Altfor lenge har behagelige fortellinger om «mangfold», «samfunnssamhold» og «ingen bevis for et todelt politi» blitt prioritert fremfor rå bevis. Disse opptakene river bort illusjonene. De tvinger oss til å spørre hva slags land vi har blitt.
Av Frank Haviland. Oversatt av Rabulisten.
Som mange av dere vet, har jeg den siste tiden dekket Henry Nowak-saken ganske omfattende. Drap kommer og går, dessverre, i disse dager. Den virkelige tragedien ved Nowaks død er imidlertid ikke bare den hjerteløse likegyldigheten hos de involverte, men også hva reaksjonen på dødsfallet sier om Storbritannia, landets styrende klasse og hvor langt vi har falt som nasjon.
Sammen med utallige andre har jeg krevd offentliggjøring av politiets kroppskameraopptak fra natten da Henry Nowak ble drept. Jeg sier ikke dette lett. Det finnes nesten ingenting jeg heller ville sluppet å se. Likevel er kritikken jeg, og utvilsomt andre, har mottatt for å kreve opptakene offentliggjort, avslørende. Vi har blitt kalt «makabre» og «rasister», mennesker «uten respekt for familien» (familien ga for øvrig sitt samtykke). Denne moralske indignasjonen var derimot påfallende fraværende da George Floyds død ble direktesendt overalt. Jeg antar at man bare er virkelig makaber når drapsopptakene ikke kan tjene penger.
At Hampshire-politiet til slutt har gitt etter for offentlig press og offentliggjort opptakene, eller blitt instruert til å gjøre det, er en slags seier. Det er imidlertid verdt å merke seg at opptakene er ufullstendige. Det som nå sirkulerer i mediene er de tre første minuttene etter at Hampshire-politiet ankom stedet. Opptaket stopper idet politibetjentene innser at Nowaks pupiller ikke reagerer på lys fra en lommelykt. Denne selektive offentliggjøringen reiser i seg selv ubehagelige spørsmål: Hva er det som er utelatt, sannsynligvis hjerte- og lungeredning, og hvorfor?
Sammen med Hampshire-politiet har vi også endelig fått en uttalelse fra vår pompøse og belærende statsminister, som vanligvis lider mindre av sceneskrekk når han holder sine formanende taler. Da han ble konfrontert etter en intervensjon fra parlamentspresident Lindsay Hoyle, kom Keir Starmer med den mest generiske meldingen han klarte å formulere, uten å vise til noe mer konkret enn «knivvoldens gru». At han måtte presses til å uttale seg er skammelig. At dette var det beste han kunne komme opp med er kvalmende.
This an awful, shocking case.
— Keir Starmer (@Keir_Starmer) June 1, 2026
Henry’s loved ones have gone through the trauma of a long trial and endured Henry's killer making up appalling claims about their son who was thoughtful, kind and deeply loved.
It is right that the IOPC is investigating the police’s response to… https://t.co/h7JAXXPMEQ
Selve opptakene er nesten uutholdelige å se. De viser Nowaks siste øyeblikk med skremmende klarhet. Han ligger urørlig på bakken og ber gjentatte ganger: «Jeg har blitt stukket … jeg får ikke puste.» Han sa ulike varianter av «jeg får ikke puste» rundt ni ganger. Likevel svarer en politibetjent med forferdelig forakt: «Du har blitt stukket? Hvor da? … Jeg tror ikke du har det, kompis.»
Jeg mener vi har en moralsk plikt til å være vitne til virkeligheten i slike saker, særlig vi som kommenterer dem offentlig. Vi skylder ofrene det. Vi skylder Henry og hans knuste familie det. Vi skylder sannheten det. Og fremfor alt skylder vi våre barn å møte dette uten å vike unna. Det er nettopp det å skjerme oss selv fra fakta som har ført oss hit. Altfor lenge har behagelige fortellinger om «mangfold», «samfunnssamhold» og «ingen bevis for et todelt politi» blitt prioritert fremfor rå virkelighet. Disse opptakene river bort illusjonene. De tvinger oss til å spørre hva slags land vi har blitt.
Opptakene: Et knusende bevismateriale
Opptakene tegner et knusende bilde av Hampshire-politiet og avslører fullstendig uttalelsen som tidligere ble gitt av assisterende politisjef Robert France. France hevdet at politiet sto overfor en «komplisert situasjon», at Nowaks sår, i entall, var «vanskelig å finne», og at politiet gjentatte ganger ble løyet til. I virkeligheten var Digwas fars første ord både sannferdige og tydelige:
«Han faller hele tiden til siden, jeg prøver bare å holde ham sittende oppreist. Han har munnen full av blod.»
Dette, kombinert med uttalelsen fra en tilsynelatende uskadd Digwa om at Nowak hadde vært «oppe på søppelkassen … hoppet over disse gjerdene og sånt … falt derfra, han skled derfra», burde vært mer enn nok informasjon til å forstå hvem som faktisk trengte politi- og medisinsk hjelp.
Upåvirket av den tydelig ute av stand til å klare seg selv ungdommen, vendte politiet raskt oppmerksomheten mot Digwa og familien hans.
«Har noen blitt skadet bortsett fra ham?»
Digwa hevdet at øyet hans var hovent. Med andre ord visste politiet helt fra starten at Nowak var skadet, men valgte å ikke undersøke situasjonen skikkelig.
Mens Nowak ba om ambulanse, ble han røft dratt ut fra siden av huset og over grusen. I løpet av denne tiden sa han gjentatte ganger:
«Jeg får ikke puste.»
Helt uinteressert instruerte betjenten kollegaen sin:
«Ta den andre armen hans.»
Nowak ropte svakt:
«Jeg har blitt stukket.»
Betjenten svarte med åpenbar mistro:
«Du har blitt stukket? Hvor da? Jeg tror ikke du har det, kompis.»
Nowak ble deretter hardhendt lagt i håndjern og etterlatt liggende med ansiktet ned i grusen, noe som åpenbart påførte ham smerte ettersom han ropte ut. Igjen sa han:
«Jeg får ikke puste.»
Politibetjenten svarte uten den minste medfølelse:
«Få hånden inn i håndjernet, kompis.»
Igjen gjentok Nowak:
«Jeg får ikke puste.»
«Han sier at han har blitt stukket», bemerket den andre betjenten.
«Hvor er det du mener du har blitt stukket?» spurte hun med åpenbar forakt. «I ansiktet?!»
Betjenten virket tydelig å tro at Nowak enten var beruset, tok feil, var dum, eller kanskje verst av alt, ganske enkelt hvit.
Deretter kommer det som for meg er den verste og mest belastende replikken i hele det tre minutter lange opptaket. Digwas familie sier noe utydelig, sannsynligvis om at Nowak ikke var stukket, hvorpå den andre betjenten svarer:
«Jeg vet det, men vi må jo sjekke, må vi ikke?»
La oss stoppe opp et øyeblikk og reflektere over betydningen av dette. Politiet blir tilkalt til en nødssituasjon der én persons ord står mot en annens. Den ene personen fremstår synlig uskadd, mens den andre ligger ute av stand til å bevege seg i en dam av sitt eget blod. Likevel ønsker politibetjenten å gjøre det krystallklart at hun allerede vet hvem skurken er, og at den skurken er den hvite mannen.
Den første betjenten instruerer kollegaen sin:
«Ta opplysningene deres, så skal jeg holde på ham.»
Ja, for all del, la oss sørge for at den døende mannen ikke rømmer fra sitt eget drapsåsted.
Nowak tryglet gjentatte ganger:
«Jeg får ikke puste!»
Politiet la ham over på siden, siden han av en eller annen grunn ikke så ut til å trives med å ligge med ansiktet ned, og fortsatte å spørre etter navnet hans og lese opp rettighetene hans mens han gled inn og ut av bevissthet.
«Pupillene hans reagerer ikke engang», innså en annen kollega til slutt.
Tre minutter var da gått.
Disse opptakene er omtrent så belastende som det er mulig å forestille seg. De viser grov forsømmelse fra politiets side, med en likegyldighet som grenser til kjedsomhet. De peker også mot reell kriminalitet hos alle medlemmene av Digwa-familien, som må ha kjent til hva som faktisk hadde skjedd. Digwas mor er allerede dømt for å ha kvittet seg med drapsvåpenet. Familien håpet antakelig at dersom Nowak døde, ville rettssaken ende i en ren hvitvasking.
Det farligste man kan være i dagens Storbritannia, ser det ut til, er en innfødt brite som går omkring og passer sine egne saker.
Henry Nowaks død er alt det mange ønsket at dødsfallene til George Floyd, Chris Kaba og Mark Duggan skulle være. Millioner over hele Vesten vil med rette være rasende over drapet på Henry. Og mange andre millioner vil være rasende, ikke på grunn av drapet, men fordi hovedrollen ble «sløst bort» på en hvit person.
Hva som må skje nå
Flere ting må nå skje med den samme hastigheten som Starmer vanligvis reserverer for hvite briter som skriver innlegg på sosiale medier.
Det må gjennomføres en fullstendig og åpen offentlig gransking av drapet på Henry Nowak. Ikke den vanlige hvitvaskingen fra Independent Office for Police Conduct, men en granskning med reelle fullmakter, ledet av noen utenfor det etablerte systemet. Hvert sekund av opptakene, hver radiosamtale og hver uttalelse fra Digwa-familien må undersøkes
Politibetjentene som var involvert fortjener streng straff, og jeg mener ikke oppsigelse, ettersom jeg forstår at enkelte allerede har sluttet i politiet. En meningsløs beklagelse fra ledelsen er langt fra nok. Ansvarliggjøringen må være reell, med avskjedigelse av toppledelsen og straffeforfølgelse av de involverte betjentene.
Vi trenger en grunnleggende reform av politiarbeidet i dette landet. Den kreftaktige DEI-ideologien må avskaffes fullstendig. Mange ledende personer i politiet bør miste jobbene sine, og tilliten må gjenopprettes slik at folk igjen kan være sikre på at britisk politi faktisk tjener offentligheten uten frykt eller favorisering.
Plagen med knivkriminalitet må møtes direkte. Det innebærer en kompromissløs bruk av stans og visitasjon, særlig i de områdene der vi vet at kniver bæres. Det må ikke finnes unntak, verken religiøse eller rasemessige.
Alle medlemmer av Digwa-familien som kan bevises å ha deltatt i løgnene og forsøket på å dekke over saken, må straffeforfølges. Rettferdigheten krever det.
Og til slutt, slik jeg har argumentert for mange ganger tidligere, er det på høy tid at vi revurderer dødsstraff i Storbritannia for de mest avskyelige forbrytelsene. En fengselsstraff på 21 år er en hån mot rettferdigheten når en ekte livstidsdom så villig har blitt påført Henry Nowak og, i forlengelsen, hans familie og venner.
Henrys ettermæle
Henry Nowak var etter alt å dømme en vennlig og omtenksom ung mann, en student med hele livet foran seg. Han fortjente ikke å dø gispendes etter luft i en gate i Southampton, mistrodd av dem som hadde sverget å beskytte ham. Hans ettermæle må ikke reduseres til enda en fotnote i de standardiserte innleggene på X fra våre minst medfølende politikere.
Vi kan naturligvis ikke utrydde drap. Menneskets natur er som den er. Men vi kan i det minste forsøke å utrydde de institusjonelle feilene og den kulturelle feigheten som bidro til Nowaks død og ga mennesker som Vickrum Digwa troen på at det magiske «R-ordet» ville beskytte dem mot straff.
Henrys foreldre har fortalt om umenneskelig behandling og mangel på verdighet i sønnens siste øyeblikk. Det aller minste vi kan gjøre for å hedre minnet hans, er å sørge for at denne tragedien blir en katalysator for reell og varig forandring.
For Henry. For våre barn. For Storbritannia selv. Opptakene er nå offentliggjort. Vi har sett dem. Det kan ikke lenger finnes noen unnskyldninger.
Denne saken ble først publiser på The New Conservative.
Frank Haviland er redaktør for The New Conservative, fast spaltist for flere britiske publikasjoner og forfatter av boken Banalysis: The Lie Destroying the West.
