Tolkiens storslåtte epos om kampen mellom godt og ondt er mer enn bare eventyr og underholdning, Ringenes herre-trilogien fremstår som en dypt konservativ og idealtypisk høyreorientert filmfortelling, rotfestet i europeisk mytologi, orden og heltemot.
Av: Carsten Jung.
Frodo og Sam i Ringenes herre
Få filmer er så åpenbart høyreorienterte som Ringenes herre-trilogien. Det monumentale helteeposet er fri for modernitetens forvrengninger og forfall. Alle ting er rene og samsvarer med sitt indre vesen. Alvene er vakre, grasiøse og elegante, orker er fryktinngytende, stygge og frastøtende. Den rettmessige kongen er edel og god, med mindre han er blitt korrumpert av svart magi.
Gjennomført europeisk
Med Midgard skapte Tolkien en verden som er dypt forankret i europeisk ånd og tradisjon. Den er en fortetning av fortellinger og bilder fra antikken, germansk mytologi og kristen tro. Et motstykke til den mekaniserte og verdiforlatte moderniteten, ikke bare mytisk, men også svært kompleks. I Silmarillion skrev Tolkien ned en detaljert skapelsesberetning for sin verden. Der finner vi et mangfold av overnaturlige vesener, raser og folkeslag. Disse folkene, hvis storhet og forfall han skildrer gjennom flere tidsaldre, har sine egne språk, sagn og myter.
Historien i Ringenes herre er dermed ikke et påtvunget eller vilkårlig konstruert verk, men grunnleggende innebygd i fortellingen om Midgard. Dette er et særtrekk i sammenligning med andre populære bøker og filmer. Spesielt i kontrast til det gjennomamerikaniserte Game of Thrones blir den fundamentale betydningen av Tolkiens tilnærming tydelig. Game of Thrones forblir en lapskaus av elementer fra klassiske og historiske fortellinger. Handlingsforløpene spriker, forsvinner eller forblir ufullendte, i stedet for å samles i én stor fortelling. Dermed blir handlingene og lidelsene til de overveiende egoistiske figurene til slutt meningsløse. Den manglende substansen forsøkes skjult med sjokkeffekter og obskøniteter.
Viljen til makt korrumperer
I motsetning til Game of Thrones gjennomsyres Ringenes herre av en tydelig avvisning av en nietzscheansk vilje til makt, et grunnprinsipp i den gamle høyresiden. Kjernen i historien er maktens ring, smidd av den mørke herskeren Sauron og som nå må ødelegges. Men ringen er ikke bare et redskap som kan brukes; den tar kontroll over bæreren og korrumperer selv den største trollmann.
Oppgaven med å bringe ringen til Mordor og ødelegge den kan til slutt bare gjennomføres av en liten hobbit, fordi det bare er hans enkelhet og beskjedenhet som gjør ham motstandsdyktig mot ringens makt. Det er altså nettopp maktbegjæret som korrumperer og leder til ondskap. Boromir ser ringen som sin siste sjanse til å redde sitt folk og gjenreise deres storhet. Men selv med gode hensikter leder slik makttilgang mot avgrunnen. Til syvende og sist blir ikke Midgard reddet gjennom en seirende kamp, men av en liten hobbit.
Vi på høyresiden er følgesvenner
Men han er ikke alene. Følgesvennene er forent i målet om å redde verden fra undergang. De trekkes inn i historien på ulike måter og danner, til tross for sine ulikheter, et skjebnefellesskap. For de fleste av følgesvennene er reisen en ferd inn i det ukjente, de forstår verken rekkevidden av sin beslutning eller oppgavens omfang. Underveis vokser det frem et vennskap som hjelper dem å overvinne utfordringene og stige over seg selv. Vennskapet består, selv om veiene deres skilles.
Christian Illner ser i prinsippet om følgesvenner en ledende idé for fremtidens høyreside. Akkurat som for oss, virker følgesvennenes situasjon håpløs dersom man reduserer verden til tall og statistikk. Saurons hær virker allmektig og uovervinnelig. Men det finnes alltid noe som unndrar seg det rasjonelle blikket. Derfor må vi frigjøre oss fra kravet om å finne én stor strategi eller en enhetlig verdensanskuelse som alle kan enes om. Som følgesvennene må vi begi oss ut på reisen og akseptere veien slik den åpner seg for oss.
En filmatisering som tar stoffet på alvor
La oss til slutt se på filmatiseringen. De fleste filmer yter ikke sin forfatteren rettferdighet. Hva gjorde Peter Jackson bedre?
Først og fremst skal han ha ros for å ta Tolkien på alvor og gå ærlig inn i hans tankeverden. Hva er Tolkiens syn? Hva vil han formidle med bøkene sine? På grunn av denne holdningen er Ringenes herre fri for enhver form for politisk korrekthet. Ingen kvotering, ingen ombytting av roller, ingen smisking med tidsånden. Tilpasningene i fortellingen tjener utelukkende til å tilpasse stoffet til det nye mediet. I vårt samfunn, hvor ingenting lenger er hellig, forsøker regissører og manusforfattere altfor ofte å overta bare overflaten av et populært verk, for i virkeligheten å iscenesette seg selv.
I tillegg var dette et svært ambisiøst prosjekt, som i en periode stod på vippen. Av økonomiske grunner skulle det opprinnelig bare lages to filmer. Da kostnadene økte etter lang planlegging, ønsket produsenten å kutte alt ned til én enkelt film! Heldigvis klarte Jackson og teamet hans å finne et nytt produksjonsselskap, som til og med ønsket å lage en trilogi. Resultatet ble tre filmer med en samlet spilletid på 9 timer i kinoversjonen og hele 11,5 timer i den utvidede versjonen! Ringenes herre unngikk så vidt en radikal nedkorting og fikk dermed den nødvendige tiden for sin episke historie.
Kjærlighet til detaljene
Lang spilletid alene gjør ikke en god film. Det essensielle i Ringenes herre er kjærligheten til detaljer; byggverk, kostymer og monstre ble designet slik at de troverdig gjenspeiler Midgards kulturer og omgivelser. Kulisser som alveboligene i Kløvendal eller festningen Minas Tirith ble kjærlighetsfullt bygget for hånd som miniatyrer. I stedet for å hyre inn populære superstjerner, var det skuespillernes utstråling som stod i sentrum. Hver rollebesetning skulle passe figuren. Og som enhver filmklassiker har også denne et uforglemmelig musikalsk tema. Howard Shores lydspor drar oss inn i en heroisk, magisk og også mørk verden. Her ble det også lagt vekt på detaljer: korene synger på språkene Tolkien selv fant opp for mennesker, dverger og alver.
Hvis man skal kritisere noe ved filmatiseringen, er det kanskje at det ble litt for mange actionsekvenser og dataeffekter. Og noen vitser kunne man kanskje vært foruten. Men dette er å pirke på svært høyt nivå.
Et tips til slutt
Det er bred enighet om at Hobbiten-filmene var mislykkede. For dem som likevel ikke klarer å la være, anbefaler jeg sterkt en fanredigert versjon – for eksempel J.R.R. Tolkien’s The Hobbit fra Maple Films. Det var visst noe med en Amazon-serie også, men den har jeg heldigvis fortrengt.
Denne filmanmeldelsen ble først publisert her.
