Hollywood vakler under vekten av sin egen dydighet. Der filmbyen en gang trollbandt verden med heltemot og tragedier, prekes det nå moral i stedet for myter. Den dramatiske seerflukten fra The Last of Us sesong to vitner om en bransje som prioriterer ideologiske markeringer fremfor gripende fortellinger og publikum vender ryggen.
Av: Balbino Katz. Oversatt av Rabulisten.
Hollywood, som en gang var en mytefabrikk for en verden som tørstet etter helteepos, fremstår i dag mer som et sinnets sykehus hjemsøkt av godhetstyranni. Den nylige fadesen med andre sesong av The Last of Us illustrerer nærmest karikert den sykdommen som gnager på den amerikanske filmindustrien: en nidkjær underkastelse for den såkalte «woke»-ideologien. Serien, som i sin første sesong trollbandt publikum med sin dramatiske intensitet og post-apokalyptiske verden, har sett seertallene halveres, fra 8,2 til 3,7 millioner. Det virker som om publikum ikke flyktet fra de smittede monstrene, men fra moralske prekener.
Denne blødningen skyldes mindre tretthet enn en økende fiendtlighet mot en ideologisk agenda som har blitt altomfattende. De konservative seerne på den andre siden av Atlanteren, fortsatt en betydelig del av publikum, satte lite pris på at aktivistiske scener fikk dominere på bekostning av den opprinnelige fortellingen. Det lesbiske forholdet mellom Ellie og Dina, allestedsnærværende og fremhevet til det overdrevne, fremsto som et påtvunget innslag, et slags moralsk alibi snarere enn en narrativ nødvendighet. Fortellingens tragiske kjerne ble dermed vannet ut i en lunken suppe av påbudt velvilje.
Serien er langt fra alene om å synke i det påtvungne mangfoldets hav. Fiaskoene Lightyear, Wish og The Marvels, alle spektakulære flopper, peker på en trend: når budskapet overskygger historien, melder seeren seg ut. Det handler ikke om å forkaste mangfold, men om å fordømme hvordan moral erstatter drama. Når Snøhvit gjøres om til en fabel om kvinnelig frigjøring, fratatt sin prins og befolket av dataanimerte skapninger, er det ikke bare eventyret man svikter, men selve publikum.
Fenomenet er heftig diskutert på sosiale medier, blant annet av profiler som @TheQuartering og @EndWokeness. Det avdekker en utmattelse som verken HBO eller Disney lenger kan tillate seg å ignorere. Påskuddet om sosial fremgang, brukt for å fortrenge mannlige helter eller omskrive klassikere i tråd med moderne følsomhet, skjuler ofte en kreativ latskap. Plottet blir sekundært, rollebesetningen et manifest, og seeren et objekt som skal oppdras.
Som Oswald Spengler kunne ha sagt det: en sivilisasjon som ofrer sitt estetiske språk på inkluderingens alter, undertegner dødsattesten til sitt eget forestillingsliv. Og forliset er ikke bare økonomisk. Det er moralsk, åndelig, symbolsk.
I dette celluloseimperiet hvor alt vakler, kan man nå ane ropene fra et opprør. Det konservative slagordet «Go Woke, Go Broke», som før ble hånet, fremstår nå som en kjensgjerning. En generasjon som er lei av å bli formant, krever igjen helter, tragedier, epos, ikke pamfletter i bildeform.
