke preferanser for egen gruppe og gruppeidentitet enn andre raser. Det er vanlig å fremsette teorien om at det harde klimaet og isolasjonen i Nordvest-Europa i stor grad påvirket vår natur, ettersom våre vestlige jeger- og sankerforfedre kjempet mer mot naturkreftene enn mot rivaliserende stammer: «Under økologisk ugunstige forhold er tilpasningene mer rettet mot å håndtere det fysiske miljøet enn mot å konkurrere med andre grupper.» [MAC 94]
De som levde i varme, tett befolkede områder, hadde en tendens til å se andre mennesker som den større trusselen mot sin eksistens. Som følge av dette ble vi mer åpne overfor utenforstående enn andre, og disse tendensene ser nå ut til å være medfødte. I de siste tiårene har enhver grad av rasesolidaritet som tidligere fantes blant hvite, brutt sammen. Medlemmer av andre grupper, som ikke har noen illusjoner om livets konkurranse om genetisk overlevelse, og som ønsker å erstatte oss, har lagt merke til at denne mangelen på enhet er vår akilleshæl, og de utnytter den med stor suksess. Siden andre verdenskrig har hvit identitet blitt undertrykt, og andre raseidentiteter blitt oppmuntret.
Noen ganger ser dette ut til å være bevisst. I Who Are We? skrev Huntington at den tidligere New Republic-redaktøren og samfunnskritikeren Leon Wieseltier i 1996 skrev en bok med tittelen Against Identity, der han fordømte begrepet etnisk identitet, og at han to år senere «utga en annen bok, Kaddish, en veltalende, lidenskapelig bekreftelse av sin egen jødiske identitet». [HU 21] Huntington forklarte eller rettferdiggjorde ikke denne dobbeltmoralen.
Hvite har underkastet seg denne «todelte» oppfatningen av identitet. Rundt 1913 utgjorde vi omtrent 30 prosent av verdens befolkning, og vi var utvilsomt den dominerende rasen. Nå nærmer prosentandelen vår seg et ensifret tall. Dette truer vår overlevelse. Uten en holdningsendring vil vi fortsette å skape samfunn som er fiendtlige mot våre interesser, og inngå blandingsekteskap i stort omfang. For at den hvite rasen skal blomstre, skrev Jared Taylor, «må hvite erkjenne noe alle andre tar for gitt: at rase er en grunnleggende del av individuell identitet og gruppeidentitet». [TA 292]
Unnlatelsen av å gjøre dette er et særlig vanskelig problem i USA. Én grunn er at det kan argumenteres sterkt for at vi, i motsetning til Europa, der nasjonene ble dannet av stammer og etniske grupper, er en idébasert nasjon skapt gjennom en samfunnskontrakt som fastsatte grunnleggende overbevisninger.
Men befolkningen vår var forholdsvis etnisk homogen ved grunnleggelsen. Vi var omtrent 85 prosent engelske, og nesten alle de øvrige kom fra nært beslektede vesteuropeiske land. USA er derfor både idébasert og etnisk. Idégrunnlag og etnisitet er knyttet sammen, og idégrunnlaget er avhengig av etnisiteten. Det spesifikke amerikanske idégrunnlaget kunne ikke ha blitt skapt av noe annet folk, og etter hvert som den opprinnelige befolkningsgruppen har minket, har idégrunnlaget blitt endret, ignorert og gjort irrelevant. Det var det biologiske elementet som ga nasjonen bestandighet. Da det europeiske befolkningsinnslaget ble utvannet, gikk forbindelsen mellom folk og idégrunnlag tapt, og det fantes ingen iboende kraft til å forsvare idégrunnlaget mot særinteresser.
Betydningen av raseidentitetens bestandighet som forsvar mot forfall eller tyranni kan ikke overdrives. Rase er potensielt permanent og er derfor en trussel mot enhver som vil atomisere, indoktrinere eller eliminere oss. Rasesolidaritet er kanskje den sterkeste garantien for frihet og rettferdighet.
I dag antas det at frihet er avhengig av en eller annen form for demokrati. Herr Sharansky insisterer på at et rettferdig samfunn må ha en balanse mellom demokrati og identitet: «For noen i den demokratiske verden som er opptatt av frihet og menneskerettigheter, betyr identitet fordommer, intoleranse, mistillit og vold mot dem som er annerledes.» Samtidig erkjenner han at staten i en verden uten identitet kan påtvinge mennesker sin vilje uten å bli stilt til ansvar, og at de tingene mennesker holder mest kjært, forkastes ut fra hva som er politisk hensiktsmessig. Uten identitet kan friheten virke overdreven og bli «egoistisk, materialistisk, dekadent og svak». [SH 8]
Det er det siste ordet, svak, som kan utgjøre den største trusselen mot et samfunn som avviser identitet. Uten sterke bånd er det lite sannsynlig at mennesker vil risikere døden for å beskytte hverandre, eller gjøre de vanskelige tingene som må gjøres for å forsvare friheten eller nasjonen.
Herr Sharansky klarte ikke å se at identitet har forrang fremfor demokrati. Uten identitet finnes det ikke noe folk som kan uttrykke sin vilje gjennom valg, bare en samling atomiserte individer og små grupper som lett lar seg manipulere. Det er problemet vi står overfor i dagens USA, ikke mangel på «demokrati». Det er avgjørende at raseidentitet, og mer spesifikt identiteten til hvite, dem som i størst grad har fremmet frihet og selvstyre, blir bevart. Etnisk identitet er den faste klippen som alle andre sammenslutninger bygges på. Igjen samsvarer den med naturen og har bestandighet på måter ingen annen sammenslutning kan ha.
Vi blir fortalt at det er forbundet med stor skam å være hvit, at vi vekselvis er onde, dumme og svake. Vi oppfordres til å avvise vår felles hvithet, til å gifte oss utenfor gruppen og til å ta til oss alternative identiteter. Mange i vårt folk har internalisert disse holdningene, og et stort flertall av amerikanere og europeere lever som beseirede mennesker, enten de innser det eller ikke. Selv de av oss som kjenner vår virkelige historie, må leve med indre uro dersom vi vil klare oss uten konflikter i samfunnet. For det meste driver vi av sted uten å motsette oss det som vil bli en stadig mer urolig fremtid. Vi blir påført store skader nesten uten en lyd til protest.
Men når vi kjenner Vestens faktiske historie, hvordan kan vi unngå å føle en stolt tilknytning til et slikt folk? Hvorfor er vi redde for å identifisere oss som visjonære, nyskapere og erobrere? Hvorfor har vi ingen populær opprinnelsesfortelling, ingen ærefrykt for vår fortid?
Alt godt springer ut av identitet. Den er grunnlaget for samfunnet, for å skape en kultur, for å forsvare seg mot inntrengere, tyranner og manipulatorer. Og det mest solide grunnlaget for en identitet er rase eller etnisitet. Andre viser seg til slutt å være flyktige eller mottakelige for korrupsjon og manipulasjon.
Heldigvis trekkes noen i vårt folk tilbake mot raseidentitet, i større grad enn på flere tiår. Frem til nå har det vært en langsom tilstrømning, men nå finnes det håp om at vi igjen vil forstå hvem vi er som folk, og at vi igjen vil blomstre.
Bibliografi
Format: [Forfatterforkortelse Sidetall]
DAR: Darwin, Charles. On the Origin of Species. Signet Classics. New York, NY. 2003. (Opprinnelig utgitt i 1859).
DEG: Degler, Carl N. In Search of Human Nature: The Decline and Revival of Darwinism in American Social Thought. Oxford University Press. New York, NY. 1991.
HU: Huntington, Samuel. Who Are We? America’s Great Debate. Simon & Schuster, New York, NY. 2005.
NB: Nisbet, Robert. The Quest for Community: A Study in the Ethics of Order and Freedom. ISI Books. Wilmington, DE. 2010. (Opprinnelig utgitt i 1953)
OR: Orwell, George. Animal Farm. Berkley Publishing Group (Penguin Random House). New York, NY. 2023. (Opprinnelig utgitt i 1946).
SH: Sharansky, Natan. Defending Identity: Its Indispensable Role in Protecting Democracy. PublicAffairs Books, New York, NY. 2009.
TA: Taylor, Jared. White Identity: Racial Consciousness in the 21st Century. New Century Books. Virginia. 2011.
MAC: MacDonald, Kevin. Individualism and the Western Liberal Tradition: Evolutionary Origins, History, and Prospects for the Future. Kindle Direct Publishing. 2019.
ER: Muus, Rolf; Velder, Eli; Porton, Harriet. Theories of Adolescence. McGraw-Hill Publishing. Columbus, OH. 1996. s. 42-57.
