Kunstens vesen har alltid vært gjenstand for debatt, men med kunstig intelligens som skaper bilder på sekunder, reises spørsmålet på nytt: Hva er egentlig kunst og hvem har rett til å kalle seg kunstner? I dette essayet tar Spartabube et sviende oppgjør med både modernistisk kunstforståelse og den teknologiske utviklingen som truer med å gjøre det skapende mennesket overflødig.
Av: Spartabube. Oversatt av Rabulisten.
Allerede ved begynnelsen av 1900-tallet begynte man å utvanne kunstbegrepet, ved at noen klønete sjarlataner forsøkte å selge sitt pinlige ræl som verk av ekstraordinær skapende kvalitet. Det kunne nok være en målrettet provokasjon, ment å fremkalle en nødvendig diskusjon om hvor grensen for kunst egentlig går.
Men til min store overraskelse har fortsatt ikke det åpenbare svaret slått igjennom: Kunst er det som er vakkert. Resten er laboratorieuhell som ingen burde være frekk nok til å kalle kunst. Det faktum at man kan miste brillene sine på et museum og at folk tror det er kunst, gir meg hundre prosent rett.
Kunstbegrepet utfordres igjen
Selv i dag, hvor det verken finnes noe originalt eller provoserende ved det lenger, fortsetter venstreorienterte kunstnere å presentere sine klossete uttrykk, som like gjerne kunne vært laget av skolebarn, som seriøse prosjekter. Alltid med advarselen om at dersom man ikke gjenkjenner verkets storhet, er man ikke kultivert nok til å forstå det.
Den kultiverte personen reagerer ikke med beundring, men med forakt. Han applauderer ikke når «performative kunstnere» presenterer sitt degenererte ræl, og han går ikke seg vill i gallerier hvor dette akademiske sirkulæronaniet får utfolde seg. Han vet hva som er vakkert, og lar seg ikke innbille at noen keitete streker på et hvitt lerret er et uttrykk for stor skaperevne. Han har ikke behov for å fremstå som kultivert overfor andre, han er kultivert. Keiseren til et kultivert menneske er ikke naken.
Men med oppfinnelsen av KI har selv denne selvsikre typen menneske fått et nytt problem: Er bildene man kan generere med KI fortsatt ekte kunst? De er ofte vakre, det må innrømmes. Men én ting må man kanskje erkjenne: Kunstneren kunne i de færreste tilfeller ha laget dem selv. KI gjør ikke bare malerkunsten mer effektiv, den skaper kunst på en helt ny og hittil ukjent måte.
Eller … kanskje ikke?
Selv den dummeste får det til
La oss ta en titt på KI-bildgeneratorene. Jeg har testet flere selv, og selv om det riktignok er vanskelig å få akkurat det bildet man ser for seg, får man nesten alltid fine små bilder.
Her følger noen eksempler jeg har generert med minimal innsats:
Ingenting av dette er stygt, og alt er uten tvil mye bedre enn jeg noen gang kunne laget selv. For ikke å snakke om fotorealismen i noen av dem. Er jeg nå en stor kunstner? Har jeg rett til å sammenligne meg med Leonardo da Vinci?
Og til og med tilfeldigheten maler ikke dårlig
La oss ta KI-kunstens egentlige vesen helt ut: Vi trekker oss fullstendig tilbake, kaster terning om hva som skal males, og ser hva som skjer.
Følgende bilde ble helt tilfeldig generert av meg , både ordene og antallet ord ble bestemt ved loddtrekning. De var: «argument British bias», en særdeles uheldig kombinasjon, siden det er abstrakte begreper. Noe som faktisk er bra i dette tilfellet. For da er det tydelig at kunstneren ikke engang selv kunne forestille seg hva slags bilde som skulle komme ut av det.
Som du ser, klarer KI lett å lage et godt bilde også av denne ordsalaten. Ja, det passer til og med til det jeg skrev inn! Og det var det første resultatet som ble vist meg. De neste var ikke dårligere.
Spør deg selv ærlig: Er dette bildet dårligere enn det du finner i moderne gallerier? Er det egentlig noe å kritisere ved det, utover personlig smak? Jeg mener: Nei.
Med KI-kunst trenger man altså overhodet ikke kunne noe som helst, man trenger ikke lære noe, og man kan, som verdens mest inkompetente og idefattige person, likevel produsere bilder som overgår de gamle mestrene. Uten vilje, uten innsats. Bare sleng noen ord inn i generatoren, og den setter det sammen til noe vakkert.
Den som anstrenger seg er dum
Man får lyst til å skrike ut i desperasjon: Hvorfor skulle jeg noensinne prøve å male et bilde selv, når selv et tilfeldig generert bilde tilfredsstiller våre krav til skjønnhet?
Og selv hvis man har en bestemt idé, et motiv man vil avbilde, kan man bare eksperimentere med KI til det dukker opp et bilde som ligner. Det vil selvsagt alltid være litt utydelig; alltid avvike litt fra det kunstneren egentlig ønsket, og dermed la det originale geniet forsvinne under en krans av hul estetikk. Og selvsagt vil stadig flere velge denne veien, ganske enkelt fordi den er så behagelig.
At håndverket da dør ut, er åpenbart. For å lage et bilde med oljemaling må jeg først lære å male. Uten det blir all kunst, uansett hvor original og kreativ, misdannet. Og da er bildet fortsatt langt fra ferdig. Det er presisjonsarbeid som krever ekstraordinære ferdigheter og tålmodighet.
Ingen kommer til å bruke timesvis på å tegne et vakkert bilde når et dataprogram kan gjøre det samme på fem minutter, inkludert et halvt dusin generasjonsforsøk. Dermed blir mitt sluttpoeng: Den som i KI-tiden forsøker seg på den hederlige veien med tradisjonell maling, er rett og slett dum.
Er KI-kunst egentlig kunst?
Jeg har vanskelig for å anerkjenne KI-bilder som kunst, fordi kunstneren ofte ikke selv har evne til å skape noe av slik høyde. Uten KI ville han vært en dadaist som skrøt av å ødelegge Mona Lisa. Han ville smørt signaturen sin på et toalett og vært stolt over at ingen hadde gjort det før ham.
Men en original idé gjør deg ikke til kunstner. Kunst må først og fremst tilfredsstille betrakterens estetiske sans. Derfor bekrefter moderne kunst mistanken: Den er laget av talentløse amatører som, fordi de mangler evne, tyr til obskøne kladder. Den som har talent, produserer ikke med vilje ræl, det er ikke i tråd med en ekte kunstners skapetrang.
Den som kaller seg kunstner må kunne uttrykke sine tanker med egne evner. Trenger han KI for det, kunne han like gjerne leid inn en maler. Men bare fordi Michelangelo ble inspirert av et teselskap med meg til å lage David, betyr ikke det at jeg er renessansens største kunstner. Jeg bidro ingenting. Jeg hadde rett og slett ikke evnen. Davidsstatuen speiler Michelangelos ånd, ikke min. Min ånd forsvant uhørt i min egen fantasi, uten noen beundrer. Ingen vet hvordan jeg forestilte meg David, fordi jeg ikke kunne hugge ham ut selv.
Slik er det også med KI: Det nøyaktige bildet kunstneren ønsker, blir sjelden resultatet. Det man får er noe annet, et bilde som ikke har oppstått i kunstnerens indre, men som han kun har gitt en antydning til, gjennom sin tekstprompt og som i realiteten er resultat av en tilfeldig prosess. Det kan være vakkert, som det skummende havet eller Alpene i solnedgang, men kunst er det ikke.
Et ekte kunstverk har en historie
Hva skjer så om noen skriver ut sine KI-bilder som akvareller og stiller dem ut som egne verk? Trolig vil folk strømme til og beundre dem. For om de var malt for hånd, ville det vært en enorm prestasjon. Og som sagt, man kan ikke nekte for at de er usedvanlig vakre! Men når folk finner ut at det er juks, vil de strømme til for å rive det ned.
For meg er dette derfor ingen trussel mot kunstbegrepet. Det spiller ingen rolle for meg at jeg ikke lenger kan vite om et tilfeldig bilde er menneskeskapt. Jeg vet heller ikke om en pengeseddel er ekte, jeg bruker den uansett til det den skal: å kjøpe, å sette i banken, eller helst gjemme hjemme.
Det samme gjelder vakre ting: De skal dekorere. Når jeg ser noe vakkert, spiller det ingen rolle hvor det kommer fra. Jeg ville gjerne hengt opp KI-bilder hjemme, det handler jo bare om å forskjønne boligen.
Men når jeg skal vurdere et bilde i en analyse, tenke over kvalitet og originalitet, trenger jeg også i dag tilleggsinformasjon: minst århundre og opprinnelsesland. Uten det er ingen fornuftig analyse mulig. Den som vil ha sin kunst vurdert av meg, må dra ned buksene. Han kan selvsagt lyve og si det ikke er et KI-bilde, men da er han ikke annet enn en falskmyntner. Ros henter han da hjem under falske forutsetninger.
Slutten på all kunst?
Kanskje har kunstbegrepet bare utspilt sin rolle. Kunst tjener for lengst ikke sitt opprinnelige formål: å forskjønne.
Og som kunsten mistet sitt kall til skjønnhet, mister skjønnheten nå sin menneskelige skaper. Når KI-kunst har etablert seg for fullt, gir det da egentlig mening å snakke om «kunst» i offentligheten i streng forstand? Man vil altfor sjelden vite om det man ser er menneskelig kunst, eller et KI-produkt.
Må altså mennesket igjen vike, trekke seg enda lenger tilbake? Føle seg enda mer ubrukelig, mens den teknologiske utviklingen glipper mellom fingrene? Er vi dømt til å synke ned i hjelpeløshet? Eller finnes det en vei tilbake for det originale geniet, før det kveles i tusenmenneskenes utflod?
Jo høyere teknologi, desto større skaper
Slik vi ikke overlater atomvåpen til hvem som helst, burde vi kanskje heller ikke overlate mindre ødeleggende teknologi til alle. Bare fordi KI, mobiltelefoner og ghettoblastere ikke kan drepe tusenvis på et øyeblikk, betyr ikke det at bruken av dem ikke krever et minstemål av ansvar. Man får heller ikke førerkort ved fødselen. Og det kan bli fratatt ved uansvarlig oppførsel.
Hvorfor skulle det være annerledes med annen teknologi? Noen kan rett og slett ikke håndtere den, de ville til og med trykket på atomknappen, fordi de mangler fantasi nok til å forstå hva som skjer da. Et våpenlovverk ble pålagt borgerne, hvorfor ikke også et teknologilovverk?
Jeg sier: Jo høyere teknikk, desto større må sjelen være hos den som skal beherske den. Da har vi alle mer å vinne. Jeg vil heller bo i en verden formet av en alvefyrste enn av et brorskap av hule-troll.
