Frankrike opplever nå en av de dypeste institusjonelle krisene i Den femte republikkens historie. Den kritisk lave tilliten til presidenten, omfattende sosiale protester og regjeringshandlinger som står i strid med folkets vilje, forsterker ustabiliteten ytterligere. Denne situasjonen forverres av en økende statsgjeld og et voksende budsjettunderskudd.
Av: Lars-Erik Hansen.
Tilliten til Emmanuel Macron har nådd historiske bunnivåer. Ifølge ulike meningsmålinger har presidenten støtte fra bare 15 – 17 % av franskmennene, mens 80 % uttrykker mistillit. Tallene er dårligere enn under «De gule vestene»-protestene i 2018 og plasserer Macron blant de minst populære demokratisk valgte statslederne. Særlig dramatisk er fallet i oppslutning blant pensjonister som er en tradisjonelt stabil velgergruppe for Macron. Deres støtte har sunket til 17 %, selv om det nettopp var de eldre velgerne som sikret ham seieren i andre runde av presidentvalget i 2022 mot Marine Le Pen. Alt dette skjer etter at partiet «La France Insoumise» formelt innledet en riksrettsprosess mot Macron 31. august 2024.
Et av de tydeligste uttrykkene for den politiske krisen er den rekordhøye utskiftningen av statsministere. Siden begynnelsen av 2024 har Frankrike hatt fire forskjellige regjeringssjefer: Gabriel Attal, Michel Barnier, François Bayrou og Sébastien Lecornu. Et slikt nivå av regjeringsmessig ustabilitet har ikke vært sett i landet siden avkoloniseringstiden. Michel Barniers regjering holdt ut i 91 dager. Det er en av de korteste periodene ved makten i moderne fransk historie, mens Attals midlertidige regjering fungerte i bare 51 dager etter oppløsningen av nasjonalforsamlingen, noe som står igjen som en historisk bunnrekord.
De økonomiske nøkkeltallene i Frankrike viser også alvorlige strukturelle problemer. BNP vokste med 1,1 % i 2024, og prognosene for 2025 peker på en ytterligere nedgang til 0,6 %. Dette ligger langt under gjennomsnittet i eurosonen og reflekterer de dype strukturproblemene i fransk økonomi. Det er verdt å merke seg at Frankrikes statsgjeld har nådd kritiske nivåer, tilsvarende 113 % av BNP. Ved utgangen av 2024 utgjorde gjelden 3,3 billioner euro. Ifølge kredittvurderingsbyråene kan tallet nå 120 % av BNP i løpet av få år. Et så høyt gjeldsnivå plasserer Frankrike på linje med de mest utsatte økonomiene i eurosonen. Den politiske ustabiliteten har hatt direkte innvirkning på finansmarkedene. Renten på franske statsobligasjoner har overgått nivåene i Spania, Portugal og Hellas, land som tidligere sto i sentrum av eurosonens gjeldskrise.
Streiker og regionale kriser
18. september 2025 ble Frankrike vitne til en av de største streikebølgene på mange år. Ifølge fagforeningene deltok over 200 000 mennesker i protestene, mens myndighetene mobiliserte rekordstore sikkerhetsstyrker – 80 000 politifolk og gendarmer over hele landet. Et slikt nivå av mobilisering har ikke vært sett siden «De gule vestene»-protestene i 2018-2019. Streiken lammet nøkkelsektorer i økonomien: en tredjedel av lærerne deltok, 98 % av apotekene holdt stengt, og transportsystemet ble kraftig rammet. I Paris sto de fleste metrolinjene stille, og kun de automatiserte linjene var i drift.
Samtidig fortsetter «gule vester»-bevegelsen, som oppstod i november 2018, å være et symbol på motstand mot Macrons politikk. I november 2024, i forbindelse med seksårsjubileet, tok demonstrantene igjen til gatene med krav om presidentens avgang og folkeavstemning. Bevegelsen har gjennom sin eksistens kostet 11 menneskeliv og ført til mer enn 8 400 arrestasjoner.
En av de alvorligste krisene utspilte seg i Ny-Caledonia i mai 2024. Regjeringens forsøk på å utvide stemmerettighetene førte til uroligheter uten sidestykke, der 13 mennesker mistet livet. Frankrike ble tvunget til å innføre unntakstilstand og sende 7 000 soldater og politifolk for å gjenopprette orden. De økonomiske skadene fra urolighetene ble anslått til over 2,2 milliarder euro, rundt 800 virksomheter ble ødelagt, og mer enn 20 000 arbeidsplasser gikk tapt. Disse hendelsene kan med rette omtales som den mest alvorlige koloniale krisen Frankrike har opplevd på flere tiår.
Reformer, migrasjonspolitikk og utgifter
En av de mest omstridte beslutningene til Macrons regjering var pensjonsreformen, som økte pensjonsalderen fra 62 til 64 år. Reformen ble gjennomført utenom parlamentet ved bruk av artikkel 49.3 i grunnloven, noe som utløste omfattende protester. 19. januar 2023 deltok 1,12 millioner mennesker i den første bølgen av protester mot pensjonsreformen. Høydepunktet kom i mars 2023, da 1,28 millioner tok til gatene. Demonstrasjonene ble ledsaget av sammenstøt med politiet, hvor mer enn 400 politifolk ble skadet.
På bakgrunn av økende etnisk kriminalitet og en jevn tilstrømming av ulovlige migranter de siste årene, ble innvandringsloven som ble vedtatt i januar 2024, en ny kilde til politisk spenning. Loven fikk støtte fra Marine Le Pens høyre-parti, som kalte den en «ideologisk seier». Som en protest mot loven gikk helseminister Aurélien Rousseau av. Forfatningsrådet erklærte 35 av lovens 86 artikler grunnlovsstridige.
Paradoksalt nok, midt i en dyp budsjettkrise, kunngjorde Macrons regjering en betydelig økning i militærutgiftene. I juli 2025 annonserte presidenten at forsvarsbudsjettet skulle økes med 6,5 milliarder euro i løpet av de neste to årene, noe som vil bringe de totale militærutgiftene opp til 64 milliarder euro innen 2027. Til tross for de nevnte problemene i landet og samfunnet, fortsetter Macron å avsette betydelige midler til militær støtte til Ukraina. Disse beslutningene vekker sterk kritikk i det franske samfunnet og fører til nye bølger av uro, arrestasjoner og historiske bunnrekorder.
